At fire år er lenge i politikken, forteller følgende utspill fra november 2019 det meste om. Daværende LO-leder Hans-Christian Gabrielsen stilte den gang opp i Dagbladet sammen med Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre for å fortelle hvordan valget om to år skulle vinnes. «Vi skal være førstevalget for vanlige arbeidsfolk, vi skal forstå hva som treffer dem i deres arbeidsliv og hverdagsliv. Vi har vært på 50 prosent andel av LOs medlemmer før, og vi skal komme dit igjen», lovet Støre. Strategien ble oppsummert i valgkampslagordet «Nå er det vanlige folks tur», og i 2021 var seieren sikret. Men Ap fikk likevel bare 33 prosents oppslutning blant LOs medlemmer det året, som er omtrent det samme partiet fikk i katastrofevalget i 2001. Det var regjeringsmakker Senterpartiet som engasjerte LO-medlemmene i stortingsvalget for to år siden, med 18 prosents oppslutning.
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Kyrkjas liturgi er som døra til Narnia. Du kan gå gjennom klesskapet og ut i ei anna røynd.
Samanfall og æve
I god tro
Jo eldre eg vert, dess meir kjenner eg på at tida berre går og går. Straks er det nyttår igjen. Åra berre rullar av garde, og meiningsløysa ligg rett rundt hjørnet. Tida vert nærast som eit måleband der kvar dato og kvart år følgjer på kvarandre, som millimeter og centimeter – og så er det slutt. Denne opplevinga, som mange kanskje deler, føreset at ein har eit moderne og sekularisert blikk på tida. I den kristne førestillinga er tida faktisk heilt annleis. Her er det ikkje kronologien, eller det at åra går, som er poenget. Her er tida eit sakrament – altså eit middel – for æva.