Helle Helle

Hafni forteller

Roman

Oversatt av Trude Marstein

Forlaget Oktober 2024, 162 sider

Det har seg slik at verdens udiskutabelt beste lunsjrestaurant ligger i kjelleren på Arbejdermuseet i København. Der serverer de klassiske højtbelagte smørrebrød; det er bufféservering, og smørbrødene er så velsignet små at du greier å smekke i deg et dusin forskjellige – ja, i hvert fall hvis du anstrenger deg litt. Biksemad, fiskefrikadeller, hønseterrin. Skidne æg! Med Stjernepilsner og dansk akevitt smaker det slik englene synger.

Ta det som et reisetips. Det er utvilsomt et fint innblikk i dansk matkultur, og jeg kan ikke tenke meg et måltid som gir bedre næring til nordmannens kjærlighetsfylte karikatur av det livsnytende Danmark.

Dette bildet gjør Helle Helles nye roman sitt til å knuse. Til tross for at den bugner av gjestfrie mennesker, kroer, snaps og smørbrød, er det liksom en gold livsfølelse i romanen, som all verdens karrisild, hønsesalat og biff tartar ikke kan bøte på. Og å bøte på en eller annen mangel i livet, det er vel hva Helles hovedpersoner søker, de vet bare ikke helt hvilken.

«Hafni forteller» heter romanen – «at hun skal skilles», fortsetter den på første side. Og Hafni forteller videre, men det er uklart hvem hun forteller til. Hun har lagt ut på en biltur og ringer en bekjent; vi aner at det er en gammel venninne, og at vi befinner oss i samme sosiale miljø og litterære univers som i Helles to foregående romaner, «de» og «BOB». Vedkommende Hafni ringer til, er den som gjenforteller Hafnis historie til leserne, men uten selv å gi seg til kjenne i form av meninger eller vurderinger. Disse fortellingene om hva Hafni sier på telefonen, i presens, stykker opp en langt større fortelling, som både handler om turen hun er på, og om livet som er gått forut. Her er det uklart om det er samme venninne som opptrer som tradisjonell romanforteller, eller om vi hører stemmen til en forteller utenfor Hafnis verden.

Fortellertekniske utlegninger som denne er sjelden spennende å lese om i en anmeldelse, men på romansidene kan underlige fortellergrep av denne typen gi interessante effekter, for eksempel i Helles forrige roman, «BOB». Til tross for at den ble fortalt av nettopp Bobs kjæreste, hadde hun ikke selv noen plass i fortellingen. Allikevel var det noe med varmen og vennligheten han ble beskrevet med, som ga liv og konturer også til denne usynlige fortelleren. Slik bygget leseren opp en slags moralsk sfære rundt fortelleren, tilla henne verdier ut fra hennes holdning til Bob – for så vidt ikke ulikt hvordan vi ellers tillegger romaner uten personlige fortellere verdier og holdninger ut fra hvilke sympatier vi kan fornemme bak teksten.

«Ingenting binder henne, og hun driver for vær og vind.»

Problemet med «Hafni forteller» er derfor at der Bob og fortelleren står hverandre nær, oppleves det som en litt for stor avstand mellom Hafni og fortelleren. «Hafni forteller» framstår dermed som en kaldere, mer distansert roman enn «BOB». Som de fleste av Helles romanpersoner er Hafni et vaklende, litt retningsløst menneske. Bortsett fra at hun lenge har drømt om en reise over Sjælland og Fyn til Sønderjylland for å spise smørbrød på trivelige kroer og se ulike severdigheter, vet hun ikke hva hun vil, og leseren får ikke noe særlig grep om henne. Hun skal altså skilles, ja visst, men vi får høre svært lite om hvorfor hun skal skilles, hvordan ekteskapet har artet seg fram til nå, og lignende. Barna er voksne, hun later ikke til å ha en jobb som venter; ingenting binder henne, og hun driver for vær og vind gjennom det danske landskapet, gjør seg flyktige bekjentskaper, reiser videre. Hun kjøper en pose epler, angrer seg, vil ikke ha dem likevel.

Det vi får vite, er at hun stadig overmannes av en form for mørke, som hun har vondt for å formulere, men som hun likevel vil fortelle venninnen om. Her ligger det en livsfølelse som Helle Helle er den rette til å utforske litterært, men Hafnis sjelelige uro forblir dunkel og vag.

Gjennom road movien har Hollywood for lengst befestet bilturen på lykke og fromme som et slående bilde på det rotløse moderne menneskets potensielt meningsløse situasjon: full frihet, potensielle problemer underveis, uklart eller slett ikke noe mål ved veis ende. Bortsett fra danske smørbrød kan jeg ikke helt se at Helle her har særlig mye nytt å tilføre denne utpreget moderne undersjangeren. Når vi i tillegg til den retningsløse hovedpersonen og den distanserte fortelleren legger en svært oppstykket fortellermåte – med et snodig utvalg minnefragmenter, små blaff fra ungdomstid og livet som småbarnsmor, både absurde og rørende – blir resultatet et solid, men ikke særlig minneverdig bidrag til den modernistiske skolen.

Helle Helle er berømt for sin lavmælte og metaforfattige, lite ornamenterte prosastil, inkludert en litt snodig humor. Et eksempel på det siste er da Hafni i ungdommen skriver i notatboka si at «‘Hvis jeg kunne, skulle også jeg ville være’», som jo er et sårt, på grensen til desperat utsagn, men som blir fulgt opp av: «Siden da har hun hatt det anstrengt med modalverb.» Denne typen perler er det mange av også i «Hafni forteller», men mitt inntrykk er at utforskningen av fortellerteknikk og perfeksjoneringen av egne litterære grep blir stående litt i veien for Hafni og det livet hun baler med å finne ut av. Kanskje kunne det store sønderjyske kaffebordet på Den Gamle Kro ha reddet henne?