Når Skatteetaten på sin hjemmeside forklarer hvordan det norske skattesystemet fungerer, høres etaten til forveksling ut som Karl Marx: «Alle skal betale skatt etter evne og motta ytelser når de trenger det.» I frasen «etter evne» ligger ideen om at borgerne som har mest inntekt, skal bidra mer til fellesskapet. Slik omfordeler staten personlig fortjeneste, slik at vi har råd til velferd for alle og får et samfunn med små forskjeller. Økonomer kaller et slikt system progressivt, og det er oppslutning for et slikt skattesystem hos alle partier bortsett fra Fremskrittspartiet. Selv Høyre skriver i sitt partiprogram at «Vårt progressive skattesystem sikret at de som tjener mest, også betaler mest skatt». Oppslutningen om et omfordelende skattesystem er også svært sterk i den norske befolkningen, viser et nytt notat fra Manifest Analyse ført i pennen av sosiolog Emil Øversveen.

«På toppen er systemet mindre omfordelende enn i USA.»

Problemet er at skattesystemet ikke er omfordelende for de aller rikeste nordmennene. For 99 prosent av den norske befolkningen øker skatteprosenten i takt med inntekten. Men for den ene prosenten som har aller høyest inntekt, er Norge for et skatteparadis å regne, viser notatet: «Den rikeste prosenten betaler kun 14,1 prosent av inntekten sin i skatt. For den øverste promillen er den gjennomsnittlige skatteprosenten kun åtte prosent», skriver Manifest. Norges aller rikeste betaler dermed like liten andel av inntekten sin i skatt som de aller fattigste. Årsaken til at det er sånn, er at kapital­eiere betaler en lavere andel av inntekten i skatt enn det folk som arbeider gjør. «For arbeidere er skattesystemet progressivt, mens skattesystemet tvert imot er regressivt for kapitaleiere», skriver Manifest. På toppen av inntektsfordelingen er det norske skattesystemet mindre omfordelende enn i USA.

Graden av skattekreativitet har det med å øke i takt med inntektene. De som har mest, har råd til dyre skattejurister og politisk påvirkning for å hindre beskatning av kapital. Manifest-notatet gir derfor en betimelig realitetsorientering: Vi har ikke det progressive skattesystemet vi tror og ønsker oss.