I sitt dikt «Ederfuglen» skriver Henrik Ibsen at ærfuglen som bor i Norge «pukker sin egen barm og bygger seg rede både lun og varm. Men fjordens fisker har stålsatt hug; han plyndrer rede til siste fnugg. Er fiskeren grum, så er fuglen varm; han ribber igjen sin egen barm. Men røves hans tredje, hans siste skatt, da spiler han vinger en forårs-natt. Da kløver han skodden med blodig bryst, mot sør, mot sør til en solskinnskyst».