Du kan bla til neste sideBla med piltastene

På sykkel til Roma

To historikere følger pilegrimen Nikolas Bergssons spor i en underholdende og lærd bok om middelalderen.

Europa: Kart over vår verdensdel slik den så ut i 1142, ti år før Nikolas Bergsson la ut på sin ferd. Foto: Wikimedia Commons

Hans Jacob Orning og Svein Harald Gullbekk

En reise til Roma. I sporene til pilegrimen Nikolas Bergsson året 1152

Sakprosa

Dreyers forlag 2024, 320 sider

Å sykle tvers gjennom Europa i sporene til en islandsk munk fra 1100-tallet – en så sprø tanke kunne kanskje unge studenter få. At to historikere, begge i femtiårene, får en lignende idé og tilbringer flere hundre mil på sykkelsetet, virker usannsynlig. Men det har skjedd, og beretningen om reisen er blitt en original bok. Den ene, Hans Jacob Orning, er professor i middelalderhistorie og kjent spaltist i Kringla Heimsins i Klassekampen. Den andre, Svein Harald Gullbekk, er professor i numismatikk ved Kulturhistorisk museum, med interesse for «mynt, penger og materiell kultur», som de skriver. Orning er opptatt av «politikk, religion og sosiale nettverk». En god kombinasjon, viser det seg.

De starter reisen ved i Eyjafjörður, der Nikolas Bergsson var abbed ved klosteret Munkaþverá. Hans beretning om pilegrimsferden i 1152 er bevart som en seks siders Leiðarvísir – veiviser. Selv la Nikolas ut med båt fra Island og gikk til fots fra Ålborg i Danmark. De to historikerne bruker båt og sykler, en sjelden gang hjulpet av tog eller bil, i sporene etter Nikolas’ møysommelige reise, på jakt etter landskaper, bygninger og gjenstander han kan ha sett. «En reise til Roma» er en underholdende og lærd bok.

Skildringen byr på gode observasjoner, delvis ved å følge den etablerte pilegrimsruten Via Francigena langs Rhinen og over Alpene. Samtidig reflekterer de to over hvor mye pilegrimer er villige til å ofre for å nærme seg fenomener som kalles hellige, enten det dreier seg om kirkebygg eller relikvier.

Nikolas Bergsson reiste videre fra Italia med båt, og skal ha kommet helt fram til sitt mål, Jerusalem. De to historikerne nøyer seg av pragmatiske årsaker med Roma som mål. Dit kan man sykle fra Ålborg – langt og slitsom nok for to travle akademikere. Likevel er det å rulle i lycra på 2020-tallet lettere enn å vandre til fots, ikledd ull og vadmel, på 1150-tallet. Forskjellene blir kommentert, ikke uten humor. Orning og Gullbekk, utstyrt med mobiltelefoner og GPS-måler, sykler seg sjelden vill. De velger en strategi som høres besværlig ut, men som bringer dem nærmere pilegrimers dag-for-dag-improvisasjon: Syklistene bestiller ikke hotell på forhånd, de overnatter der kreftene og mørket stopper dem. Valget fører med seg en uforutsigbarhet som kler fortellingen.

For så vidt kunne jeg gjerne tenke meg å lese mer om selve syklingen, om tekniske og fysiske sider ved å bevege seg langt på hjul. Noen utfordringer oppstår, for eksempel i bratt terreng med tungtrafikk i Alpene eller Appenninene. At de bare punkterer én gang, ved Middelhavet, på vei til Pisa, virker nesten for godt til å være sant. Men syklistene er tross alt fagpersoner på høyt nivå. Man kan ikke bruke mot dem at de er mer opptatt av å formidle kunnskap om 1100-tallets historie – og sporene i dagens Europa – enn å beskrive selve pedaltråkket.

Har man lest litt om Erkebispegården i Trondheim, eller om opptakten til Magnus Lagabøtes landslov, som feires stort i år, gir «En reise til Roma» et vell av veloverveid bakgrunnsinformasjon. Tidspunktet for reisen er identisk med at paven sendte kardinalen Nikolas Brekespear til Norge for å opprette et erkebispesete i Nidaros. Byen ble dermed ytterpunktet for pavens makt i Europa. Etter reisen ble kardinalen utnevnt til pave Hadrian IV (1154-1159). Som boka viser, med en rekke interessante detaljer fra et stopp i Bergen, kan de to ha vært i byen samtidig.

I tekstens vide sirkler, som brytes opp av interessante dialoger, forklarer Orning og Gullbekk hvordan plasseringen av det nordligste erkebispesetet inngår i den store maktkampen mellom paven og den tysk-romerske keiseren, kjent som investiturstriden, fra og med 1000-tallet. Ikke minst sto striden om råderett over store landeiendommer, som ga lokale biskoper eller verdslige fyrster makt, i bytte mot lojalitet til henholdsvis paven eller keiseren. At Gullbekk er ekspert på de økonomiske sidene ved slike stridigheter, tilfører boka et jordnært perspektiv, knyttet til gruvedrift, myntverksteder og arkeologiske funn.

«De velger en strategi som høres besværlig ut.»

Forfatterne kunne ha nevnt at ettervirkningene av kampen mellom pave- og fyrstemakt fortsetter. Statlig utnevning av biskoper varte i Norge fra reformasjonen fram til oppløsning av statskirken for drøye ti år siden. Regjeringen vedtok for kort tid siden at en del av pengene fra gamle kirkegods og -eiendommer skal gå tilbake til restaurering av Norges eldste kirker. En historisk myntsirkel fra Nikolas Bergssons tid er slik sett sluttet.

Orning og Gullbekk er naturlig nok mer orientert mot det som er mulig å erfare langs pilegrimsruten. På nordsiden av Alpene finnes få bygg fra før 1150 bevart. Det italienske landskapet lenger sør kan by på fornminner tilbake til antikken – byer og bygninger Nikolas kan ha sett. På sykkelsetet svever forfatterne av og til høyt. De tenker at det kanskje finnes noe å lære av middelalderens kunnskap om hvordan ting henger sammen. Fra antropologen Claude Lévi-Strauss henter de forestillingen om at et magisk verdenssyn ikke nødvendigvis er mer primitivt enn et moderne, vitenskapelig syn på verden.

De siste århundrer har vi underlagt oss naturen og tror vi kan styre den. Men naturen slår tilbake på måter vi ikke kan forutse. Kanskje har vi noe å lære av middelalderen?

Uansett er det mye å lære av historikernes sykkeltur til Roma. Mot slutten retter de blikket innover, mot pilegrimers – og dermed egen – drivkraft. Religion eller søken etter noe hellig er ikke svar alene. Kanskje skyldes slitsomme pilegrimsferder et behov for å oppleve at noe står på spill?

Kommentar

Einsam ulvetrend

Har den romantiske kunstnartypen gjenoppstått som sigmahann på Tiktok?

Helene Hovden Hareide

For nokre veker sidan erklærte ein tiåring eg kjenner at han både hadde laga ostesmørbrød og gjort leksene – heilt sjølv – før dei andre i husstanden kom heim. Så skjedde det noko uventa: Det materialiserte seg ein meme i ansiktet hans. Han snurpa inn kinna, pressa fram leppene, heva augebryna sjølvsikkert, og sa: «Sigma!» med tilgjort stemme. Før eg rakk å summe meg var dette sigma-fjeset bytta ut med eit glis og eit skuldertrekk, og han forsvann ut av rommet på jakt etter meir informerte samtalepartnarar.

Påfølgjande sonderingar indikerer at ansiktsuttrykket, og det det står for, vart født i eit mørkt hjørne av «mannosfæren» (det globale nettsamfunnet med sinte menn), for nokre år sidan. Akkurat når det kryssa den norske riksgrensa er uklart – ein NRK-artikkel frå i fjor tyder på at dei fyrste substansielle observasjonane vart gjort for eit år sidan. Sikkert er det i alle fall at #sigma i 2023 hadde 46 milliardar visningar på Tiktok.

Ei kort forklaring: I «mannosfæren» si tvilsame inndeling av menn i kategoriar som alfahannar og betahannar, er fyrstnemnde – også kjend som Chad – han som får all prestisjen og alle damene, medan betaen sit der med skjegget i den reproduktive postkassa. Sigmahannen stiller seg utanfor dette hierarkiet. Medan Chad må sole seg i glansen frå andre si anerkjenning for å vere Chad, treng ikkje sigmahannen slik stadfesting. Viss alfahannen er leiaren i flokken, er sigmahannen den einsame ulven. Som dei mange memane om han illustrerer: sigmaen gir ingenting til andre menneske, og han treng heller ingenting frå andre. Han er sterk og uavhengig. (Han lagar ostesmørbrødet sitt sjølv!)

Det er nærliggande å sjå dette i samanheng med andre trekk i tida, der unge kvinner får ha aktivismen og venstresideparti-tilhøyrsla for seg sjølv, medan unge menn abonnerer på guruar som seier korleis dei bør ta tak i eigne liv gjennom sjølvdisiplin og trening.

«Sigmahannen streifar rundt i forfattar-Noreg den dag i dag.»

For litteratur-orienterte lesarar vil det kanskje ringe andre bjøller: Den geniale, einsame kunstnarulven, særleg verksam i romantikken. Han som streifa rundt i fjellet, ute av takt med byliv og korrumpert samtid, men i djup kontakt med sitt eige sjølv. Både før og seinare har ei lang rekke kunstnarar og forfattarar, som regel menn, fått nok av omverda si tomme romling, og heller isolert seg for å arbeide åleine.

Eit par nolevande onklar av sigmahannen streifar rundt i forfattar-Noreg den dag i dag. Alle vil ha ein bit av dei, men dei er ikkje interesserte i å bjuda på. Svenske litteraturpriskomitear må gjerne ringe, og dei kan til nøds stille opp på eigen seremoni, men vil helst tilbake til sin aude fjord så fort som råd.

Kanskje er ulven sjølv berre eit sjenert menneske som treng å skjerme seg. Det er kulturelle førestillingar rundt som er med på å løne denne typen oppførsel, og gir den tause, uavhengige mannen ei så sterk dragkraft. Korleis ville reaksjonane vere på ei kvinne som gjorde det same? Linja mellom å bli oppfatta som sterk og åleine og patetisk og åleine, er hårfin. For einsame unge i covid-generasjonen kan sigma-identiteten bli eit sjølvforsvar, og når dei i tillegg opplever at den får kraft frå gamle, underliggande mytar, blir det endå meir attraktivt å gje opp det krevjande samspelet med andre menneske. Tenk om fellesskapsorienterte mannsideal kunne få like stor appell.

Pilene peikar ikkje den vegen. Men enn så lenge skal eg helse frå ein tiårig informant – som står ein stad i utkanten av denne teksten og slår handa oppgitt mot panna – og opplyse om at medan vaksne no har oppdaga «sigmahannen» og byrja å skrive kulturhistoriske kommentarar om fenomenet, så har ungdommen allereie forkasta omgrepet, og gått over til å bruke det ironisk.

… at Jon Fosse forvandler angst til litterær kunst, ifølge professor Unni Langås, som har forsket på nobelprisvinneren i en årrekke. Hos Forskning.no presenterer hun en ny analyse der hun vektlegger Fosses gjentakelser som et språk for angst og traumer, det vanskelige man ikke greier å bli ferdig med. Langås anbefaler samtidig at de som ennå ikke har lest Fosse, begynner med de tynne romanene hans.

… at med skam å melde har notisredaksjonen ikke tidligere vært obs på påskefenomenet med Peeps diorama-konkurranser, som flere amerikanske aviser og biblioteker holder årlig. Marshmellowfigurer formet som harepuser og kyllinger iscenesettes i en skoeske – gjerne med en scene fra en bok. Anse denne notisen som en heads-up om våre planer for neste påske. Tradisjonen kan ifølge The New Yorker spores tilbake til både Victoriatidas dioramaer og sukkerskulpturer på middelalderske banketter.

… at nå kan du spille bingo på neste litterære arrangement. LitHub har laget en liste over arketypiske karakterer du finner på alle slike eventer, som den nervøse forfatteren (ikke se direkte på hen), den litterære kjendisen (den best eller verst kledde personen i rommet), og ikke minst «Dette er mer en kommentar enn et spørsmål»-fyren: «Du kan gjenkjenne disse gutta på den manglende evnen til å lese rommet».