VIL BYGGE MEIR: Administrerande direktør i Byggenæringens Landsforening , Nina Solli, i Ski, der det blir bygd nye bustader og ein skule. Slikt vil ho ha meir av i statsbudsjettet som er lagt fram.
Produksjonen i den norske byggemarknaden vil falle med over 30 milliardar dei neste to åra, ifølge prognosar frå Veidekke. Det svarar til 30.000 årsverk, ifølge Byggenæringens Landsforening (BNL).
– No har vi fått ein bråstopp i bustadmarknaden, og då brer krisestemninga seg.
Det seier Nina Solli, administrerande direktør i BNL.
Saman med Fellesforbundet har BNL bedt regjeringa om ei krisepakke for å redde byggenæringa.
Tapte ein generasjon
Krisepakka består av eit innspel til statsbudsjettet med åtte punkt for å auke aktiviteten i byggebransjen frå og med neste år.
– Vi er vande med svingingar, og dette er ei prosjektbasert næring, men no er fallet i bustadmarknaden så sterkt at det ikkje er ein svinging.
Ifølge statistikk frå Boligprodusentene er talet på nye bustadprosjekt som er sett i gang i september, 62 prosent lågare enn fjoråret. No melder dei også at nybustadsalet har gått ned med 32 prosent sidan oktober i fjor. Det er lågare enn botnpunktet i finanskrisa.
– Denne situasjonen liknar meir på nittitalet enn det som var under finanskrisa. Då mista vi over 40.000 årsverk, og dei kom aldri tilbake. Fellesforbundet har gap i medlemsregistera. Då tapte vi ein heil generasjon bygningsarbeidarar. Det er det vi er redde for skal skje igjen, Seier Solli.
Samfunnsøkonomisk tap
Nav melder at talet på arbeidsledige i bygg og anlegg allereie har auka med 37 prosent sidan oktober i fjor.
Leiar i Fellesforbundet, Jørn Eggum, seier at dei bad regjeringa om denne krisepakka også før sommaren.
– Det er det same vi ber om no igjen. No ser vi kvifor dette er viktig.
Det viktigaste punktet for Eggum er å endre permitteringsreglane. I dag kan ein berre vere permittert i 26 veker. Forslaget er å auke dette til 52 veker, i tillegg til å senke den initielle perioden der arbeidsgivar må betale lønn frå 15 til 5 dagar.
– Dagens permitteringsregelverket er det strammaste vi har hatt. Det er ikkje tilpassa byggenæringa. Bedriftene er i ei kritisk fase i forhold til oppseiingar og å kunne levere anbod på ulike prosjekt.
Raudt har også fremt forslag i Stortinget om å utvide permitteringsramma til 52 veker. Det vil koste 65 millionar.
«Byggenæringa tar heile effekten av å kjøle ned norsk økonomi.»
— Nina Solli, direktør i Byggenæringens Landsforening
– Vi håper å få til eit fleirtal for dette, seier Eggum
Samfunnsøkonomisk Analyse (SØA) skriv i ein rapport dei har laga på oppdrag frå Husbanken at situasjonen også gir risiko for samfunnsøkonomiske tap på lengre sikt.
«Blir nedgangen i boligbyggingen for sterk, kan landet tape nødvenetadig kompetanse og bemanning i byggebransjen, det kan oppstå boligknapphet og påfølgende sterk prisøkning om noen år», står det i rapporten.
Kva med renteeffekten?
Krisepakka blei lagt fram for regjeringa førre veke. Solli ventar at dei tar det med seg inn i forhandlingane om statsbudsjettet.
Her er tiltaka frå krisepakka til BNL som Solli meiner vil gi mest effekt allereie frå 2024.
«Øke Husbankens samlede utlånsramme med 6 milliarder til 30 milliarder i budsjettet for 2024.»
«Øke tilskuddet til utleieboliger med 180 millioner kroner, og en tilsagnsfullmakt på 720 millioner.»
«Etablere en rentekompensasjonsordning for en ramme på 15 mrd. for 2024 og 2025.
– Vil ikkje dette forslaget vere uheldig for jobben med å kjøle ned den norske økonomien og stoppe rentehevingane?
– Sånn som det er no, så er det byggenæringa som tar heile effekten av å kjøle ned norsk økonomi, seier Solli og held fram:
– Dette er tiltak som gir avmålt effekt. Det er ikkje aktivitet i byggenæringa som driv økonomien no. Vi forsøker å gjere dette på ein edrueleg måte. Vi ser på kva som kan gi effekt når vi gir «under streken-pengar». Rammetilskot til Husbanken er ikkje direkte pengar. Det er ein garantiordning. Vi ser på verkemiddel som kan gi mest mogleg effekt og minst mogleg impulsar i statsbudsjettet.
Finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) svarer Klassekampen på e-post:
«Vi vil sette oss inn i innspill fra Fellesforbundet og BNL. Det viktigste for regjeringen nå, både for folk og byggebransjen, er å bidra til å få ned prisveksten. Bygg og anlegg er en viktig næring for hele Norge, og vi følger godt med på utviklingen i denne bransjen. I løpet av den kommende tiden skal jeg ha flere møter med aktørene for å høre på deres innspill i en krevende situasjon.»
Landbruk
Gråter over langreist melk
Tine-bønder i Nord-Norge irriterer seg over at Q-melk kommer nordover, med transportstøtte.
Trafikken flyter: En trailer med Tine-melk kjører over ei bru på Atlanterhavsveien i Møre og Romsdal. Foto: Svein Grønvold, NTB
Gårdbruker Andreas Lund i Harstad, en av de 8000 Tine-bøndene, har erfart at melk fra Nord-Norge blir sendt med trailere til Trøndelag for å bli foredlet, og underveis møter de Q-produkter på vei nordover.
– Det er feil når myndighetene gir støtte til at Q-meieriene sender melk og andre produkter nordover, mens vi opplever melkeoverskudd her nord, sier han.
Konkurransen i Meieri-Norge spisser seg til. Landbruksdepartementet varslet tidligere i år at de vil fjerne distribusjonstilskuddet på 50 millioner kroner som Tines konkurrenter i dag har god nytte av.
Andreas Lund mener Nord-Norge ikke trenger å få tilført melkeprodukter sørfra.
– Jeg frykter at slike merutgifter fører til at vi bønder får mindre betalt. Det opplever mange av oss som en fortvilt situasjon, sier Lund.
Han påpeker at Q-meieriet ikke har anlegg nord for Lillehammer, og ingen bønder i nord har anledning til å levere melk til Q.
– Gjør Tine bedre
Om tilskuddet forsvinner, vil Q-meieriet få problemer med målet om å bli landsdekkende leverandør av meieriprodukter. Q mener Tine har for stor makt, og at kuttet i tilskuddet til de små vil bli konkurransevridende.
Kristine Aasheim, sjef for Q-meieriet, er glad for at produsenten kommer seg inn i det nordnorske markedet. Hun sier det er butikkene og kjedene som bestemmer hvilke varer de vil ha i hyllene.
– Vi sørger for konkurranse i meierimarkedet, noe Norge ikke har vært vant til. Vi gjør også Tine bedre, sier hun.
Q-sjefen stiller seg uforstående til at regjeringen vil ta bort distribusjonstilskuddet, som er viktig for Q-meierienes utvikling og vekst.
«Vi gjør også Tine bedre.»
— Kristine Aasheim, sjef for Q-meieriet
– Tine er fortsatt dominerende med 94 prosent markedsandel på råvaren og 75 prosent av videreforedlingen av melk. Distribusjonstilskuddet er kritisk for oss som en liten utfordrer, sier Aasheim, som forteller at både bøndene og forbrukerne tjener på konkurransen.
Melka må fraktes
Gunnar Dalen, som er Tine-direktør for næringspolitikk og medlemsorganisering, håper distribusjonstilskuddet forsvinner.
– Det er et faktum at de fleste gårdene ligger i distriktet, og at melka må fraktes. Tine er pliktig til å hente melk fra våre cirka 8000 gårdsbruk, sier Dalen.
Han er enig med Q-sjefen om at konkurranse er sunt, og at innovasjon er viktig.
– Vi foredler melka så lokalt som mulig og tilpasser oss markedet. Når markedets interesser for et bestemt produkt øker, må vi tilføre mer melk.
Han sier at meieri-hverdagen består av mye logistikk og tilrettelegging for å utnytte ferskvaren maksimalt.
Klassesamfunnet
Forakten for middelklassen
– Å kritisere middelklassen er noe av det mest ufarlige man kan gjøre, sier Lovisa Broström, som maner til solidaritet.
FELLES INTERESSER: – Hvis man ikke henger seg opp i overflatiske livsstilsforskjeller, men legger vekt på de grunnleggende økonomiske spørsmålene, finnes det gode forutsetninger for en ny form for klassesolidaritet mellom arbeiderklassen og middelklassen, sier Lovisa Broström. Foto: Mihailo Milovanovic, Getty Images
Den svenske historikeren Lovisa Broström har irritert seg over nedrakkingen av middelklassen fra venstresida og på avisenes kultursider. Nå har hun skrevet boka «Medelklassen. 200 år i samhällets mitt», for å få av seg frustrasjonen, men også for å fortelle hvor viktig det er å holde sammen. Alliansen mellom middelklassen og arbeiderbevegelsen har vært selve forutsetningen for oppbyggingen av de nordiske velferdsstatene. Hvis ikke denne alliansen pleies, vil mye av fundamentet for egalitære og solidariske samfunn forvitre. Første bud er å slutte å rakke ned på middelklassefolk.
Mikael Wiehes sang
– Det sier noe om samtida når Sveriges mest kjente visesanger, Mikael Wiehe, med klare venstresympatier, før kronprinsesse Victorias bryllup i 2010, valgte å rette skytset, ikke mot kongehuset, men mot hennes kommende ektemann, Daniel Westling, mannen av folket, helsestudioeieren fra Ockelbo og hans middelklassebakgrunn, sier Boström, som vi møter på Göteborg universitet, der hun forsker i velferd, fattigdom og klasse.
Sangen Wiehe skrev om Westling heter «Medelklassgrabb», der det i første vers lyder:
Jag är en medelklassgrabb
Från ett medelklasshus
I ett medelklasskvarter
Där man putsar och polerar
Och håller ångesten i schack
För det är viktigt att le
Och man får inte trampa fel
Ifall man vill va medelklass.
– Wiehe er et eksempel på at man har gått fra å hate overklassen til å rette skytset mot middelklassen. Han er opprørt fordi en mann fra middelklassen kommer inn i kongehuset, sier Broström.
Middelklassen som hoggestabbe
– I Sverige brukes middelklassen nesten konsekvent som et nedsettende begrep. Man snakker om den privilegerte middelklassen og den engstelige middelklassen. Klasseanalysen har blitt forflyttet fra å rette kritikken mot overklassen, til å la middelklassen bli hoggestabbe. Det snakkes om hvor middelklassefolk reiser på ferie og hvordan de pusser opp kjøkkenet sitt. Det er liksom samfunnskritikk.
Noen har til og med gått så langt at de godter seg over middelklassens økonomiske krise. I LO-støttede Dagens Arena skrev journalisten Selma Brodrej i april år en artikkel med tittelen «Jag njuter av medelklassens ekonomiska kris»:
En mörk del av mig kan inte låta bli att njuta lite av deras stegrande ångest över att boendekostnaderna ökat så mycket att de fått ersätta uteluncherna med matlådor. Haha, säger den lilla djävulen på min ena axel, äntligen kommer verkligheten ikapp er.
Broström forteller at hun blir støtt av dette. Hun bodde i USA da Donald Trump vant valget i 2016. I valgkampen snakket alle om middelklassen i store og varme og ord, både Trump, Bernie Sanders og Joe Biden. Kontrasten til Sverige kunne ikke vært større.
– Middelklassen brukes som projeksjon for alle typer fordommer. Middelklassen er hva du vil den skal være. Den er som en meksikansk piñata, som du kan fylle med hva du vil, og så slå på den til belønningen kommer.
Moralsk ledestjerne
Opp gjennom historien har det vært ulike oppfatninger av middelklassen. Tenkere som Voltaire og Hegel hadde et svært positivt syn på den, som en balanserende kraft i samfunnet, ja, som en moralsk ledestjerne. Den var ikke korrumpert av rikdom som overklassen eller fylt av klassehat som arbeiderklassen. Andre har sett på middelklassen som vulgære oppkomlinger, uten kultur og de riktige anene, mens Karl Marx mente småborgerskapet ville forsvinne, malt mellom borgerskapet og arbeiderklassen. I stedet ble det stadig større behov for teknisk og administrativt personale, både i næringslivet og det offentlige. Sverige fikk både en stor offentlig sektor og store og konsentrerte industribedrifter som SKF, Ericsson, Asea, Volvo på 1900-tallet.
– Jeg kan se det det i min egen familie: De var småbønder, for så i neste generasjon å flytte til byene, utdanne seg og bli tjenestemenn.
Og der denne journalisten vokste opp i et nybyggerfelt i Bærum, sto det hver morgen klokka halv åtte en lang kø av frakkekledde menn med hatt og kontorveske og ventet på bussen til Oslo. Det var den nye, raskt voksende middelklassen, ofte med bakgrunn fra små kår, men som nå hadde fått seg utdanning og rekkehus. Nå var de på vei til funksjonærjobber i Wilh. Wilhelmsen, Akers Mek, Norges Bank eller Arbeidsdirektoratet.
Etter hvert som velferdsstaten vokste, kom også kvinnene inn i middelklasseyrker.
– Det er den typiske klassereisa. En kvinne som kommer fra et småbrukerhjem eller arbeiderhjem, flytter til byen, utdanner seg og begynner å arbeide i offentlig sektor.
Mistet sin frihet, ble lønnstakere
Broström mener disse yrkesgruppene hadde arbeidsforhold som ikke var så veldig forskjellig fra arbeiderklassen, selv om de var bedre utdannet og bedre betalt. Fra slutten av 1920-tallet begynte de også å organisere seg etter mønster fra arbeiderbevegelsen. På 1990-tallet styrket New Public Management tendensen til at noen på toppen fikk mer makt. På engelsk har disse fått navnet «professional-managerial class» . Et typisk trekk er at det store flertallet i middelklassen har jobber som gjør at de naturlig har felles interesser med arbeiderklassen, mens det samtidig har vokst fram et sjikt øverst som styrer virksomhetene, for eksempel de store helseforetakene i Norge.
En delt middelklasse
– Du har vel egentlig lyst til å dele middelklassen i to?
– Ja, det har jeg. Den finnes virkelig, denne gruppa på toppen, som tjener på systemet, som hjelper til med å opprettholde og administrere det. Både i offentlig og privat sektor er det et sjikt som er over alle andre, og som ofte har sympatier oppover i stedet for nedover. Men det er langt flere som er lærere, sosionomer, leger, sykepleiere, ingeniører, kulturarbeidere og funksjonærer som har felles interesser med arbeiderbevegelsen.
For arbeiderbevegelsen var denne todelingen av middelklassen hele forutsetningen for oppbyggingen av velferdsstaten. Den svenske velferdsmodellen bygde på ideen om at en stor del av middelklassen hadde felles interesser med arbeiderklassen og svake grupper.
– Etter krigen sluttet man å snakke om middelklasse, men i stedet om lønnstakere. Arbeiderklassen og middelklassen ble ført sammen rundt felles interesser, basert på at tjenestemennene opplevde et fellesskap med arbeiderbevegelsen.
– Det er en klassekoalisjon, som er utrolig viktig for framveksten av den svenske velferdsstaten. Middelklassen så at de tjente på det. Veldig mange kvinner som arbeidet i offentlig sektor, trengte barneomsorg og eldreomsorg. Tilliten mellom arbeiderklassen og middelklassen har vært bunnplanken i dette byggverket.
Universelle ordninger
Noe av det viktigste for å bygge denne alliansen, var universelle ordninger, som også omfattet middelklassen. Tidligere var barnetrygda i Sverige behovsprøvd, nå skulle den gjelde alle. Skolemåltidene var også for de fattigste, men kom etter hvert til å omfatte alle.
– Det var uhyre viktig for å trekke middelklassen inn i velferdsprosjektet sammen med arbeiderklassen.
I dag dukker det stadig oftere opp forslag om å behovsprøve velferden, som at kutt i barnehageprisene bare skal gjelde de fattigste eller å skattlegge barnetrygda slik at de rikeste betaler mest. Broström mener slike forslag vil minske oppslutningen om velferdsstaten, åpne for mer private løsninger og svekke alliansen mellom arbeiderklassen og middelklassen.
– Både fra borgerlig og sosialdemokratisk hold har man avstått fra å heve taket for sosialtrygd. De som tjener over en viss sum, får en ganske lav prosentsats ved sykdom og arbeidsløshet. Middelklassen får dermed ikke tilbake i forhold til hva de har betalt inn. Det gjør at middelklassen skaffer seg private forsikringer. Som igjen påvirker skatteviljen.
– Her var den sosialdemokratiske staten strategisk?
– Ja, Tage Erlander og Olof Palme var veldig tydelige. De skjønte at de måtte ha med seg middelklassen. Arbeiderbevegelsen hadde ikke råd til ikke å være solidariske med middelklassen.
Allerede i 1886 framholdt Hjalmar Branting betydningen av denne alliansen:
«Vi må slutte med kulturkrig og snakke om økonomiske spørsmål.»
— Lovisa Broström
I ett så efterblivet land som Sverige kunna vi omöjligen sluta ögonen för att medelklassen ännu alltjämt spelar en mycket viktig roll. Arbetarklassen behöver den hjälp den kan få från detta håll, lika väl som medelklassen å sin sida behöver ha arbetarna bakom sig, för att kunna hålla stånd mot gemensamma fiender.
Alliansen blir viktigere
– Hvorfor er det så populært, spesielt på venstresida, å se på middelklassen som et problem?
– En viktig forandring har vært hvordan man analyserer makt og undertrykking. På store deler av 1900-tallet var makta over arbeid og kapital det viktigste. De seineste tiårene har det blitt fasjonabelt på universitetene og på avisenes kultursider å forstå klasse ut fra et sosialkonstruktivistisk perspektiv. Det betyr at man ser virkeligheten som sosialt konstruert. Klasse er noe som oppstår og gjøres mellom mennesker. Klasseundertrykkingen skapes gjennom hvilke normer og vurderinger som er rådende. Dermed blir normkritikken en form for klassekamp.
– Det synes som om det er normene og kategoriseringer som leder til de ulike strukturelle livsvilkårene. Ideen om at middelklassen først og fremst er lønnstakere og står i konflikt med arbeidsgiverne og kapitalkreftene, har lyst med sitt fravær i flere tiår.
Må holde sammen
– Samholdet mellom middelklassen og arbeiderklassen er i fare?
– Ja, definitivt. Alliansen har vært i fare i flere tiår, men jeg er også litt optimistisk. Det kan gå veien, det er ikke kjørt. Det handler veldig mye om politisk retorikk. Hva har vi felles? Vi er mange som har veldig like interesser. I Norden har vi bygd opp en felles velferdsstat. Vi har gjort det før, og vi kan gjøre det igjen. Derfor er det så viktig, både i retorikken og den økonomiske politikken, å prioritere det som holder oss sammen – ikke det som splitter oss.
– Jeg har vært veldig opptatt av at venstresida og sosialdemokratiet har glemt arbeiderklassen, men når jeg leser boka di, ser jeg at problemet i like stor grad er en manglende strategi for middelklassen?
– Ja, en middelklasse som er ustabil, som man ikke vet hvor går, kan gjøre hva som helst, skape all verdens kaos og stemme på hvilke høyreaksjonære politikere som helst.
– Hvorfor er det likevel så mye kultur- og verdikrig?
– Det er så mye lettere å vekke engasjement rundt verdispørsmål. Hvis jeg sier at homoseksualitet bør være forbudt, blir folk helt gale. Det er lett å diskutere. Men hvis jeg sier at vi må heve nivået på arbeidsledighetstrygda med så og så mange prosent, hvem bryr seg? Hvis man ikke henger seg opp i overflatiske livsstilsforskjeller, men legger vekt på de grunnleggende økonomiske spørsmålene, finnes det gode forutsetninger for en ny form for klassesolidaritet mellom arbeiderklassen og middelklassen. Men da må vi slutte med kulturkrig og snakke om økonomi. Jeg er utrolig trøtt på den venstrekulturen. Den har vært så enerådende. Normer og konstruksjoner. Det tar aldri slutt, og det leder ingensteds hen.
