2023 var året da vi fikk tre nye bøker om den industrielle revolusjonen. Med ulike historiske forklaringer byr de opp til debatt.
Tore Linné Eriksen
Mennesker og maskin: Arbeidere i aksjon på en fabrikk i England, der det framstilles stål ved hjelp av bessemering. Teknikken ble oppfunnet under den industrielle revolusjon. Tegningen er hentet fra boka «Great Industries of Great Britain» fra 1885. Foto: Scanpix
Få historiske temaer har blitt viet like stor oppmerksomhet og intense fagdebatter som «den industrielle revolusjonen». Det er ikke så rart; det handler jo om røttene til både en kapitalistisk verdensøkonomi og dagens globale ulikhet. Men var det en langsom og motsetningfylt prosess, snarere enn en revolusjon, og hvordan skal den forklares?
Inhabil? Då artikkelforfattaren las dei siste sidane av romanen «Vente, blinke» av Gunnhild Øyehaug i 2008, sto han ved kjøkkenvindauget i Håkonsgata i barndomsheimen i Ørsta. Og der kom forfattaren forbi! Foto frå Ørsta same år. Foto: Magnus Knutsen Bjørke, Scanpix
Når blir ei bok fødd, og når på året fyller forfattarskapen som følgjer den førstefødde boka, år? Er det dagen då debutboka blir lansert, eller dagen då den første tanken som skal spire til det første makelause meisterverket i ein stor og mangslungen forfattarskap, planta seg i forfattaren? Eller heller dagen då lokalavisa i heimbygda til forfattaren trykker sin første artikkel om henne, altså om henne som forfattar, og ikkje som utøvar på kulturskulens julekonsert: [Forfattar] har blitt forfattar! Ho takkar norsklæraren sin på barneskulen?
Voldsomt: I «Bergakrypten» trekkes alt helt ut til fantasiens yttergrenser, og enda litt til, mener Bokmagasinets anmelder. Graveringen er fra 1789 Illustrasjon: Wikimedia Commons
Kaj Skagen
Bergakrypten. Sylvester Litlafosses erindringer om Sudrøyis undergang
Roman
Cappelen Damm 2023, 432 sider
Oldefaren min var omtrent én femti høy. Han hadde pukkelrygg og visstnok et hissig gemytt. Da han dro til hovedstaden en periode for å lære seg bokbinderfaget, lagde han en reisekiste der han la til et mellomnavn med ekstra fin stavemåte, en innskutt «z». På slektsgården Paradis i Telemark opprettet han etter hvert lokalt postkontor, var en habil slåttemaker, hadde noen dyr, drev med både det ene og det andre. Han etterlot seg et stort bibliotek, stort sett kjøpt som usprettede flak og bundet inn med fine, syrepregede stivpermer, siden litt tilfeldig fordelt på arvinger. Blant de gamle bøkene jeg bladde i som liten gutt, var en fillete utgave av Dorés bibel og litografisamlingen Billeder til Norges Historie, begge i storformat. Jeg kunne sitte og glo i en evighet på en halvnaken Loke i helfigur, skrekkslagen under en giftslange. Ellers var det mange bøker om jordbrukslære og målreising, samt en knøttliten bok om reglene for associationsfodbold – en liten pekepinn om hvor livsfjern boksamlingen også var, oldefaren min var omgitt av stupbratte bakker på alle kanter.
