I 2022 mistet Jehovas vitner statusen som trossamfunn fordi statsforvalteren i Oslo og Viken mener de bryter trossamfunnsloven om fri utmelding. Det innebærer også at de mister vigselsretten og den såkalte statsstøtten. Dette førte til at trossamfunnet gikk til søksmål mot statsforvalteren i januar i år. Jehovas vitner mener vedtaket er ugyldig. Saken er berammet til tidlig januar 2024.

Statsforvalterens vedtak , med henvisning til den relativt nye trossamfunnsloven (fra 1. januar 2020), er problematisk. Det reiser spørsmålet om hvem som kan avgjøre hva som er et trossamfunn, det vil si hvilke kriterier som skal legges til grunn. Trossamfunnslovens kriterier er skjønnsmessige og gir enda større rom for skjønn hos statsforvalteren. Dette innebærer at statsforvalteren kan trekke inn forestillinger om hva som er rett og rimelig i lys av «tidsånden», altså hvordan vi til enhver tid forstår normer og regler, rett og galt. Jehovas vitner har lenge, også juridisk, vært ansett som et trossamfunn. Det er således nytt når statsforvalteren kommer til at Jehovas vitner ikke skal regnes som trossamfunn i lovens forstand.

Dette utfordrer både menneskerettighetene og Grunnlovens §16, som sier: «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. [ …] Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje » (min utheving).

Jehovas vitner har ganske merkelige, faktisk absurde, trosforestillinger. De har også en skammelig praksis. Statsforvalteren har rett i at det ligger en omfattende negativ sosial kontroll i denne praksisen. Men det er altså ikke forbudt å tro på tøv, ei heller er det forbudt å være med i trossamfunn eller andre organisasjoner som praktiserer diskriminering innad, av egne medlemmer. For det er lov til frivillig å la seg diskriminere. Da finnes det med andre ord en exit-mulighet, selv om det kan være ubehagelig og få negative sosiale konsekvenser når man melder seg ut av et trossamfunn hvor det praktiseres en sosial kontroll man ikke lenger ønsker.

«Trosfriheten skal være vid, faktisk absolutt!»

Dersom staten skal ta seg retten til å regulere indre forhold i trossamfunn, vil tros- og organisasjonsfriheten bli innskrenket i for stor grad. Høyesterett har tidligere behandlet en sak hvor en kvinne forsøkte å få ugyldiggjort en eksklusjon fra Jehovas vitner. Avgjørelsen falt i 2022. Der framheves betydningen av religions- og organisasjonsfriheten, slik denne er nedfelt i Grunnloven og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Det slås fast at domstolenes adgang til å prøve interne forhold i et trossamfunn er begrenset. Høyesterett kom derfor til at det innenfor den prøvingsadgangen som foreligger, ikke er grunnlag for å sette eksklusjonen til side som ugyldig. Dermed ble Jehovas vitner frifunnet.

Det kan legges til at Høyesterett har ansett Jehovas vitner som trossamfunn. Det blir derfor et spørsmål for retten i januar neste år om statsforvalteren kan legge til grunn en så streng tolkning av trossamfunnsloven at Jehovas vitner kan fratas status som trossamfunn og miste retten til tilskudd. Dette kan åpenbart være i strid med både EMK, Grunnloven og Høyesteretts avgjørelse.

Trosfriheten skal være vid, faktisk absolutt! Det kan imidlertid etableres regler mot visse religiøst begrunnede praksiser. Slike regler må heller ikke være for vide, selv om flere praksiser oppfattes som forkastelige av mange. Det er merkelig at omskjæring av guttebarn, helt uten samtykkekompetanse men med religiøs begrunnelse, er tillat for trossamfunn, mens frivillig medlemskap med negative sosiale konsekvenser blir grunnlag for tap av trossamfunnsstatus.

Den nye trossamfunnsloven er ment å bidra til reguleringen av et «livssynsåpent samfunn». Statsforvalterens praksis i denne saken innebærer faktisk det motsatte, nemlig en innsnevring av åpenheten, av toleransen for det «vi», flertallet, ikke liker. Jehovas vitner har vært «dumme nok» til å nedfelle sin negative sosiale kontroll i sitt interne regelverk, men en del andre trossamfunn kan ha en like negativ praksis. Dersom noen dokumenterer slike realiteter, er det ganske mange som risikerer å miste den juridiske statusen som trossamfunn. Det er ikke et pluralistisk, demokratisk og livssynsåpent samfunn verdig.