Jeg tror mitt første bevisste møte med musikken til nå avdøde Ole Paus må ha vært «Stjerner i rennesteinen» fra 1989, på kassett og da jeg selv var 12–13. Det er den oransje plata, den som inneholder gospelbluesa «Den tøffeste gutten i himmelen» og mystiske «Veierland» – sangen som kanskje eller kanskje ikke er inspirert av Jens Bjørneboe og hans tragiske selvmord på øya Veierland, i et hus han kjøpte av Paus. En sang som i hvert fall handler om avskjed, eller døden, eller når det er over. Og døden er vel tema for «Den tøffeste gutten i himmelen» og, når jeg tenker meg om: Jeg er ikke redd for å leve / Jeg er ikke redd for å dø / Jeg er ikke redd for å være alene på opprørt sjø, synger Paus med karakteristisk rusten røst, mens koret ooohhh-er i bakgrunnen.