Etter dommen: Menneskerettighetsjurist og Julian Assanges ektefelle Stella Assange talte utenfor retten i London i går. «USA burde droppe denne skandaløse saken», sa hun. Foto: Alberto Pezzali, AP/NTB
Selv om Julian Assanges støttespillere i går kunne trekke et lettelsens sukk, fordi han ikke umiddelbart utleveres til USA, var reaksjonene på gårsdagens kjennelse mildt sagt blandede.
To dommerne i Royal Courts of Justice meldte at Wikileaks-grunnleggeren får anke utleveringssaken som har hengt over ham i fem år.
USA siktet i 2019 Assange under amerikanske spionasjelover for avsløringer om «krigen mot terror» i 2010 og 2011, og krever ham utlevert.
USA har tidligere vunnet fram i det britiske rettsapparatet, og den britiske regjeringen har allerede godkjent en utlevering.
Avviser mange punkter
Når Assange nå får anke, er det kun på få punkter. Seks av ni ankepunkter avvises. Blant annet godtok dommerne ikke forsvarernes argumenter om at USA tiltale mot ham er politisk motivert.
De avviste også at utleveringstraktaten mellom USA og Storbritannia – som forbyr utleveringer av politiske fanger – skal legges til grunn. Isteden er det kun britenes «Extradition Act» fra 2003 som gjelder. Den innehar ikke det samme forbudet.
Retten aksepterer heller ingen nye bevis. Det innebærer blant annet at bevisene om at CIA overvåket Assange på Ecuadors ambassade, og at CIA under president Donald Trump diskuterte hvordan Assange kunne kidnappes eller drepes.
Forsikringer fra USA
De tre punktene som Assange kan få mulighet til å anke saken videre på, er følgende:
Hans ytringsfrihet, nedfelt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 10, er krenket.
Hans australske nasjonalitet kan føre til at han diskrimineres i amerikansk rett, om han ikke beskyttes av first amendment-rettigheter på linje med USAs borgere.
Han risikerer dødsstraff i USA, siden tiltalen mot ham kan endres i etterkant.
Men før en videre ankeprosess gis USA mulighet å komme med såkalte forsikringer. Disse forsikringene må gis innen 16. april. En mulig ny høring kan bli 20. mai.
– Ikke overraskende
Hvor mange av de tre ankepunktene Assange kan gå videre med, avhenger derfor av hvor mange forsikringer USA er villige til å gi, og hvordan retten vil vurdere disse.
Utenfor Royal Courts of Justice i London fnøs Assanges kone, Stella Assange, over mulige forsikringer om at mannen ikke vil risikere dødsstraff i USA, eller skal garanteres samme ytringsfrihet som USAs borgere, som er vernet av første grunnlovstillegg (first amendment).
«Biden-administrasjonen burde ikke gi forsikringer – de burde droppe denne skandaløse saken», tordnet hun til pressa og Assange-tilhengere.
Like bak Assanges kone sto Wikileaks-redaktør Kristinn Hrafnsson. Han bekrefter til Klassekampen at «nei, dette er ikke en klar seier».
– Beskjeden fra dommerne er veldig motsigelsesfull. På den ene siden avviser de at Julians sak er politisk, og samtidig mener de det er rimelig å be USA om politiske forsikringer. Hvordan de får det til å henge på greip, er utenfor min fatteevne.
Hrafnsson sier også at det er skuffende at flere sentrale ankepunkter avvises, i likhet med bevisene om CIA-sporet.
– Det framstår litt som en utsettelsestaktikk, som smaker av politikk. Og det er, for oss som har fulgt denne saken lenge, ikke overraskende.
«Merkelig»
Assanges bror, Gabriel Shipton, skrev på X like etter domsavsigelsen at han stusser over dommernes beslutning, der de «ber om flere politiske forsikringer, men hevder at saken ikke er politisk».
Den amerikanske journalisten Kevin Gozstola, som kjenner saken godt, er enda krassere i sin kritikk over at dommerne lar Assanges ankemuligheter avgjøres av USAs mulige «forsikringer».
«Beskjeden fra dommerne er veldig motsetningsfull.»
— Kristinn Hrafnsson, Wikileaks-redaktør
«Det kan ikke bli særlig mye lettere enn dette for USAs regjering. Storbritannias High Court fortalte dem hva de skal si», skrev han på X og la til at USA kan hevde at dødsstraff er uaktuelt, og si at australske Assange så visst vil garanteres såkalte first amendmendt-rettigheter.
På samme plattform diskuteres det imidlertid hvorvidt USA i det hele tatt kan gi noen garanti for at en ikke-amerikansk borger gis disse rettighetene.
«Lettet» og «lykkelig»
Hos Assanges norske støttespillere var det likevel lettelsen som dominerte da Klassekampen tok kontakt.
Gisle Selnes, leder av Den norske Assange-komiteen, er blant dem som ser på dommen som en liten seier.
– Jeg er først og fremst lettet. Nå kan det se ut til at han har krav på et skikkelig forsvar.
Selv om Assange fortsatt risikerer utlevering, var alternativet langt verre.
– Dette betyr at det er en sjanse for at utleveringen stoppes av det britiske rettssystemet, sier Selnes.
Han understreker at det er et uhyre viktig punkt i Assange-saken at retten til å ytre seg fritt nå skal vektlegges.
Når Klassekampen ringer advokat og tidligere korrupsjonsjeger Eva Joly, sier hun at hun er «lykkelig» over at Assange får anke.
– I England får man ikke denne retten automatisk, så Assange har kommet gjennom dette nåløyet med mye kamp, sier den langvarige Assange-støttespilleren.
Rune Ottosen, leder av Norsk PENs Assange-utvalg, sier at han er lettet.
Vestlige etterretningstjenester hjalp de som sto bak angrepet mot et konserthus i Moskva fredag, der 139 mennesker ble drept, hevder Russland.
Sjefen for den russiske sikkerhetstjenesten FSB, Aleksander Bortnikov, hevder at gjerningsmennene hadde planer om å dra til Ukraina, der de skulle bli tatt imot som helter.
Foto: Mikhail Metzel, AP/NTB
– Jeg skal la dere få vite en liten hemmelighet: De var på vei til å bli tatt imot som helter på den andre siden, sier Bortnikov i kommentarer som er gjengitt av flere russiske medier.
President Vladimir Putin sa mandag at «radikale islamister» sto bak angrepet, men la til at det var «en del av Ukrainas angrep mot Russland». Ukraina avviser på det sterkeste å ha vært involvert.
MÅ VENTE: Aleksandra Popova er forberedt på at mannen må tilbringe sju år i fengsel for en diktopplesning, men kjemper for å gjøre soningen hans så behagelig som mulig.
Mandag forrige uke. Den røde plass i Moskva har vært sperret av i over to døgn da Vladimir Putin kommer ut på scenen under et arrangement som markerer 10-årsjubileet for «gjenforeningen» av Krimhalvøya med Russland.
Han benytter anledningen til å erklære seier i presidentvalget, som gikk av stabelen mens scenen ble rigget klar. Det offisielle valgresultatet er en formidabel tillitserklæring til den sittende presidenten, men ikke alle er med på feiringen.
Noen har dratt i eksil. Andre sitter i fengsel. Noen er døde. Og i en høyblokk i en annen del av Moskva åpner 28 år gamle Aleksandra Popova samme kveld ytterdøra og leder vei inn på kjøkkenet.
– Hvis jeg går ned dit, vil kameraene kjenne igjen ansiktet mitt, og så blir jeg arrestert, sier hun og setter seg ned ved kjøkkenbordet.
Den unge aktivisten har blitt en av talspersonene for politiske fanger i Russland, etter at mannen hennes ble dømt til sju års fengsel. Hun spør om vi vil ha te, setter fram fem typer å velge mellom.
– Når vi har drukket opp teen, kan vi drikke øl. Og hvis vi går tom, kan vi gå ut og kjøpe mer. Det er virkelig dagen for det, sier Popova.
Fiender av systemet
Hva er igjen av ytringsfriheten i Russland? Det var et av spørsmålene jeg ønsket å bli klokere på da jeg nylig besøkte landet.
Jeg landet noen dager før presidentvalget, og dro igjen dagen før terrorangrepet i Moskva som fredag drepte over 140 mennesker. Alle intervjuene i denne saken er gjort før angrepet.
Flere i eksilopposisjonen har de siste dagene anklaget myndighetene for å neglisjere terrortrusselen til fordel for ufarlige «ekstremister» som Artyom Kamardin, ektemannen til Aleksandra Popova. Han ble i desember 2023 dømt til sju års fengsel for å ha deklamert antikrigspoesi i offentligheten. Myndighetene anklaget ham for å undergrave nasjonal sikkerhet og spre hat mot det russiske militæret. Popova sier han soner under forferdelige forhold.
– De anklager ham for å spre hat og ekstremisme, sier Popova.
Hun går ut på soverommet og kommer tilbake med en tynn diktsamling som Kamardin ga ut sammen med to andre poeter.
Den er rød, med en hvit sirkel i midten, som et naziflagg. I sirkelen står ordet «fiende». Boka innledes med et sitat av den kontroversielle forfatteren Eduard Limonov: «Det finnes ikke noen høyreside eller venstreside, det er bare systemet og fiender av systemet.»
Boka ble lagt fram som bevismateriale i saken mot Kamardin, som under opplesningen hadde på seg en genser med samme motiv.
– Det er vondt for meg å se hva som skjer med Artyom. Han er pasifist og tror alt kan løses ved hjelp av ord. Jeg er en mer aggressiv type og kunne taklet det han går gjennom bedre, sier Popova.
Voldelig oppvekst
For å forklare sitt eget politiske engasjement går Popova tilbake til oppveksten på et lite sted langt nord i Russland. Hun hadde en voldelig stefar som hadde tjenestegjort i Tsjetsjenia, og ble tidlig klar over hva krigen kan bringe med seg av elendighet. Da hun først begynte å engasjere seg, var det som en reaksjon på dette.
– Det var en måte å gjøre opprør på. Først seinere forsto jeg at det også var det riktige å gjøre, sier Popova.
Hun flyttet til Moskva og ble forført av retorikken til opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnij. Hun beskriver seg på dette tidspunktet som «ganske høyrevridd», men sier at hun etter hvert drev inn mot sentrum. Etter invasjonen i februar 2022 deltok hun på demonstrasjoner og sonet 25 dager i fengsel.
– Jeg var mye mer politisk engasjert enn Artyom. Hvis en av oss skulle havne i fengsel, var vi sikre på at det var meg, sier hun.
Kamardin er først og fremst kunstner og forfatter. Han deltok blant annet på de ukentlige diktopplesningene foran en statue av poeten Vladimir Majakovskij på Triumfalnaja-plassen i Moskva, som helt siden sovjettida har vært et samlingspunkt for dissidenter.
I september 2022, etter at Vladimir Putin erklærte «delvis mobilisering», leste Kamardin her et veldig eksplisitt antikrigsdikt som kritiserte russisk imperialisme. Dagen etter stormet politiet leiligheten der han og Popova bodde sammen. Hun kunne høre at Kamardin ble brutalt slått og hevder også at han ble voldtatt med en gjenstand. Da hun forsøkte å protestere ble hun selv slått og truet.
– Jeg prøvde å ikke skrike. Jeg visste at dét vil være verre for ham enn noe de gjorde mot ham, sier Popova.
Uforenlige tanker
Kamardin ble etterpå holdt over et år i varetekt. Saken sjokkerte selv mange av dem som i utgangspunktet var uenige med ham.
VENTER: Lina (i midten) og Lisa (til høyre) har ektemenn i fengsel. De har ikke lyst til å forlate Russland, trass i risikoen for å bli arrestert.
En av dem møter oss på en Kentucky Fried Chicken-restaurant i sentrum av Moskva. Han vil ikke si navnet sitt, men omtaler seg som en tidligere «natsbol», altså et medlem av partiet Nasjonalbolsjevikene, som seinere skiftet til Det andre Russland.
– Jeg ble med i partiet fordi jeg er mot valgfusk og korrupsjon og alt det der. Samtidig følte jeg at den liberale opposisjonen var altfor vestlig, sier mannen.
Lederen for partiet, den kontroversielle forfatteren Eduard Limonov, samarbeidet lenge tett med den liberale opposisjonen. Dette tok slutt i 2014, fordi Limonov støttet krigen i Donbass og annekteringen av Krim. Han anklaget ofre Putin for ikke å ha gått langt nok.
Limonov døde i 2020. Mannen vi møter deltok seinere i de store demonstrasjonene etter at Aleksej Navalnyj ble fengslet i 2021, men støttet samtidig invasjonen av Ukraina i februar 2022.
Han så først ingen motsetning mellom dette og sin opposisjon til Putin. Etter hvert som krigen vedvarte, begynte imidlertid tvilen å komme snikende. Hvis russere og ukrainere virkelig var ett folk, hvordan kunne de samtidig drepe dem? Den avgjørende saken som gjorde at han trakk seg ut av partiet, var arrestasjonen av Artyom Kamardin.
– Dette var en av de viktigste årsakene til at jeg bestemte meg for at jeg ikke kunne støtte agendaen til natsbolene lenger, sier han.
Etter dette har også han blitt krigsmotstander. Han har fortsatt respekt for mange natsboler, som han mener er «veldig oppriktige» i sitt ønske om et fritt Russland, men deltok også i Navalnyjs begravelse i februar og mener at alle opposisjonelle burde slå seg sammen i en felles front mot myndighetene.
– Det spiller noen rolle hva slags ideologi du har, det som virkelig betyr noe er om du er for eller mot systemet.
– Tror du det er mulig å snakke på tvers av det skillet som går mellom dem som er for og mot krigen?
– Kanskje ikke akkurat nå … men krigen fortsetter. Vi ser fortsatt ikke noen horisont. Og hvis tida fortsetter å gå med denne typen grusomheter, kan selv de som støttet krigen i går, endre mening. Ikke alle, selvfølgelig, men en stor prosentandel. Og derfor er det verdt å snakke sammen. Ikke bygge barrierer, sier han.
Brakt ut av balanse
Når man tenker tilbake på alt som har skjedd disse to årene, er det mest påfallende med å være i Russland kanskje hvor mye som fortsetter som normalt. Livene som går videre. Mange velger å gå på kompromisser med idealene sine for å holde «rumpa varm», som en kvinnelig jusstudent jeg møter formulerer det.
«Det var en måte å gjøre opprør på. Først seinere forsto jeg at det også var det riktige å gjøre.»
— Aleksandra Popova, russisk aktivist
Andre beskriver en utstrakt eskapisme. En kvinne i trettiåra forteller at fire personer i hennes sirkel har dødd av overdoser de siste åra. En av aktivistene jeg møter nokså tilfeldig, sender seinere flere uttalelser fra venner av ham som gjerne også vil komme til orde.
«Du kan overleve nesten hva som helst av dritt, bortsett fra krig. Den slo meg ut av balanse», skriver et av disse menneskene.
Han eller hun sier at «det mest monstrøse» er at hun ikke ser noen vei ut. Det er verken mulig å se for seg fred langs den nåværende grensa, eller at Ukraina vil vinne tilbake alt territoriet. Og hvor mange flere vil dø dersom Russland går på offensiven?
Spørsmålet mange av de som er mot krigen baler med, er hva de selv skal gjøre. Hva bør man gjøre når de som forsøker å engasjere seg politisk mest sannsynlig havner i fengsel uten å oppnå noe?
«I en slik situasjon er selvoppholdelsesdrift det første du må tenke på», skriver personen, som mener løsningen er å bygge nettverk og kunnskap og evner som kan komme til nytte seinere.
«Hvis du har muligheten til å hjelpe noen og gjøre verden rundt deg litt bedre, er det flott. Men det viktigste er å bevare seg selv og vente til muligheten for å påvirke byr seg.»
Venter på dommen
Noen fortsetter likevel å kjempe. I det som ser ut som et typisk studentkollektiv i St. Petersburg, med et piano med flasker oppå langs den ene veggen og en laptop med et klistremerke med «Fuck AFD» liggende på bordet, sitter to kvinner og drikker øl.
Lina (24) og Lisa (22) er begge gift med menn som sitter i fengsel, anklaget for medlemskap i grupperingen Vesna, som russiske myndigheter regner som en «ekstremistisk organisasjon».
Ifølge statlige russiske medier er gruppa anklaget for spre falske nyheter om hæren og trusler mot statlig sikkerhet, organiseringe et ekstremistnettverk og rehabilitere nazismen.
De to kvinnene, som ikke er del av gruppa, arbeider for å bedre soningsforholdene til dem som sitter inne. Samtidig tror de at det er en god sjanse for at de selv kommer til å bli arrestert. Leiligheten har allerede blitt raidet, etter at de prøvde å organisere en antikrigsaksjon under den årlige markeringen av seieren over Nazi-Tyskland.
– Jeg tror det er veldig sannsynlig av vi havner i fengsel. Vi gjorde ikke noe kriminelt, men hvis de vil, kan de fengsle oss, sier Lina.
«Det spiller noen rolle hva slags ideologi du har, det som virkelig betyr noe er om du er for eller mot systemet.»
— Anonym opposisjonell i Moskva
På veggen har Lisa klistret opp en anklage hun allerede har hengende over seg, for å ha ringt inn en trussel. Hun kaller den absurd, sier hun lo da hun leste den første gang. Likevel sitter hun her i leiligheten og leser bøker av tidligere politiske fanger og sovjetiske dissidenter, for å være forberedt på det som kan komme.
– Jeg har lest mye, de siste to årene. Og jeg har hjulpet politiske fanger og brevvekslet med dem. Så mentalt er jeg mer eller mindre forberedt. Jeg vet at det ikke er slutten på verden, sier hun.
De åpner ikke lenger døra uten først å kikke gjennom nøkkelhullet. Men tanken på emigrasjon er fortsatt fjern for dem.
– Det er lettere å hjelpe noen når du er her. Og dessuten … jeg vet det ikke er spesielt rasjonelt, men jeg hater ideen om å forlate landet mitt på grunn av en gal gammel mann som liker å drepe folk. Det er ikke hans land, det er mitt, sier Lina.
Kostbart å sone
Rundt omkring i både Moskva og St. Petersburg kan man her og der se klistremerker med påskriften «Frihet for Artyom Kamardin».
33-åringen fortsetter å skrive i fengsel, men Aleksandra Popova sier at ektemannen sliter med helsa. Han har fortsatt smerter etter mishandlingen han ble utsatt for, og lider av posttraumatisk stress.
– Han får ikke ordentlig hjelp av fengselsdoktoren, så han må ivareta både sin fysiske og psykiske helse aleine, sier Popova.
Selv bruker hun det meste både av tid og penger på å gjøre soningen hans mer utholdelig, og hjelper også flere andre politiske fanger. For å være komfortabel trenger en innsatt 40.000 rubler i måneden, sier hun. Hun får hjelp av frivillige som kjører ting til ham i straffekolonien i Perm, der han har vært deler av tida.
Han har blitt flyttet rundt mellom ulike soningssteder, og Popova har fått besøke ham flere ganger når han har vært i Moskva. Resten av tida kommuniserer de gjennom å skrive brev.
– Jeg tror noen i fengselet må like ham veldig godt, for alle brevene mine kommer gjennom. Selv brevet som fortalte om Navalnyjs død. Det var mange andre politiske fanger som ikke har fått vite om dette. Artyom tok det tyngre enn krigsutbruddet, sier hun.
Heller ikke Popova sier hun har lyst til å dra. Arbeidet hennes er her, sier hun, og det er vanskelig å se seg selv noe annet sted. En gang, etter at Kamardin ble arrestert, ble hun invitert på en fest, da hun kom i snakk med en mann som sa til henne at ektemannen fortjente straffen han hadde fått. Seinere ble den samme mannen sendt i krigen. Hun nevner det bare som et eksempel på hva livet her i Russland består av.
