Å skaffa julegran var ikkje det verste. Det var berre å dytta på farfar til han gjekk og henta grindasaga, og følgja tett bak han mens han traska til skogs i dei digre gummistøvlane sine, tre nummer for store for at dei skulle vera lette å trø oppi. Rett nok sa han alltid at han tvilte på at me fann noko tre i år, for det var berre dei som stod fritt, som var fine nok, og dei måtte få stå og veksa til dei blei ferdig tømmer, når eg var blitt så gamal som farfar var no. Men til slutt fann me alltid eitt som stod i skuggen av eit anna og likevel ikkje var skeivare enn at det var brukande.
Problemet var å få det pynteklart og inn i stova. For me hadde ikkje sånn ein korsforma juletrefot som det var bilete av i julehefta. Vår var tvert imot sirkelrund og laga av massivt stål. Til vanleg var han montert på treskjeverket til far, som reimskive til den drivreima som blei kopla til kraftuttaket på traktoren eller ein av dei elektriske motorane som fanst på alle låvar på den tida. Og den var det berre far som kunne ta av.
Juletrefot: Som avbilda i eit svensk julehefte anno 1898. Foto: Gerda Tirén / Wikimedia
Treskjeverket var ein høg og lang banke- og ristemaskin på hjul. Det hadde sin eigen song, eit melodiøst brøl som steig og sokk mens tjukke nek av bygg eller havre blei mata inn i den eine enden og kom ut som halm i den andre. Det glatte kornet rann ut gjennom eit par metalltutar på sida og ned i jutesekker. Om hausten drog far omkring på gardane med det. Han var sterkt imot skurtreskjarane, offisielt fordi altfor mykje korn blei liggjande att på åkeren, i røynda vel så mykje fordi det var slutten på endå ein bolk av landsens fellesskap.
«Det var slutten på endå ein bolk av landsens fellesskap»
Julaftan stod treskjeverket stilt på låven heime. Men kor far var blitt av, det var ikkje godt å vita. Han gjorde kanskje unna ein forseinka julehandel, eller var på besøk ein stad, slik fedrar kunne gjera julaftans føremiddag. Dersom klokka passerte tolv utan at han hadde vist seg, og den pjuskete vesle grana framleis stod på skrå bortved fjøsveggen, tok dagen til å sprekka opp. Fattigdom og kaos venta like rundt hjørnet, foreldre som ikkje orka vera foreldre lenger, barn som drog blikket til seg når folk spurde om korleis det stod til heime.
Så var han der, rett utanfor kjøkenglaset, med lange steg mot gangdøra og juletreet i reimskiva. Det kom inn med eit sus av skog og blei pynta med glansen av juler frå endå tidlegare i barndomen, då lys og gåver strøymde overveldande ut or eit reservoar hinsides tanke og medvit. Då eg var åtte, fekk eg ein batteridriven, whiskydrikkande panda. Når han skjenkte opp i begeret frå flaska, og la hovudet bakover og drakk, blunka han med dei gule lyspæreauga. Far lo like mykje kvar gong.
Kven sitt kjøkenbord han sat ved julaftan føremiddag, det har eg ikkje prøvd å finna ut. Eg veit korleis det var når han nesten heilt av seg sjølv forstod at det var på tide å samla saman røykjesakene til avskilsseremoni. Men ikkje korleis det var for han å koma heim til dei rivnene i livet sitt som han sjølv hadde skapt.
Helse
Kan miste akutten – trass tvil
Helse Nord-topp Marit Lind heller mot å legge ned akutten som redda livet til Jonathan (12), men skriver at hun er i tvil. Nå skal de ansatte få si sitt.
REDDA: Klassekampen har tidligere fortalt om 12 år gamle Jonathan, som berga livet på akutten i Lofoten. Et ferskt utkast til sykehusplan i Helse Nord går inn for å legge ned akuttkirurgien. Men toppsjef Marit Lind er i tvil. Foto: Siv Johanne Seglem
Et utkast til ny sykehusstruktur ble torsdag ettermiddag sendt til brukerorganisasjoner og tillitsvalgte i nord. Forslaget går ikke like langt som tidligere forslag, men er likevel dramatisk.
Både Lofoten og Narvik får beholde akuttfunksjon på indremedisin i utkastet, men de mister akuttkirurgien.
Klassekampen har skrevet om 12 år gamle Jonathan som berga livet på akutten i Lofoten etter en sykkelulykke. Jonathan er blant tusener av innbyggere som har kjempa for akutten ved nærsykehuset de siste ukene.
Torsdagens forslag har administrerende direktør i Helse Nord Marit Lind som avsender. Den foreløpige konklusjonen hennes er et nytt skudd for baugen for demonstrantene. Men konklusjonen om å legge ned er truffet under stor tvil, framgår det.
«Besparelsen er relativt liten sett opp mot ulempene dette vil medføre, samtidig er situasjonen så krevende at tiltaket vil ha gi en effekt på omstillingsutfordring», heter det.
Marit Lind vil ikke la seg intervjue om rapporten før utkastet er drøftet, justert og styrebehandlet 9. januar.
Jan Ole Frantzen er seksjonsoverlege ved røntgenavdelingen på Narvik sykehus. Han mener rapporten fra Lind ikke henger på greip.
– Direktøren har egentlig argumentert veldig godt for hvorfor det er galt å legge ned akutten i Narvik og Lofoten, men konkluderer helt på tvers av egen argumentasjon, sier han.
Avvikler «under tvil»
Forslaget er en del av en prosess hvor Helse Nord, på oppdrag fra helseminister Ingvild Kjerkol, skal kutte kostnader. Hovedårsaken er mangel på fagfolk, som igjen gir skyhøye regninger for innleie og vikarbruk.
– Man har oversett veldig mye argumentasjon som tilbakeviser sammenhengen mellom bemanningskrisa og den situasjonen vi har nå. Bemanningskrisa er størst på de store sykehusene. Det er ingen som skjønner hvorfor det å legge ned aktiviteten på små sykehus skal hjelpe på problemet, sier Frantzen.
Marit Lind skriver at hun er usikker på hva hun skal vektlegge når de kirurgiske akuttfunksjonene i Lofoten og Narvik vurderes.
«Det finnes sannsynligvis ingen fasit på hva som er faglig riktig å gjøre», heter det i rapporten fra administrerende direktør.
Samtidig skriver Lind at den økonomiske situasjonen er så kritisk at de er nødt til å gjøre noe.
«Administrerende direktør har under tvil landet på at min anbefaling vil være å avvikle akuttkirurgisk funksjon ved både Nordlandssykehuset Lofoten og UNN Narvik. Hovedbegrunnelsen er å sikre framtidig bærekraft.»
Det får Frantzen til å reagere. Ofoten, som betjenes av Narvik, er et område med rett oppunder 30.000 innbyggere.
– Konklusjonen blir, i motsetning til det Marit Lind sier, at når man er i tvil om effekten, skal man ikke gjøre det. Argumentasjonen er langt på vei forståelig, men konklusjonen er ubegripelig. Det fører til et betydelig tap av velferd i de områdene som det hele gjelder. Stadig flere må lide mye mer.
– Hva bør Helse Nords styre gjøre dersom dette er forslaget de får på bordet i januar?
– Konkludere med at det er et så stort tap å legge ned akuttkirurgien at det ikke er verdt det. Hun snakker om at hovedbegrunnelsen er å sikre framtidig bærekraft, og det oppnår man ikke ved å legge ned akuttkirurgien, sier Frantzen.
Han er overbevist om at et slikt grep vil forverre rekrutteringssituasjonen.
– Det vil påvirke rekruttering og utdanning av leger og sykepleiere. De får ikke dekket sine utdanningsbehov, sine læringsmål i samme grad som nå. De negative effektene av nedskalering er mye større enn de positive, sier han.
– Lager pasientfelle
David Nystad, kollega av Frantzen og tillitsvalgt for overlegene i Narvik, mener forslaget til Lind virker som første steg i en plan for å legge ned sykehuset i Narvik.
– Det Helse Nord forsøker på, er å gjøre om Narvik fra et godt, velfungerende lokalsykehus til en pasientfelle. De destruerer et godt, velfungerende lokalsykehus og skaper en pasientfelle, sier han.
Ifølge Nystad har ledelsen i Helse Nord glemt at sykehuset vurderer sju til åtte pasienter for hver som opereres. De vurderingene må gjøres av flere fagfolk, og er de for dårlige, øker risikoen for død og dårlig livskvalitet.
«Besparelsen er relativt liten sett opp mot ulempene.»
— Marit Lind i rapporten
– Kirurger, indremedisinere og anestesileger jobber sammen. Mange pasienter trenger samarbeid mellom flere spesialister. Det blir helt umulig hvis man ikke har akuttkirurgi. Du vil ikke ha kirurg tilgjengelig for de pasientene du skal vurdere, sier han.
Dessuten mener han rekrutteringen blir skadelidende.
– Det vil skape enorme rekrutteringsutfordringer. En stor del av motivasjonen for å jobbe her er at vi liker å jobbe med akuttmedisin. Anestesileger, kirurger, gynekologer, medisinere, operasjons- og anestesisykepleiere og jordmødre vil søke seg vekk, sier Nystad.
Å være jordmor et sted med akuttkirurgi er noe helt annet enn å være på en fødestue uten slike muligheter.
– Blir det krise, kan vi gjøre keisersnitt. Den muligheten vil de ikke lenger ha. De har ikke valgt å jobbe på en plass med den utryggheten, at mora dør eller ungen får en hjerneskade, sier han.
Han kaller det en oppskrift på å legge ned et lokalsykehus i to steg:
– Først gjør man det om til et sykehus med akutt indremedisin, så finner man ut at det er for vanskelig å rekruttere fagfolk og at kvaliteten blir for dårlig, at det har blitt en pasientfelle. Da er det lett å legge det ned i neste omgang. Det er mye lettere å selge politisk.
– Utfordrende for styret
Ole Tobias Olsen, kommunalsjef helse i Narvik, registrerer at Lind tviler. Han mener tvilen oppstår fordi innsparingene ved å kutte akuttkirurgi og fødeavdelingen blir såpass små.
– Ut fra det oppdraget de har fått, føler de seg tvunget til å gjøre noe, sier Olsen.
Dersom utkastet likner på det Helse Nord-styret får på sitt bord i januar, mener han de får en vanskelig oppgave.
– Hvis administrerende direktør har stor tvil, vil det jo være utfordrende for styret å skulle ta en beslutning, sier Olsen.
Han ledet selv akuttmottaket i Narvik fram til 2020. Selv om torsdagens utkast innebærer en justering fra det tidligere forslaget, er Olsen bekymra.
– Her legger man opp til en svekkelse av akuttilbudet. Vi er uenig i at akuttilbudet skal svekkes. Sterkt uenig.
Alle ikke-vestlige samfunn er preget av den samme konflikten, mener nobelprisvinner Orhan Pamuk: De vil være moderne, men de vil også være seg selv.
Rune Lykkeberg, Information
Ser til Vesten: Nobelprisvinner Orhan Pamuk har skrevet storverket «Pestnetter», som kom ut på norsk i år. Foto: Christopher Olssøn
Jeg er uenig!
Jeg rekker ikke å fullføre spørsmålet mitt før Orhan Pamuk protesterer:
– Det er løgn. De bryr seg ikke om demokrati og menneskerettigheter, utbryter den tyrkiske forfatteren, som fikk Nobelprisen i 2006 og nettopp har utgitt sitt nye mesterverk, «Pestnetter»:
– Når India, Nord-Korea eller andre land sier at de vil stå opp mot vestlig imperialisme og deretter støtter Vladimir Putin, setter de nasjonal selvbestemmelse og identitet over universelle verdier som ytringsfrihet.
Helt fra sin første roman, som kom ut for snart 50 år siden, har Pamuk vært opptatt av konflikten mellom Vesten og Østen. Han har vist hvordan den ideologisk enkle konflikten mellom to verdensbilder blir til kompliserte konflikter i det tyrkiske samfunnet, mellom en liberal overklasse som ønsker å være vestlig og skammer seg over at resten av landet ikke er det, og en underklasse der motstanden mot Vestens normer og prinsipper blir en klassekamp. Og hvordan konflikten mellom det rasjonelle vestlige prinsippet og den tradisjonelle tyrkiske kulturen blir en eksistensiell konflikt i det enkelte mennesket. Konflikten mellom Vesten og Østen, mellom modernitet og tradisjon, kan teoretiseres. Men hvis man vil forstå hvordan den utspiller seg, er det en god idé å lese Pamuks romaner.
Antivestlige floskler
Orhan Pamuk er en vestlig inspirert forfatter som til tross for motstand, trusler og kritikk har insistert på å bli boende i Tyrkia hele livet. Han er inspirert av vestlige romaner, men skriver på tyrkisk. Han er født og oppvokst med en nostalgi for luktene, magien og historiene fra det osmanske riket og en livslang forelskelse i den vestlige fortellerformen par excellence: romanen.
Leser man Pamuks bøker, forstår man bakgrunnen for Recep Tayyip Erdogan, den autoritære og antivestlige tendensen i tyrkisk politikk. Men man forstår også hvorfor dette er destruktive og undertrykkende tendenser. Pamuk selv forsvarer vestlige prinsipper i Tyrkia, men han har også skrevet essays om hvordan Vestens blindhet og arroganse fører til massiv motstand og politisk forakt.
Derfor spør jeg, via en video-forbindelse til den tyrkiske øya Büyükada, noen timers seilas fra Istanbul, der Pamuk nå bor, hvordan vi skal forstå det når land som India, Kina, Sør-Afrika, Brasil og Russland går sammen om å fordømme vestlig imperialisme.
Han har absolutt ingen sympati for de antivestlige lederne i den såkalte Brics-alliansen:
PESTEN: En kommuneansatt i fullt beskyttelsesutstyr desinfiserer krydderbasaren i Istanbul i starten av pandemien i mai 2020. Orhan Pamuk mener koronahåndteringen viste en autoritær side av statsmakta, som igjen førte til motstand fra ulikt hold. Foto: OZAN KOSE, AFP/NTB
– Jeg har sett det så mange ganger. Når ledere sier at de er antiimperialistiske og mot Vesten, er det for å skjule det faktum at de selv undertrykker demokratiet, undertrykker minoriteter og undertrykker ytringsfriheten.
Ifølge Pamuk har den antivestlige fronten blitt en floskel de bruker for å rettferdiggjøre sitt eget maktmisbruk:
– Det er trist å se at Kina og India stiller seg på Russlands side. De sier at de gjør det på vegne av sine land og for å forsvare sin identitet. Men dette er oppspinn. Det er det jeg forteller deg om på 700 sider, fortsetter Pamuk med offensiv intensitet, med henvisning til «Pestnetter»:
– Jeg er en tyrker som har trodd på vestlige verdier gjennom hele mitt 72 år lange liv. Ytringsfrihet, individualitet, menneskeverd og demokrati. Dette er mine verdier. Og ja … de kolliderer med nasjonale identiteter, nasjonal historie og kriger utkjempet under nasjonale flagg. Det er den siden av Vesten bøkene mine handler om.
Under beskyttelse
Orhan Pamuk levde selv lenge under politibeskyttelse etter at han i et intervju med en sveitsisk avis i 2005 sa at ingen i Tyrkia våget å snakke offentlig om at tyrkerne drepte én million armenere og 30.000 kurdere i 1915. Reaksjonene bekreftet poenget hans. Pamuk ble utsatt for omfattende trakassering fra nasjonalistiske politikere og medier, og han mottok en rekke drapstrusler.
– Hvordan er din personlige sikkerhet i dag?
– Det er et tungt spørsmål, så jeg er tilbøyelig til å gi et enkelt svar, sier Pamuk og ler.
Forbindelsen er ganske ustabil, lyden hakker, og flere ganger i løpet av intervjuet fryser bildet av ham på skjermen. Men det meste kommer tydelig fram, for Pamuk snakker høyt og lidenskapelig om sin nye bok, sitt forfatterskap, forholdet mellom Vesten og Østen og situasjonen i Tyrkia i dag.
– Er du fri til å snakke og skrive som du vil i Tyrkia i dag?
– Hvem er fri? Jeg tror ikke jeg er like fri som en person i New York, København eller London. Men jeg er kanskje fri fordi jeg er den berømte forfatteren Pamuk og beskyttet av kjendisstatusen min. Men ingen er fri her, så ikke fokuser på meg, svarer han.
Han forklarer at selv på hans lille øy er alt politisert. Politisk makt og generell angst er allestedsnærværende:
– Alle er opptatt av lokalpolitikk, men alle er også klar over at man ikke kan snakke fritt. Det er ikke som under Josef Stalin eller Adolf Hitler, der man havnet i fengsel for å si noe galt. Men det er alltid ting som ikke blir publisert. Og hvis du går for langt, kan du havne i fengsel.
Pamuk gjentar at det ikke er forfattere som ham selv som er de mest utsatte. Det er det politikere og journalister som er:
– Jeg har mange venner som er journalister. Noen av dem blir fengslet, og så blir de løslatt igjen. Jeg møter dem på gata på øya, og de sier: «Det var greit nok i fengsel: Jeg fikk lest alle de bøkene jeg aldri får lest når jeg er ute.» Så folk er vant til å havne i fengsel her for å uttrykke ideene sine, fordi Erdogan har utviklet et demokrati uten ytringsfrihet – hvis det i det hele tatt er mulig.
Pestnetter
Pamuks nye roman er en allegori over den autoritære vendingen i Tyrkia. Den er også en kjærlighetshistorie og en detektivroman og en storslått fortelling om det osmanske rikets fall og etableringen av den fiktive øya Mingheria som selvstendig nasjon. Og det er en pestroman. Alt henger sammen:
– I 30 år har jeg tenkt på at jeg ville skrive en pestroman, forteller han.
Vennene hans syntes ikke det hørtes særlig interessant ut, og forleggerne var heller ikke begeistret: Hvem vil egentlig lese om pest?
– Så for seks år siden, da Erdogans regjering begynte å bli mer og mer autoritær, sa jeg til meg selv: Jeg skal skrive en historisk, allegorisk roman slik at folk kan se det. Det utrolige er at jeg satt og studerte nedstengninger og karantener gjennom historien da koronapandemien kom. Det var som om min egen lille virkelighet plutselig spredte seg til hele verden.
Nå ringte vennene hans og sa at han var heldig. Den historiske pestromanen var blitt aktuell. Men Pamuk følte seg ikke så heldig. Hans 92 år gamle tante, som bodde tre kvartaler fra ham i Istanbul, døde av pandemien. Pamuk skrev en artikkel om det, som ble trykket i aviser over hele verden:
– Så begynte forleggerne mine å sende meg e-poster: «Orhan, kan du ikke snart skrive ferdig den pandemiromanen?» Min merkelige, veldig lange roman var blitt en nyhet! Jeg klager ikke over det, og jeg oppførte meg som en snill gutt, hørte på hva myndighetene sa, holdt meg hjemme og tok vaksinene mine. Jeg unngikk faktisk å få korona.
Pamuk ler av at han, akkurat som han ønsket å skrive om den autoritære regjeringen, også under pandemien oppførte seg som en lydig undersått:
«Da Erdogans regjering begynte å bli mer og mer autoritær, sa jeg til meg selv: Jeg skal skrive en historisk, allegorisk roman slik at folk kan se det»
— Orhan Pamuk
– Menneskeheten oppfører seg alltid på samme måte når det oppstår en livstruende pandemi. Først fornekter de at sykdommen eksisterer. Så begynner dødstallene å stige. Så reagerer politikerne. Og så kommer fasen der man innser at den eneste overlevelsesstrategien er å innføre karantene. For å gjøre det må myndighetene opptre autoritært.
– Jeg ville også skrive en politisk roman som beskriver alle de små detaljene som blir til små skritt mot den autoritære staten.
Karantene og sivilisasjon
I romanen fungerer karantenen som en sammensatt hendelse som er karakteristisk for Pamuk. På den ene sida er det en rasjonell vestlig ambisjon om å stenge samfunnet for å hindre smitte. Forskere analyserer smittens logikk, og leger anbefaler karantene som den siviliserte løsningen. Men på den andre sida er det også karantenen som gjør det mulig for politiske ledere å oppheve de mekanismene som begrenser deres makt og gjør folk til undersåtter.
Opplysning fører til undertrykkelse, og motstand mot makta blir en kamp mot vitenskapelig autoritet. På samme måte som Kemal Atatürk, som grunnla det moderne Tyrkia, gjennomførte moderniseringen som en sentralstyrt tvangsprosess.
– Karantenen er et bilde på moderniteten. Og som romanforfatter må jeg prøve å forstå hvorfor det er så mye motstand mot moderniteten. Hvis du som leder ønsker å ta vare på befolkningens helse, må du innføre nedstengning. Det skaper trygghet og stabilitet. Men når du gjør det, reagerer folk mot det. Av alle mulige grunner, som jeg også viser i romanen.
Det finnes religiøse motstandere av karantenen som ikke vil gi opp troa på at gudene vil våke over dem hvis de ber, og som ikke vil at moskeene deres skal stenges. Det finnes nasjonalister på den fiktive øya som ikke vil bli styrt fra Istanbul, og så finnes det konservative som ikke vil endre måten ting gjøres på. Karantene utløser en rekke små sosiale eksplosjoner som skaper nye motstandskamper og overraskende allianser:
– Romanene mine foregår i ikke-vestlige samfunn, og jeg tror at de på en måte representerer spenninger som finnes i alle ikke-vestlige samfunn. Alle ønsker modernisering, men samtidig ønsker de også å være seg selv.
Pamuks roman «Svart bok» fra 1990 handler om Galip, en advokat som er besatt av å bli seg selv. På en måte er det en vestlig ambisjon å ville realisere sin personlige verdighet og bli et suverent individ. Men for virkelig å realisere dette må han være lojal mot de sosiale tradisjonene som har formet ham. Han kan ikke utvikle en moderne stemme uten å forlate det språket han vokste opp med, men han kan heller ikke holde fast ved det språket han er fortrolig med hvis han ønsker å adoptere den moderne ideen om det selvstendige mennesket:
– Han kan ikke lykkes fordi han svikter noe hver gang han ønsker å bli seg selv. Slik er det også med nasjoner som ønsker å være en del av det internasjonale samarbeidet og oppleve vestlig framgang. Men de mister også noe. Ja, det har en pris! utbryter Pamuk.
Det er denne prisen som mobiliserer Erdogans tilhengere, selv om de selvsagt også ønsker seg et moderne helsevesen og en effektiv stat:
– Det er dette hele nasjonen vår hele tida snakker med seg selv om.
Det er min egen verden
– Romanen din beskriver etableringen av staten Mingheria som et bilde på det moderne Tyrkia. Men det er også en fortelling om slutten på det osmanske riket. Fortelleren er etterkommer av en ottomansk prinsesse?
– Jeg ville skrive om den osmanske overklassen, for i Europa er det en forestilling om at tyrkere alltid er bønder som lengter etter å emigrere. Så jeg skrev om det sofistikerte aristokratiet for å vise europeerne: «Hei! Tyrkerne er ikke bare bønder som nå jobber på fabrikker i Tyskland.» Det finnes også en raffinert, aristokratisk kultur.
– Er det en viss nostalgi for den tapte osmanske verdenen i romanen?
«Karantenen er et bilde på moderniteten. Og som romanforfatter må jeg prøve å forstå hvorfor det er så mye motstand mot moderniteten»
— Orhan Pamuk
– Mot slutten av romanen er det noen grupper fra den osmanske overklassen som blir satt på båter og kastet ut av Mingheria. Disse menneskene er faktisk min bestemors forfedre. Da jeg besøkte bestemora mi på 1960-tallet, hang det bilder på veggene av gamle tyrkiske leger og pasjaer. Jeg har en dyp nostalgi for min bestemors gamle verden. Alle de små tingene, byråkratiene og imperiene deres. Det er en veldig personlig del av romanen. Det er ting jeg liker fordi det er min egen verden.
Den hegelianske romanen
– Jeg har en forestilling om deg som en hegeliansk forfatter som forteller om verdensåndens mangfoldige fenomenologi i romanene dine. Hvordan har din oppfatning av konflikten mellom øst og vest endret seg i løpet av de tiårene du har skrevet?
– Tidligere var jeg veldig interessert i hva den tyske filosofen Immanuel Kant mente med begrepet «antinomier», de indre motsetningene i vestliggjøring og nasjonalisme. Da jeg var ung, var jeg veldig opptatt av å vise folk: «Du gjør dette, men du gjør også dette!»
Pamuk blir opprømt i stemmen når han imiterer sin ungdoms jeg:
– «Det er en selvmotsigelse! Det er en skandale!» I dag sier jeg ikke lenger at det er en skandale. Jeg har lært at det er slik det er over hele verden, det er uunngåelig. De politiske temaene mine er de samme, men perspektivet mitt har endret seg. Jeg blir en mer hegeliansk forfatter etter hvert som jeg aksepterer det. Alle tyrkere ønsker å være europeere, men alle tyrkere ønsker også å være reine tyrkere. Og det er og blir selvmotsigende.
Romanen og klimaet
– Til slutt vil jeg spørre om noe helt annet. Du har alltid vært en tyrkisk romanforfatter, i den forstand at du skriver om Tyrkia, men sjangeren din er romanen, som du også har skrevet essays om. Din kollega Amitav Ghosh har tidligere uttalt at han mener at klimaendringene bør endre romankunsten fordi romanens historiske realisme forutsetter en stabil natur. Hva tenker du om dette?
– Jeg ser klimaendringene som et tema, men ikke som en utfordring for romanen. Det kommer ikke til å endre romanskrivingen. Til sjuende og sist er det, som alle viktige spørsmål, noe vi må forholde oss til politisk. Vi må kjempe for det politisk, vi må organisere oss og skape nye standarder. Det finnes ting som må forbys. Men det endrer ikke menneskeheten som sådan.
Utgangspunktet for «Pestnetter» er at de sosiale mekanismene som skaper samfunn, og spenningene i individet som bestemmer våre eksistensielle bekymringer, ikke endrer seg over tid. Virkemidlene våre er forskjellige, men vi er de samme. Og derfor er fortellerformene våre stabile, insisterer Pamuk:
– Folk blir mer følsomme og respektfulle overfor naturen. Steg for steg. Da jeg var ung, betydde framskritt å erobre naturen. Det betydde å hogge ned trær og fjerne skoger. Det betydde å feire ingeniørkunsten og bygge en masse ting i betong. Jeg er enig med Amitav i at vi må endre dette. Vi må forholde oss mer til det i romanene våre. Men det er også veldig vanskelig å forstå hva som skjer.
Pamuk peker igjen på Europa, der grønne partier og klimabevegelser har vokst fram. Han mener det ikke er tilfeldig at disse bevegelsene er sterkest i de nordeuropeiske landene, som også er de mest velstående:
– Det er en ny følsomhet, en større omsorg overfor naturen. Men se på det som skjer i Libya akkurat nå … det skjer så fort. Det er en forferdelig katastrofe. Vi har begynt for seint. Men nå er menneskeheten i gang med klimaendringene.
På den måten er det litt som karantenen i «Pestnetter». Det er en kollektiv handling diktert av forskere for å beskytte menneskene mot en natur som er ute av kontroll. Mange bruker karantene til å skape nye motstandsidentiteter og politiske allianser mot sentralmakta. Blant annet er flere muslimske ledere rasende over karantenen. Men som en sjeik sier på et tidspunkt: De kristne som respekterer karantenen, overlever den forferdelige byllepesten, mens stadig flere muslimer dør. Og hvis muslimene fortsetter å motsette seg karantenen, vil det til slutt bli flere kristne enn muslimer i Mingheria, konkluderer han.
– Det ville uansett være en for høy pris å betale. Slik var det også med pandemien, påpeker Pamuk:
– Det fantes politiske fornektere og populistiske fornektere. Men det vi også lærte var at når det kom til stykket, visste menneskeheten mer eller mindre hva som skjedde.
