Som Waxahatchee har Katie Crutchfield laget et observant countryrock-mesterverk om veien til voksenlivet.

Tigerens år

AnmeldelseAlbumEirik Blegeberg22. mars

Stor sangpoet: Katie Crutchfield har gjennom 15 år flytta seg fra punk til americana. Foto: Molly Matalon

Waxahatchee

Tigers Blood

Anti/Playground

Fra første lille hvisken: Album som dette slippes ikke hvert år, der alle brikkene faller på plass i et tilsynelatende ukomplisert puslespill. Men det er selvsagt ikke ukomplisert: Bakgrunnshistorien tegner opp et sammensatt bilde av levd liv og dedikasjon, ambisjoner og øving, og av en søken etter sitt eget uttrykk som først fant sin nåværende form etter gjentatte møter med den rette lyden og de rette folka.

Julia Holters første album på seks år handler om å lytte, til seg selv og sine omgivelser.

Rører rommet

AnmeldelseAlbumAslaug Olette Klausen22. mars

Julia Holter

Something in the Room She Moves

Domino/Playground

I Beatles-klassikeren «Something» lånte låtskriver George Harrison fra James Taylors låt «Something in the Way She Moves». Julia Holter har, på sitt sjette studioalbum, latt seg inspirere av samme linje, med en liten vri: «Something in the Room She Moves». Kvinnen som beveger seg er ikke lenger et objekt for andres blikk. Hun er et handlende subjekt i rommet.

Kieran Hebden holder god kok, en drøy mannsalder inn i diskografien.

Tre fra fire-fyr

AnmeldelseAlbumMartin Bjørnersen22. mars

Four tet: Her fra Coachella, der han laget … fest? Foto: Rolling Stone/Penske Media/Getty Images

Four Tet

Three

Text Records

Albumet «Three» setter tonen med utstuderte lo-fi hiphop-beats og svevende synther på den håpefullt nostalgiske åpneren «Loved». Deretter følger elektronisk prosessert akustisk lyd og/eller motsatt på trommeløse «Gliding Through Everything», før «Storm Crystals» girer tilbake til lignende men mer elektroniske landskaper enn åpneren.