Da sommeren ennå var ung, stilte Klassekampen spørsmålet «Hvem er klokest i landet her?» i en overskrift. Anledningen var at vi børstet støvet av Dagbladets kåring fra 2005 av Norges ti viktigste intellektuelle. Vi har fått innspill fra de ti som Dagbladet utpekte den gang, drøftet et stort persongalleri i avisas jury, og gjennom sommeren har vi i tur og orden presentert ti nordmenn som på hvert sitt vis utmerker seg som intellektuell i 2024. Om disse ti er Norges klokeste, kan selvsagt diskuteres – og det var også litt av poenget.
«Om disse ti er Norges klokeste, kan selvsagt diskuteres.»
For debatt har det blitt, både i og utenfor Klassekampens spalter. Hvor er alle teologene hen? spør NRKs Håvard Nyhus på Facebook. Noen synes det var for mange politikere, andre for få. Noen mener vi fant ti intellektuelle lettvektere, eller at kåringen var så pinlig at vi burde droppa hele greia. Mange er provosert på vegne av tenkere vi utelot. Kanskje hadde tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes et poeng da han tidlig i serien spådde at for hver av de ti utkårede, ville det sitte 99 intellektuelle igjen og «føle seg oversett og tilsidesatt, forbigått og fornærmet – grensende til majestetsfornærmelse.»
Morgenbladets kommentator etterlyser «eksakte kriterier for å skille ut ti fremragende tenkere fra andre», slik at man kunne ta stilling til om lista faktisk er fasiten. Til dette er det bare å innrømme: Det var aldri ambisjonen. Verken vi eller noen annen avis har autoritet til å fastslå én gang for alle hvem som tenker best her i landet. Heldigvis. Ikke dermed sagt at kåringen kun var et uhøytidelig påfunn for å få agurktida til å gå. Selv om den offentlige samtalen er mer fragmentert enn før, er behovet for de intellektuelle like stort. Når krav om å mene de rette tingene dominerer offentligheten, trenger vi dem som kun er lojale til sine egne overbevisninger. Og når kunstig intelligens reproduserer gamle ideer på nytt og på nytt, trenger vi dem som insisterer på å tenke gjennom vedtatte sannheter helt fra begynnelsen, for å parafrasere Mímir Kristjánsson. Det er en intellektuell tradisjon det er verdt å feire.
