Bjørgulv Braanen gjør seg selv og Klassekampen til mikrofonstativ for Equinor i avisa 2. januar. Han latterliggjør motstanderne av fortsatt leting etter olje og skriver at «symbolmarkeringer [...] har liten eller ingen betydning for de globale klimautslippene». Er det virkelig avisa politiske linje å forsvare fortsatt leting etter olje og gass?
Skremslene sprekker når Det internasjonale pengefondet forventer sterkere vekst i Storbritannia enn i de store EU-landene.
I krimklassikeren «Hunden fra Baskerville» sender Arthur Conan Doyle sin mesterdetektiv Sherlock Holmes ut på den engelske countryside for å oppklare mystiske ugjerninger mot familien Baskerville. Det snakkes om en forbannelse og en hund som synes å være besatt av djevelen. Uten å spolere spenningen for mye, kan jeg si såpass som at forklaringen er uten skrømt.
En gang sto det et tre i Israel med plaketten: Til ære for Mads Gilbert og hans frivillige innsats. Så skulle han bli et av deres største PR-problemer.
Hva betyr ordene? Angrep, forsvar, terror, motstand, krig, konflikt. Hvordan former de tankene våre, ståstedet vårt, hvor mye vi bryr oss?
En som tenker mye på dette nå, som bærer rundt på alle de store ordene, er Mads Gilbert – lege, tidligere Rødt-politiker og evig Palestina-aktivist. Han messer dem: Folkemord. Kolonialisme. Ondskap. Og han angripes med dem: Kontroversiell. Propagandist.
Etter utallige legeoppdrag i skuddlinja har han blitt tykkhudet. Anklagene biter ikke så lett på ham. Flere av dem er til og med hedersbetegnelser etter hans mening.
– Radikalisert er det verste du kan bli, aktivist det verste du kan være. Hva i helvete?
Øynene gløder bak de svarte, firkanta brillene.
– Å være radikal betyr å slåss for en bedre verden. Å gå ut av den tralten hvor ingenting endres, hvor makta blir mer konsentrert, uretten dypere og kolonipolitikken råere. Er det en verden vi vil ha?
Han knytter neven og deiser den ned i bordplata.
– Nei! Vi vil forandre verden. Vi er flertallet. Bli med! Gjør noe!
Sånn er han. Flammende. Men Gilbert er ikke mer tykkhudet enn at når han snakker om barna, visesangene, fjellene i Troms eller venner i Gaza, så blir han myk og blank i øynene. Nå som han har vært hjemme i Norge i et par uker, har han bygd opp en liten demning mellom den tøffe utsida og det som dirrer på innsida. Men det skal lite til før den brister.
– Det som skjer i Gaza, det er så forferdelig at bare jeg slipper litt opp, så begynner jeg å grine. Hvis jeg bare hviler litt i en nær omsorg med ungene eller barnebarna mine, så blaster det helt.
Mads Gilbert er mannen som uten å blunke siterer Nordahl Grieg over Skype og Inger Hagerup over kjøkkenbordet, mens han hamrer i bordet så det klirrer i kaffekoppene. Som adresserer Joe Biden, Anthony Blinken og EU-lederne direkte i videoer sett av millioner: «Kan dere høre meg? Kan dere høre skrikene fra sykehusene? Når har dere tenkt til å stoppe dette? Dere er alle medskyldige!».
Derfor blir han elsket og hatet. Hans bøker om Gaza er blitt bestselgere, og foredragene rennes ned av folk. Han har fått kongens ære som kommandør av St. Olav og en drøss andre priser. I internasjonale mediekanaler intervjues han flere ganger daglig. Han er blitt kalt Israels største PR-problem etter at han opptrådte som sannhetsvitne under Gaza-krigene i 2006, 2009, 2012 og 2014, da ingen journalister slapp inn. At han er en løgner, Hamas-venn og antisemitt, er også anklager han er blitt vant til.
– Det sionistiske prosjektet tviholder på fortellingen om at alle som ikke støtter Israel, er antisemitter.
Det er dette det går i om dagen.
Men når han ikke snakker om Palestina, snakker han like pasjonert om kampen for lokalsykehusene.
– Jeg hører at Helse Nord-ledelsen er glade for at jeg har vært i det globale sør, og at de gjerne vil ha meg der en stund til, sier han og humrer.
Hvor har han det fra, denne innbitte radikalismen?
Mads Gilbert er født i Porsgrunn, men oppvokst på Majorstua og Lambertseter i Oslo. Faren solgte tekstilmaskiner, og mora var sykepleier, men hjemmeværende da barna var små. Et typisk byhjem, ifølge Gilbert, med middag klokka fire, da far kom fra kontoret og mor hadde vært på badet og tatt på seg «l’air du temps».
Det hadde vært mye penger i farens familie på Nordvestlandet, men de forsvant i forrige generasjon. Nå var det ikke mye å rutte med. Men lange søndagsfrokoster og glødende diskusjoner bugnet det av.
– Mutter’n stilte krav om at vi måtte mene noe. Den typiske skulderbevegelsen hos de unge var ikke lov. Tar du parti for de undertrykte, tar du aldri feil, sa hun.
På lørdagskveldene var det «klubb» i familien.
– Vi hadde en avis som vi skrev, og rollespill hvor vi skulle argumentere for en sak. Så var det mutter’ns muffins og barnetimen og alt det.
Som elev på Oslo Katedralskole vokste aktivisten fram da Gilbert ble aktiv i kampen mot atomvåpen og i Solidaritetskomiteen for Vietnam.
– Det var mye bra steinkasting og militante demoer utenfor den amerikanske ambassaden. Mye kul og dannende aktivisme.
Jo mer radikale de ble, Mads og søstera Sidsel, jo heftigere ble diskusjonene hjemme.
– Fatter’n var typisk Venstre-mann. Han hatet alle totalitære regimer og ble rasende på oss for at vi ble ml-ere. Vi hadde bitre diskusjoner, grensende til arveløshet.
Men mora gikk i «alt hun kom over av demonstrasjonstog». Hun var typen som mente folk var for daffe og dro i gang heftige kamprop.
– En gang skulle mutter’n gå i et demonstrasjonstog fra Universitetsplassen til Den amerikanske ambassaden. Hun kom en time for tidlig, og de eneste folkene hun så, sto ved fortauskanten ved Karl Johan. Hun gikk bort til dem og begynte å øve på slagordene. «USA ut av Vietnam! Kom igjen, nå må vi øve!» De stillferdige som sto der, ble til slutt med henne og ropte. Til hun oppdaget at det var køen til Snarøya-bussen. Det er ganske godt gjort å få de som skulle til Snarøya, til å rope «USA ut av Vietnam!»
Gilbert ler hjertelig.
– Så du har mye av henne i deg?
– Ja, jeg tror det. Mye av hennes begeistring.
Gilbert var med å stifte AKP-ml og gikk avisbud for Klassekampen. I tråd med partiinstruksen hadde han en runde med selvproletarisering, da han jobbet et år som jernbinder i Tromsø. Nord-Norge forelsket han seg i som turnuslege i Lofoten. Her opplevde han «å komme hjem». Han ble distriktslege på Karlsøy og så anestesilege ved Regionsykehuset i Tromsø.
Ved siden av har han vært politiker for RV, seinere Rødt, i Troms fylkesting i 16 år.
– Jeg har sagt nei til å sitte på Stortinget. Jeg vil ikke sitte på møter og gå på Tostrupkjelleren. Jeg vil være en aktivist, fri som fuglen.
– Den flammende idealismen, hva har det kostet?
– Det må du spørre barna mine om.
Det er døtrene Anna, som er lege, og Siri, som er naturforvalter, og stedattera Tania Michelet, som er forfatter. Han har fire barnebarn og ett stebarnebarn.
– Det har kostet mest for dem. Jeg skylder dem en stor takk for at de har vært så sjenerøse alle de gangene de har lånt meg bort til oppgaver i det globale sør.
I 1981 reiste Gilbert som lege for Palestinakomiteens kirurgiske kriseteam til Beirut. Året etter invaderte Israel Libanon og beleiret hovedstaden. Det var bombing natt og dag i to måneder. Bare ris å spise. Gilbert dro tilbake og sto midt oppi det.
– Det var min første virkelig grafiske blodige erfaring med den israelske krigsmaskinens brutalitet. Masse amputasjoner. Jeg husker jeg sto der med en amputert arm fra en 22 år gammel nygift palestinsk jente, og det siste familien sa, var: «Kan du ta vare på gifteringen?» Så skulle jeg lirke ringen av den varme hånda. Sånne opplevelser etser seg inn i minnet.
Han kommer med en tirade om kolonipolitikk, det militærindustrielle komplekset og Nammo som sponser de norske skiskytterne. Så spretter han opp fra sofaen.
– Åh, nå er det julekaker! sier han med barnlig entusiasme.
Fra en kakeboks lemper han ut safrangule Mor Monsen.
– Det blir ikke jul i vår familie uten at jeg har bakt årets Mor Monsen etter Henriette Schønberg Erkens oppskrift. Man tager 20 egg og ett kilo meierismør.
Han gliser bredt.
– Når du når toppen av et fjell, skifter til tørt ullundertøy, åpner termosen og dypper den harde Mor Monsen i kaffen …. Åh! Da er det ikke lenge til sola kommer.
Han har mye krutt igjen, lover han, selv etter 50 år som doktor.
– Men du! Kan vi ikke være enige om at du ikke skriver alder? Det er jeg så lei av. Kan du ikke bare skrive «ubestemmelig»?
– Er du forfengelig?
– Ja, jøss, klart jeg er forfengelig! Hvem er ikke det?
«Klart jeg er forfengelig! Hvem er ikke det?»
Han kaller seg også hedonist, livsnyter. Det er kanskje overraskende fra en som gang på gang oppsøker død og lidelse. Hvordan har Gilbert klart det, å gjøre alle de blodige erfaringene til en styrke?
– Hver gang jeg kommer tilbake fra Palestina, så er jeg styrket. Jeg har lært noe nytt, og jeg har fått en forsterket tro på den palestinske motstandskrafta. Det er det som er i fokus, ikke at jeg må legge meg på en analytikerbenk og snakke om forholdet til mora mi.
Gilbert peker bort på en svart koffert som står ferdig pakket under et bord i stua. I ukevis har han ventet på å få komme inn i Gaza.
– Det kalles ventestress. Du kan tenke deg at det brenner hos naboen. Du hører ropene innenfra, og du vet at du kan løpe inn og gjøre noe. Så står det noen utafor og sier at du får ikke komme inn, og de er væpna. Det blir et uutholdelig indre press.
Han drar den ene hånda gjennom håret. I den andre ligger mobiltelefonen fast. Stadig tikker det inn meldinger, bilder og videoer fra vennene i Gaza. Hver time, døgnet rundt.
Er dette en situasjon å være pragmatisk og behersket i? Nei, tordner Gilbert. Få ting gjør ham argere enn likegyldige politikere og medier som svikter når brutaliteten ikke lenger synes.
– En typisk diskusjon er hva det er godt for at vi får så mye voldsomme bilder fra krigen inn i monitor morgen og kveld.
– Jo, det skal jeg si deg, sier Gilbert kontant.
Dette har han tenkt mye på.
– Det er godt for å røre ved hjertene våre. Det er godt for å få til en empatisk identifikasjon med våre palestinske medmennesker. Det er godt for å forstå hva det vil si at 60.000 er skadd og over 22.000 drept. Når mediene filtrerer, er det et kolossalt svik mot vanlige lesere.
Noen ganger blir det mye utestemme fra Gilbert. Som da han holdt en tale i Sør-Afrika 20. november. På scenen i Cape Town sa han at israelerne er feige som sitter i sine jagerfly, dronekontrollrom og tanks når de angriper sivile. «Så fort de møter realiteten, er de kyllinger. Det skjedde da den palestinske motstandsbevegelsen brøt ut av Gaza og angrep okkupanten på deres egen side. De rømte.» Gilbert fortsatte: «Den palestinske motstandsbevegelsen, som jeg støtter, er modige. De møter fienden mann til mann på bakken.»
«Vi hadde bitre diskusjoner, grensende til arveløshet»
Under terrorangrepet 7. oktober ble 1139 israelere drept, hvorav 695 var sivile. Så hvorfor valgte Gilbert å si det han sa?
– Jeg fordømmer alle angrep på sivile. Jeg støtter ikke Hamas eller andre palestinske fraksjoner, men det palestinske folket og deres rett til å forsvare seg mot okkupanten.
– Den 7. oktober ble kvinner og barn angrepet i kibbutzene. Var ikke det feigt?
– Det var selvsagt feil. Det må etterforskes, tiltales og straffes, slik som de israelske krigsforbrytelsene.
Gilbert står fast på at han mener det er modig å gå imot verdens fjerde sterkeste militærmakt med motorsykler og håndvåpen.
– Noen ganger må man, i den anti-koloniale kampen, ta i bruk ganske sterke midler for i det hele tatt å komme i forhandlingsposisjon. Jeg er selvfølgelig ikke for det. Men det nytter ikke å gå til israelerne med FN-charteret og si: «Vær så snill å åpne Gaza».
Gilbert er et prakteksempel på hvordan synet på Midtøsten har snudd 180 grader i Norge, fra en brei Israel-støtte til en propalestinsk majoritet. Da seksdagerskrigen brøt ut i 1967, meldte Gilbert seg som frivillig på den israelske ambassaden for kibbutz-tjeneste i Israel.
– Hjemme hadde jeg lært at det var Israel vi støttet. Jeg sto klar til å dra ned og var kjempefornøyd.
Storesøsteren Sidsel og venninna Ebba Wergeland fikk nyss i planene og ba om en alvorsprat.
– Den kvelden fikk jeg for første gang høre om Palestina. Om 1948 og Nakba. Og jeg bare: «What the fuck?». Hvorfor har ingen fortalt meg dette? Dagen etter gikk jeg til ambassaden og meldte meg av. Dere løy, sa jeg.
Et år seinere fikk Gilbert brev fra det israelske utenriksdepartementet. Der ble han takket for sin modige frivillighet og for at han kom dem til unnsetning i kampen for Israel. Til minne om dette var det blitt plantet et tre med Gilberts navn på en plakett, sto det i brevet.
Gilbert-treet, altså. Et eller annet sted i Israel. Han smiler lurt.
– Jeg tror de har sagd det ned nå.