Da Aaron Bushnell søndag satte fyr på seg selv utenfor den israelske ambassaden i Washington, D.C., gikk han inn i en tradisjon som vi vanligvis assosierer med ekstrem protest mot ikke-vestlige regimer: i Tibet, Tunisia, Tsjekkoslovakia. I det helt ekstreme ligger det et radikalt brudd med ideen om hva som er normalt: Det er et hjerteskjærende skrik som bryter gjennom lydmuren, vår tviholdelse på hverdag. Protesten forsøker å tvinge selv den passive tilskuer til reaksjon. Dessverre vil nok de fleste bare avvise skriket som en meningsløs og grotesk absurditet.