Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Historisk skifte

Norsk Midtøsten-politikk har vært bygget på en feilberegning. Norske myndigheter har i over 30 år snakket med israelske og palestinske parter i den tro at en tostatsløsning ville bli mulig etter forhandlinger dem imellom. Feilberegningen var troa på at Israel ønsket å leve i fredelig naboskap med en fungerende palestinsk stat. Israel har hevdet at det er palestinske representanter som vil fjerne Israel fra kartet, til tross for at PLO anerkjente Israel allerede i 1993. I stedet er det Israel som har motarbeidet etableringen av en palestinsk stat ved hver korsvei siden. Det er Israels grenser, ikke palestinske, som utvides for hver nye, ulovlige bosetting. Med gårsdagens anerkjennelse av Palestina setter den norske regjeringen et punktum for troa på at en palestinsk stat vil komme etter en prosess mellom partene. Anerkjennelsen av Palestina, som Irland, Spania og Norge annonserte i går, gjøres for å presse Israel inn i en prosess landet motarbeider.

For noen regimekritiske iranere har støtte til Israel blitt synonymt med motstand mot presteskapet.

Min fiendes fiende

I god troMina Bai (Spaltist og forfatter)23. mai

GUILT BY ASSOCIATION: Iranere som uttrykker støtte til sivile palestinere blir anklaget for å løpe det iranske presteskapets ærend, skriver Mina Bai. Her fra en demonstrasjon i Paris. FOTO: THOMAS SAMSON, NTB/AFP

På sosiale medier kan man se iranere, både i og utenfor Iran, støtte Israel i krigen mot Gaza. I Iran er støtte til Israel kriminalisert av staten, det er til og med forbudt å vise støtte på nett. Iranere lærer fra barndommen av at Israel er fienden. Folk blir tvunget til å tråkke over på Israels flagg tegnet på bakken.

Vår tid passer fascismen skremmende godt. Det gamle bryter sammen, det nye har ikke tatt form.

Vi er fanget i mellomtiden

FokusAudun Lysbakken (Stortingsrepresentant for Hordaland SV)23. mai

Er det riktig å bruke ordet «fascisme» om den autoritære høyresiden som er på frammarsj i Amerika og Europa? Jeg mener det. Alle såkalte høyrepopulistiske partier fortjener ikke denne merkelappen, og verken et USA under Trump eller Putins Russland passer til alle trekkene ved den historiske fascistiske staten. Noen mener kraften i dette ordet og de historiske parallellene det representerer står i veien for dialog og nyanser i møte med vår tids autoritære utfordring. Jeg tror heller den kraften er nødvendig for at vi skal forstå alvoret i det som holder på å hende. I det ytre høyre som under ulike kjennetegn aspirerer til makt i den vestlige verden ligger spiren til en ny fascisme og det den alltid bringer med seg, diktatur og vold. Fascismen må ikke ses som et historisk fenomen, men som noe som vender tilbake når kapitalistiske samfunn er i krise. En meningsfull antifascisme må handle om å mobilisere før historien gjentar seg, ikke om å våkne etterpå.