Klassekampen hadde lørdag 14. oktober et intervju med Magnus Helgerud om hans bok om Lillehammer-OL i 1994. Han avsluttet med sannsynlige konsekvenser av den store norske medaljefangsten – blant annet for neiflertallet ved folkeavstemningen om EU-medlemskap i november samme år: «Med den voldsomme nasjonale stemningen som oppsto under og etter OL, tror jeg ikke det er veldig kontroversielt å hevde at det hadde en viss innflytelse.» Han føyer til at folk ble «i overkant nasjonalistiske». Påstanden om denne virkningen er ikke ny. Den er riktignok tilbakevist flere ganger som lite rimelig, men den er åpenbart uutryddelig. Vi hadde mange månedlige meningsmålinger om holdningen til EU-medlemskap både før, under og etter OL. Om påstanden var riktig, burde vi forvente at disse viser en klar økning i nei-andelen etter OL. Problemet er at målingene viser det stikk motsatte: Det var større neiflertall før OL enn etter. I selve OL-måneden februar hadde nei-siden en av sine svakeste målinger, mens ja-siden hadde sin beste til da. Det var, året sett under ett, ja-siden som økte oppslutningen – riktignok særlig på høsten under den massive ja-agitasjonen fra establishment og media.
OL og EU
DebattHistorie