Det rykket til i meg da jeg etter 8. mars-feiring i Fredrikstad forsto at jødiske kvinner som protesterte mot Hamas-soldatenes voldtekt og drap på kvinner 7. oktober, ble bortvist i Oslos tog. På plakatene deres sto det: «Metoo, UNless you are a jew», som en henvisning til FN som blir kritisert for å være sene med å dokumentere seksuelle overgrep mot israelske ofre.

De jødiske kvinnenes deltakelse var klarert med 8. mars-komiteen med tillatelse til å gå bak «Støtt kvinner fredsarbeid – bekjemp voldtekt som våpen». Togvaktene tolket plakater som minnet om det israelske flagget, som en provokasjon. Kvinnene ble bortvist fra toget. Dermed ble de jødiske kvinnene under taktfaste rop «ingen sionister i våre gater» ekskludert fra det feministiske fellesskapet. Kvinnene tilhørende den lille jødiske minoriteten i Norge mistet ytringsfriheten sin i 8. mars-toget.

Jeg var lettet over at Mari Skurdal på lederplass i Klassekampen dypt beklaget at dette skjedde. Hun bemerket samme sted at flere av de jødiske kvinnene som ble utvist fra toget, ikke støtter Israels brutale krig mot palestinerne. I et debattinnlegg 16. mars undertegnet av «jødiske kvinner», oppfordrer de den politiske ledelsen til å ta ansvar for innskrenkningen av ytringsfriheten deres i 8. mars-toget, samt forvaltingen av det offentlige rom. Dette må være et særlig ansvar når det er dokumentert at antisemittismen, i kjølvannet av Hamas-terroren og Israels gjengjeldelseskrig, øker over hele Europa.

Ja, jeg identifiserer meg med deler av venstresida som i tiår har vært kritisk til at opprettelsen av den israelske staten har innebåret systematisk diskriminering, fordriving av palestinere og tap av grunnleggende menneskerettigheter. Det statlige regimet i Israel står for en rasistisk bosetterideologi. Hele Gaza er lagt i ruiner. Byrden av de drepte, av det store antallet døde barn, er traumer som vil prege familiene og samfunnet i generasjoner og føre til ønske om gjengjeldelse og hevn.

«De jødiske kvinnene mistet ytringsfriheten sin i 8. mars-toget»

Det må likevel væreforenlig å protestere mot den høyreekstreme regjeringen i Israel og på samme tid bekymre seg for den økende antisemittismen. Mange jøder protesterer mot Israels nådeløse krig og utsulting av palestinerne. Israels regime er ikke identisk med jøder og representerer slettes ikke alle jøders synspunkter. De jødiske kvinnene som ble ekskludert fra det feministiske fellesskapet i 8. mars-toget, ville protestere mot vold begått av Hamas-soldater. Alt tyder på at Hamas-soldater begikk seksualisert vold mot kvinner da 1200 sivile ble drept 7. oktober. Hittil har antall drepte på Gazastripa passert 31.000, noen av dem ofre for seksualisert vold, med våpen vesten har bidratt med.

Det er noe forferdende med kvantitative oppstillinger over ofre. Som om den part som har flest ofre, også representerer de verdige ofrene – de det er verdt å protestere på vegne av. At det skal være lettere å sørge over ofre for israelske soldaters seksualiserte vold, fordi mange av oss er grunnleggende kritisk til Israels brutale framferd. Feminismen bør imidlertid ikke sette opp et offerhierarki basert på identitetspolitikk, politiske sympatier, nasjonalitet eller etnisitet.

Historikeren Achille Mbembe har nettopp blitt kåret til vinner av Holbergprisen. Han er kjent for sin banebrytende forskning om det postkoloniale Afrika, om tema som rasisme og klimakrise. I et intervju med Morgenbladet understreker han betydningen av ikke å stille opp et lidelseshierarki ettersom den menneskelige lidelsen, denne radikale sårbarheten, er noe alle mennesker deler: «Selvfølgelig er noen av oss mer utsatt for rasisme, forfølgelse og vold (…) enn andre. Men sårbarheten kan brukes til et felles grunnlag for solidaritet».

Solidaritet med alle mennesker som blir utsatt for patriarkalsk vold og undertrykkelse uavhengig av nasjonalitet, etnisitet eller politisk tilhørighet, er hjertet av internasjonal feminisme. Bortvisningen av jødiske kvinner som protesterte mot seksualisert vold begått av Hamas-soldater er ikke en feminisme jeg vil være en del av.