Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Senter for grøn filmproduksjon?

Ei større incentivordning kan gjera Noreg til ein grøn aktør i bransjen, hevdar næringa.

Berekraftig i norsk natur? Regissør Roar Uthaug (t.h.) drøftar ein scene i den norske Netflix-produksjonen «Troll» (2022) med fotograf Jallo Faber (t.v.) og hovudrolle Ine Marie Wilmann. Foto: Netflix

Svært mange industriprosjekt blir selde inn som bidrag til det grøne skiftet. Langt frå alle framlegg er sjølvforklarande berekraftige. Ta til dømes ideen om at den norske filmincentivordninga – skatterefusjonane som lokkar Tom Cruise og James Bond-produsentane til Noreg – kan bli ein pådrivar for ein grøn, global filmindustri.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Anmeldelse

Spille med åpne kort

Nationaltheatrets «Hvem er redd for Virginia Woolf?» kunne slått hardere, men Laila Goody og Trond Espen Seim gjør det blir ubehagelig nok.

Julie Rognved Amundsen

Nerve: Samspillet mellom Laila Goody og Trond Espen Seim gir rom til både det sårbare og det pinlige. Foto: Erika Hebbert

Hvem er redd for Virginia Woolf

Av Edward Albee

Kanonhallen/ Nationaltheatret

Regi: Hanne Tømta Lysdesigner: Øyvind Wangensteen

Med: Laila Goody, Trond Espen Seim, John Emil Jørgensrud, Maria Ómarsdóttir Austgulen

I åpningsreplikken til August Strindbergs «Dødsdansen» spør Edgar sin kone om hun kan spille noe for ham. Seinere spør hun om han vil spille kort – ekteskapet som skal gå i hatefull oppløsning framstilles som et spill – og i et spill kan alltid noen vinne. I «Hvem er redd for Virginia Woolf?» (1962) finnes det flere paralleller til Strindberg, også der er ekteparet spillere, og det ligger en usikkerhet i hvem de spiller for.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Kunst

Naturens dramatikk

Edvard Munch er sagnomsust for sine malerier av angst og beven. Nå trer landskapet rundt de lidende menneskene frem.

Kåre Bulie

Forskrekket: Figuren som tar seg til ansiktet i «Stormen» fra 1893 sender tankene til «Skrik» fra samme år. Foto: The Museum of Modern Art, New York/Scala, Florence

Jordsvingninger

Munchmuseet i Oslo

Står til 25. august

Fra vinduene i huset bak dem lyser det intenst, men likevel er det menneskene som tiltrekker seg oppmerksomheten. Midt i bildet ruver en hvitkledd skapning som holder en hånd på hver side av sitt utydelige ansikt på en måte som leder tankene til «Skrik». Edvard Munch ga da også form til sitt meste berømte motiv, «det store, uendelige Skrig gjennem Naturen», i 1893, samme år som han malte gruppen i det mer detaljrike landskapet i «Stormen».

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn