Du kan bla til neste sideBla med piltastene
I god tro

Den nye sionismen

I dag er trolig et flertall av verdens jøder sionister. Men det har ikke alltid vært slik.

ANTI-SIONISTER: Her en demonstrasjon mot Israels krigføring i Gaza arrangert av organisasjonen Jewish Voice for Peace, i Washington D.C. FOTO: ALEX WONG / GETTY IMAGES NORTH AMERICA / Getty Images / AFP / NTB

Diskusjonen om forholdet mellom sionisme og jødedom har blusset opp igjen. Historisk er det ingen tvil om at sionismen var en politisk ideologi mange jøder, særlig ortodokse, mente stred mot jødedommen. Derfor var trolig et flertall av verdens jøder motstandere av det som ble oppfattet som en sekulær ideologi, fram til etter andre verdenskrig. Men holocaust, vedtaket i FNs generalforsamling som støttet opprettelsen av en jødisk (og en arabisk!) stat, og så selve opprettelsen av staten Israel, har ført til en viktig endring. I dag er trolig et flertall av verdens jøder sionister. Det vil altså si at de støtter Israel som et hjemland for jøder.

En slik støtte til et sekulært ideologisk-politisk prosjekt innebærer en viktig «revisjon» av både ortodoks og reformert jødedom. Ortodoks eller rabbinsk jødedom, slik denne utviklet seg fra det andre århundre etter vår tidsregning og i lys av det andre templets ødeleggelse omkring år 70, hadde ikke lenger et fysisk senter i templet i Sion (Jerusalem) å fokusere på. Dermed utvikler det seg en praksis hvor rabbinernes forståelse av de religiøse lovene ble det sentrale og synagogene «overtok» tempelets plass. Slik ble lengselen etter Sion et religiøst anliggende, ikke et praktisk-politisk prosjekt. Opprettelsen av et nytt jødisk kongedømme (en stat) ble knyttet til forestillinger om en kommende Messias. Det ble en form for blasfemi å hevde at vanlige mennesker skulle opprette en jødisk stat.

I den reformerte jødedommen, som utvikler seg fra begynnelsen av 1800-tallet, var tanken at jøder ikke var ett folk eller én nasjon, men at de var amerikanere, briter, franskmenn, tyskere og så videre, med jødisk tro. I denne forståelsen av jødedommen som religion, betød det sionistiske prosjektet med sin insistering på et jødisk nasjonalt fellesskap en urovekkende forstyrrelse av jøders integrering i de samfunnene de bodde. Ved å gjøre jøder til et folk eller en separat nasjon, ville de for alltid være «fremmede» og ikke tilhøre folket i de statene de var innbyggere av.

Opprettelsen av Israel i 1948 gjorde det uønskede til en realitet og førte til at myten om alle jøders tilhørighet til Palestina – egentlig det antikke Israel – ble utviklet og forsterket, i tråd med sionistiske forsøk på å etablere et historisk grunnlag for jødisk-sionistisk kolonisering av Palestina. Dermed har sentrale elementer fra den sekulære sionismen blitt adoptert og innpasset i den praktiske forståelsen av hva jødedom er i dag. For det er det som har skjedd når mange jøder (og ikke-jøder) insisterer på at det i jødedommen «alltid» har ligget en lengsel etter å gjenetablere en jødisk stat.

Samtidig har også støtten til dagens Israel blitt integrert i trosutøvelsen. I både den danske synagogen i København og den norske i Oslo bes det for de israelske militære styrkene. For eksempel slik:

«Lengselen etter Sion ble et religiøst anliggende, ikke et praktisk-politisk prosjekt»

«Han som velsignet våre forfedre Abraham, Isak og Jakob – må han velsigne krigerne fra Israels forsvarsstyrker, som står vakt over vårt land og vår Guds byer, fra Libanons grense til Egypts ørken, og fra det store havet til Aravah, på land, i luften og på havet. […]

Måtte han lede våre fiender under våre soldaters herredømme, og måtte han gi dem frelse og krone dem med seier. Og må verset bli oppfylt for dem: For det er Herren din Gud som går med deg for å kjempe mot dine fiender for at du skal frelse deg.»

Parallelt med den sekulære sionismen har det alltid eksistert en ortodoks religiøs sionisme, som har ment at de sekulære sionistene fremmer gudens intensjoner uten at de skjønner det selv. Denne bevegelsen var ikke dominerende blant de første sionistene, men heller ikke uten innflytelse. I dag har denne sionismen voksende betydning, særlig i Israel, noe som bosetterbevegelsen viser. På denne måten knyttes dagens jødedom til ikke bare et sekulært nasjonalistisk og politisk prosjekt, men til et eksplisitt settler-kolonialt prosjekt med rasistisk apartheid som konsekvens.

Konsekvensene av denne praktisk-politisk «fusjonen» av den ekstreme religiøse sionismen og tradisjonell ortodoks jødedom, ser vi blant annet i dagens israelske regjering. Den er ansvarlig for fortsatt etnisk rensing og et pågående folkemord.

Beklageligvis fremmer denne utviklingen av både jødedommen og sionismen antisemittiske holdninger. Det gjør jøder mindre trygge verden over.