Tredjealbumet til Dina ögon glir litt for godt inn i bakgrunnen.
Orion
Playground Music
Å se Dina ögon i 2022 og 2023 var, for å bruke en forslitt metafor, som natt og dag. Maikvelden i 2022 var Blå i Oslo smekkfullt, en av disse kveldene der det sitrer en nesten sjølvgod innforstått stemning blant publikum: ta vare på denne timen, for her er noe spesielt – noe som kommer til å ese ut og vokse seg langt utenfor Blås fire vegger. Og bare ett år seinere cruiset Dina ögon inn på Øyas siste dag (og x antall andre norske festivalscener). Ikledd solbriller og glatte, matchende antrekk – til forveksling lik silkepysjer – spilte de fire svenskene for sprengt kapasitet. Scenen var ikke stor nok, lyden var ikke bra nok, men publikum tok dem imot med åpne armer og snadrende munner, slik bare formiddagsfulle festivalgåere kan. (Utover dette stoler jeg ikke på min egen konsertdom, fordi jeg var grusomt bakfull og følgelig ganske sur.)
