Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Akademia

Mener rektor ble utsatt for politisk heksejakt

Det er ingenting ved den avgåtte Harvard-rektorens sitatpraksis som gjør forskningen hennes dårligere, mener Gisle Selnes.

Ser intensjonen: Litteraturprofessor Gisle Selnes mener stormen rundt den avgåtte Harvard-rektoren Claudine Gay viser hvor effektive anklager om plagiering kan være om man ønsker å fjerne akademikere fra sentrale posisjoner. Foto: Paul S. Amundsen

– Anklager om plagiering er utvilsomt et effektivt middel for å fjerne akademikere i sentrale posisjoner, sier litteraturprofessor Gisle Selnes.

Denne uka ble det kjent at Claudine Gay, rektor ved det prestisjetunge Harvard-universitetet i USA, går av etter å ha sittet bare seks måneder i stillingen.

I starten av desember deltok Gay i en høring i den amerikanske kongressen om antisemittisme ved landets universiteter. På spørsmål om det å oppfordre til folkemord er i strid med universitetets retningslinjer, svarte hun at «det kommer an på konteksten».

Fra spørsmålsstillerens side ble det lagt til grunn at «intifada» er synonymt med folkemord på jøder. Like fullt mente mange at Gays svar var unnvikende.

Brakt i vanry

I kjølvannet av denne høringen dukket det opp beskyldninger om at Claudine Gay skal ha plagiert andres akademiske arbeider – blant annet i hennes doktoravhandling fra 1997 om amerikansk rase- og identitetspolitikk.

Anklagene om plagiat vokste i omfang, og tirsdag denne uka valgte Gay altså å trekke seg fra stillingen som rektor ved Harvard.

Gisle Selnes har tidligere engasjert seg i spørsmål som vedrører plagiering og forskningsjuks. Han mener at det å beskylde noen for å ha kopiert andres vitenskapelige arbeider kan være en virkningsfull strategi om man ønsker å bringe en akademiker i vanry.

– Dersom man trenger et målbart og objektivt argument for å fjerne noen man misliker, er plagiat-anklager enkle og effektive, sier Selnes og legger til:

– Her har konservative miljøer i USA åpenbart drevet en godt koordinert kampanje mot Gay som har mange likheter med en heksejakt.

Skryter av strategien

Anklagene mot Claudine Gay om forskningsjuks ble publisert i den konservative nettavisa The Washington Free Beacon i desember. Etter hvert rykket den konservative aktivisten Christopher F. Rufo hardt ut mot Gay.

I en artikkel publisert i avisa The Wall Street Journal, med tittelen «Slik skviset vi Harvard til å fjerne Claudine Gay», legger ikke Rufo skjul på at de nå har funnet fram til en suksessoppskrift.

Ham skriver at de konservative kan vinne kulturkrigen – bare de forstår hvordan makt fungerer og hvordan den kan brukes.

Claudine Gay skal blant annet ha gjort seg skyldig i plagiering i sin doktoravhandling fra 1997 om amerikansk rase- og identitetspolitikk. Den avgåtte rektoren har selv innrømmet at noen av hennes egne akademiske arbeider ikke har korrekt henvisningspraksis.

– Ut av proporsjoner

Selnes mener imidlertid at overtrampene i dette tilfellet er blåst opp hinsides rimelige proporsjoner.

– Ut fra de eksemplene jeg har sett, synes det klart at Gay tråkket over en grense ved at hun ikke har referert skikkelig til andre tekster og heller ikke ført dem opp i sin egen litteraturliste. Men omfanget er ikke stort, og det er først og fremst snakk om situasjonsbeskrivelser snarere enn genuine analyser.

I humanvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige forskningsdisipliner er det tradisjon for å parafrasere andre akademikere, forteller Selnes.

– Da kan være lett å bli liggende for tett på én kilde. Dette er et overtramp, men det er et lite overtramp. Så vidt jeg kan se, er det heller ikke noe ved Gays overtramp som gjør hennes forskningsresultater suspekte.

Når slike eksempler på svak sitatpraksis settes inn i en større politisk sammenheng, kan det skapes et enormt press som de færreste vil klare å motstå, mener Selnes.

KRITISK: Janne Haaland Matlary synes Claudine Gay gjorde rett i å gå av. Foto: Christopher Olssøn

Forstår reaksjonene

Janne Haaland Matlary er professor i internasjonal politikk ved Universitetet i Oslo. Hun mener saken rundt Claudine Gay ikke først og fremst handler om dårlig henvisningspraksis.

– Hovedproblemet handler ikke om plagiering. Man kan ikke ha en rektor som ikke vil fordømme folkemordoppfordringer mot jøder.

I en kommentar i Dagens Næringsliv skrev Matlary om Harvard-rektor Claudine Gay og om Liz Magill, rektor ved University of Pennsylvania. Magill trakk seg fra stillingen bare dager etter kongresshøringen hvor hun og Gay deltok.

Matlary mener at begge viste en mangel på kompetanse om grensene for ytringsfriheten under kongresshøringene.

– Når det oppfordres til folkemord mot jøder og dette ikke blir stemplet som totalt uakseptabelt, er det klart det har skapt voldsomme reaksjoner.

– Rektor av andre grunner

Matlary mener saken treffer midt i den amerikanske kulturkrigen. Retningslinjer for mangfold, likeverd og inkludering, i USA kalt «diversity, equity and inclusion», favoriserer ifølge henne bestemte grupper.

– Ser man på historien, har det vært pogromer mot jødene i 2000 år. Likevel vil man ikke kalle det rasisme. Identitetspolitikken er spesifikt opptatt av visse minoriteter.

Matlary har ikke rukket å se grundig på plagiat-anklagene mot Claudine Gay.

Hun setter imidlertid spørsmålstegn ved om Gay i utgangspunktet var kvalifisert til å bli rektor ved et universitet som Harvard, grunnet hennes begrensede akademiske produksjon.

– Dette sannsynliggjør at hun ble rektor av andre grunner enn de akademiske, som er et annet stort problem, sier Matlary.