Nok er nok, tenkte Craig Mokhiber og sa opp jobben som visedirektør for New York-kontoret i FNs høykommissær for menneskerettigheter 28. oktober. Han begrunnet oppsigelsen i et brev, og nå forteller han Klassekampen hvorfor han sa opp.

FNs unnlatenhet og manglende handlingsvilje når det kommer til palestinerne, er utålelig, mener Mokhiber, som heller ikke er nådig mot det han mener er en fryktkultur innenfor FN. Og tostatsløsningen, den kaller han «en velkjent vits i FNs korridorer».

– Jeg er litt forkjøla. Det er nok alt stresset de siste ukene, sier Mokhiber når han dukker opp snufsende og presis på en videolenke fra hjemmet sitt i New York.

I litt over en måned har han vært «arbeidsledig».

– Det er de som mener jeg skulle slutte uansett, men det er ikke sant, sier han.

Bryter tausheten

Mokhiber hadde nådd pensjonsalder etter 31 år som ansatt i FN, men han skulle fortsette. FN ba han fortsette, forteller han. Så kom Israels bomberegn over Gaza – igjen, og nok en gang fikk Mokhiber følelsen av at sjefene hans i FN-systemet toet sine hender. Han bestemte seg for å gå av, men han ville ikke forlate sin post uten å dele sin frustrasjon med toppledelsen i organisasjonen.

I lang tid hadde han kjent på en økende uro over Vestens doble standarder og hvordan man gjennom stillhet blir medsammensvoren for det han kaller rett ut «en håndbok for folkemord». Det er slik han beskriver Israels framferd i palestinske områder.

Mokhiber hadde tenkt å gå av i stillhet. Så ble brevet hans lekket til mediene. Plutselig snudde kameralinsene seg mot den libanesiskættede menneskerettighetsadvokaten.

En vits

– Det finnes ingen vilje til å ta tak i rota til konflikten i Palestina. Det faktum at palestinerne ikke har kontroll over sine områder, at Israel har innført en de-facto apartheidstat der palestinerne er annenrangs borgere, vil man ikke snakke om, sier Mokhiber.

FN, som skal være menneskerettighetenes høye beskytter, tåkelegger kjernen i konflikten gjennom å holde fast på en feilslått idé om at en tostatsløsning er mulig, mener han.

– I FNs korridorer er tostatsløsningen en vits. Alle vet det. Det finnes bare én stat, og det er Israel. FN må slutte å referere til en løsning som ikke har rot i virkeligheten.

Tostatsløsningen er en bevisst avsporing, og den såkalte kvartetten – meglergruppen for Midtøsten som består av USA, Russland, EU og FN – mener Mokhiber fungerer som et skalkeskjul for en total underkastelse av en brutal status quo.

Dette kulminerer nå i et folkemord, sier Mokhiber.

– Enten må vi ta til orde for en slutt på okkupasjonen og en slutt på apartheid og si at vi vil ha fred, likhet og menneskerettigheter for alle – eller så må vi si høyt og tydelig at vi ikke ønsker det.

Og det er ikke bare Vestens taushet som tar liv, sier Mokhiber og spør:

– Hvor mange tusen liv har gått tapt siden USA brukte sin vetorett for at man ikke skal vedta våpenhvile?

Selv mener han at den eneste løsningen er én stat med like rettigheter for alle borgere.

– Men er det da ingen vits i å anerkjenne Palestina som en egen stat?

– Jo, det er det. Å anerkjenne Palestina som egen stat er et tydelig signal om at man støtter deres selvbestemmelse, men vi må ikke tro at det endrer noe på bakken. Palestinas historiske områder er totalt fragmenterte på grunn av Israels bosettingspolitikk, og palestinerne har ikke kontroll på sine områder.

Tiår innhyllet i illusjon

Illusjonen om en tostatsløsning startet med Oslo-avtalen tilbake i 1993, mener Mokhiber. Den var han selv med på.

– Jeg ble rekruttert inn som menneskerettighets­rådgiver av Terje Rød-Larsen.

I to år arbeidet Mokhiber med Oslo-avtalen i Palestina, men han var aldri helt overbevist.

– På den tida leste jeg mye Edward Said (den palestinsk-amerikanske litteraturhistorikeren og forfatteren, journ.anm.), og jeg hadde sett den første intifadaen bryte ut. Jeg så hvordan det ikke fantes noen steder palestinerne kunne leve uten frykt, men jeg hadde et håp om at Oslo-avtalen kunne gjøre noe. I det minste skape et lite rom, forteller Mokhiber.

Men hele avtalen sporet av ganske fort, konkluderer han.

– Israel hadde ikke tenkt å gi opp selv en liten flik av sitt kolonialistiske prosjekt. Dette førte til en væpnet motstand mot okkupasjonen, sier Mokhiber.

Han kaller Hamas en «hjemmelaget bevegelse».

– De er født og oppvokst inne på Gaza. Noen av dem har vært der hele livet – og er der enda. Folkeretten gir dem rett til å kjempe mot okkupasjonen, men da innenfor krigsretten, skynder Mokhiber seg å legge til.

– De kan ikke ta gisler og drepe sivile.

Mokhiber må understreke dette, selv om han vet at han uansett vil bli kalt en antisemitt. Forsøk på å få ham til å senke stemmen har kommet både fra Israel-lobbyen i USA og fra FN-systemet.

Ble tiet

I over 30 år har Mokhiber snakket om menneskerettighetssituasjonen i land som Myanmar, Sri Lanka, Rwanda og i Palestina. Han beskriver seg selv som en intern kritiker i FN-systemet.

– Jeg har alltid tenkt at jeg kan være med på å endre ting innenfra. Men FN har gått i feil retning de siste årene. En taushetskultur har bredt om seg.

– Du sier det har utviklet seg over tid. Hvorfor er det først nå at du velger å snakke?

– Jeg forsøkte å ta dette opp i mars i år etter Huwara på Vestbredden, forteller Mokhiber.

«Det finnes bare én stat, og det er ­Israel. FN må slutte å ­referere til en løsning som ikke har rot i virkeligheten.»

— Craig Mokhiber, tidligere FN-topp

Han refererer til den palestinske landsbyen Huwara nær Nablus der israelske bosettere satte i gang en rekke angrep på palestinerne i mars i år. Elleve palestinere ble drept, hundrevis ble såret, hus og biler ble brent, og Israels finansminister tok til orde for «å utslette» landsbyen. Mokhiber så med vantro at sjefene hans i FN heller ikke denne gangen sa noe.

Han trosset tausheten og snakket åpent om det som skjedde på Vestbredden.

Mokhiber ble anklagd av «Israel-lobbyen» for å være antisemitt. Mokhiber forteller om drapstrusler som om det er helt normalt. Og det er det for alle menneskerettighetsforkjempere som tør å snakke, sier han.

Det var dette han ville ta et oppgjør med i mars. Han ville at FN skulle ta til motmæle mot drapstrusler og feilaktige anklager. Beskjeden han fikk tilbake, var det totalt motsatte.

– De ba meg tie stille. Det hadde aldri skjedd før, sier Mokhiber.

Dette ble dråpen som fikk begeret til å flyte over. Mokhiber varslet at han ville forlate FN.

FN har blitt konfrontert med oppsigelsen og brevet fra Mokhiber i pressemøter, og har svart på kritikken med å si at dette er personlige meninger fra en ansatt som likevel skulle gå av med pensjon 1. november i år.

Snakker fritt

Craig Mokhiber fastholder at dette er en oppsigelse, og uansett har den oppsiktsvekkende nyheten ført til at mange vil snakke med ham, og at han kan snakke friere enn noen gang om Palestina. Mokhiber understreker at han ikke mener man må gi opp systemet.

– Min kritikk er ikke av FN som institusjon og folkene som jobber der, men av det politiske lederskapet som har forlatt dem.

– Hvilke reaksjoner har du fått på at du sluttet?

– Jeg har fått overveldende mye støtte fra mine tidligere kolleger over hele verden. Jeg står side om side om dem. Mer enn hundre FN-ansatte har blitt drept på Gaza til nå. Dette er de virkelige heltene. Sjefene mine har jeg ikke hørt noe fra.

Fryktkulturen i FN mener Mokhiber kommer av USAs økte innflytelse. Her må det komme et oppgjør, og når det gjelder sikkerhetsrådet, er det uten tvil behov for en reform, mener han.

– Jeg vokste opp med kampen mot apartheid i Sør-Afrika. Jeg vet at lover og institusjoner kan fungere. Det som gir meg håp og styrke nå er den massive mobiliseringen over hele verden av folk som ikke lar seg true til taushet om krigen på Gaza, sier Mokhiber.

Dystert scenario

Mokhiber husker plutselig et øyeblikk på slutten av 1990-tallet da han kjørte inn over grensa til Gaza. Langs veien sto en svær plakat fra FN med påskriften: «Putting peace to work.» Taxisjåføren la merke til at han kikket på den, og snudde seg mot ham og sa: «Her er det verken fred eller jobber.»

– Og folk spør seg hvordan vi kom hit, sier Mokhiber.

Mokhiber ble like overraska som de fleste andre over Hamas-angrepet 7. oktober. Hvordan kunne de ta seg gjennom den best bevokta grensa i verden? spør han. Israel har robotiserte maskingeværer som overvåker grensegjerdet, de har militære poster og enhver som nærmer seg, selv med en liten fredsplakat, vil bli stoppa, sier han.

– Hvordan kunne Hamas valse inn i landsbyer og drepe sivile? Der er det en historie som ikke er fortalt ennå.

Det som ikke var overraskende, var svaret fra Israel, selv om han nå nesten ikke kan fatte at halve Gaza er bombet til støv.

– På kort sikt tror jeg Israel ønsker å rense Gaza. På lang sikt vil de avslutte sitt koloniale prosjekt. Palestinerne skal presses ut og bli boende i Egypt eller bli en del av den globale diasporaen. Dette er en etnisk rensing. Dette er et folkemord. Det er den eneste logiske forklaringen jeg kan gi på det Israel gjør nå.