Krigserklæringen
Hvorfor hamrer sentralbanksjef Ida Wolden Bache fortsatt løs, når verktøyet hennes ikke fungerer?
Det kan være vanskelig å skille mellom inkompetanse og impotens. Er det noe galt i selve utførelsen og hvordan redskapen brukes, eller er det rett slett verktøyet selv som er ute av stand? Nå er renta hevet ytterligere, og ifølge en av sentralbanksjef Ida Wolden Baches ivrigste tilhengere, NRKs Cecilie Langum Becker, så har førstnevnte gått til krig: «Kampen mot prisveksten kommer til å bli tøft for privatøkonomien. Sentralbanksjefen lar det i dag ikke være noen som helst tvil: hun kommer ikke til å gi seg før hun vinner den.»
Becker setter ord på det Bache ikke helt tør si: Det er privatøkonomien det er erklært krig mot. Akkurat den kampen tror jeg dessverre man er på vei til å vinne, uten dermed å vinne krigen. Kombinasjonen av høy rente og høy prisvekst gjør at privatøkonomiene allerede er hardt presset. Som LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad påpeker, har det vært reallønnsnedgang i Norge de siste sju årene. Jeg er enig med Bjørnstad: «Det er ingen økt etterspørsel som driver opp prisene.»
Ifølge SSB «eier» rundt tre av fire norske husholdninger sin egen bolig, men vanlige folk låner disse pengene av banken. Ifølge samme SSB har derfor kostnadene ved å bo økt med 45 prosent bare de to siste åra. Over en tredel av gjennomsnittlige husholdninger går til å betale for å bo. Hvordan går det så med denne delen av den norske økonomien, som er drevet nesten utelukkende av privat etterspørsel etter boliger? Helt krise, melder Boligprodusentenes Forening. Det er ikke slik at det går seint i boligbyggebransjen. Det er helt stopp. Det har ikke vært bygd så få boliger på et kvart århundre.
«Man blir bare sulten, kald og hjemløs»
Samtidig rapporterer LO at det rett og slett ikke er økonomisk mulig for en vanlig familie å bo i byer som Oslo. Det finnes ingen mulighet for et en sykepleier eller tømrer til å kjøpe eller leie et sted å bo. Dette understreker vel ganske greit et poeng jeg har fremmet i denne spalta tidligere: Renta er ikke et verktøy for å styre boligmarkedet. Går renta opp, bygges det ingen boliger og går renta ned, skyter boligprisen i været. Renta er et potent verktøy for å ramme privatøkonomien, særlig for de husholdningene med lavest inntekt, men den klarer ikke å påvirke realøkonomien i riktig retning. Og kanskje enda viktigere – dette er en ganske kraftig indikasjon på at det ikke er privat etterspørsel som beveger inflasjonen nå.
Hva er det så som driver inflasjonen? Den drives hovedsakelig av faktorer som renta er utrolig lite egnet for å påvirke. Som vi smertelig har erfart de tre siste årene, styrer ikke sentralbanken forhold som klima, krig og fred og sånn. Og når det er pris for mat og energi som driver inflasjonen, bør vi huske to ting: For det første kan ikke renta styre disse prisene. For det andre har renta liten påvirkning på etterspørselen etter disse godene fordi den er uelastisk. Eller for å si det enklere: Selv om prisen for mat, varme og husrom går opp, kan man ikke velge det bort. Man blir bare fattigere eller – i ytterste konsekvens – sulten, kald og hjemløs.
En av de viktigste årsakene til at inflasjonen ikke rikkes av renta, er at prisene på de fleste goder og tjenester er satt i utlandet, og disse prisene er hovedsakelig også satt i euro eller dollar. Her går vi fra dilemma til trilemma. Norge er fanget i det Mundell og Flemming formulerte som the policy trilemma, en enkel regel som tilsier at et land ikke kan ha en uavhengig pengepolitikk – altså en evne til å sette sin egen rente – samtidig som man er åpen for utenlandsk kapital og stabil eller fast valutakurs. Siden vi ønsker oss stabil kurs med euroen og vil være åpen for kapital fra utlandet, så er renta vår reelt sett satt i Brussel eller Washington. Det er denne dynamikken kommentatorer tilforlatelig refererer til når de sier at renta kommer til å bli satt opp fordi kronekursen er svak.
Jeg er enig i en del av dette – svak krone fører selvsagt til at det er dyrt å kjøpe varer i euro. Jeg er derimot usikker på den andre delen – nemlig at det er mulig for sentralbanken å sette opp renta så høyt i Norge at den kommer til å dra ned prisen for euro i nevneverdig grad. Problemet er at utenlandsk kapital ikke bare søker etter norsk valuta på grunn av renta, men også styres av forventninger til norsk økonomi. Og den norske økonomiens sårbarhet er stor, nettopp fordi en mye høyere rente vil skakkjøre en økonomi som er basert på et lånefinansiert privat boligmarked.
