Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Då den legendariske engelske fjellklatraren William Cecil Slingsby kom til Bergen for første gong i 1872, tykte han det var synd og trist at alle dei flotte gamle trehusa i byen var i ferd med å bli erstatta av «prosaiske pussete bygg». Det er nok klassiske bygardar han refererer til, og på den tida erstatta dei gavla og umåla trehus som kunne vere hundrevis av år gamle. Dei nye bygningane gav husrom til den raskt veksande bybefolkninga. I dag vil vel mange bergensarar seie at dei flotte bygardane frå attenhundretalet er noko av det som gjer Bergen til ein vakker by, men for Slingsby representerte dei notida, dei var kjedelege og dei minna om han om England.

Vi lengtar ofte tilbake til slik vi har oppfatta at ting har vore i nær fortid. Frå middelalderen av vart det drive stadig meir brutal skogdrift i heile Europa, og utover syttenhundretalet var heile kontinentet nesten heilt avskoga. Også i Noreg var det nesten ikkje skog att. Slik haldt det seg lenge, nesten heilt fram i vår tid. Mange vaksne folk som lever i dag, har eit bilete av det norske kystlandskapet som heilt fritt for skog, og dei blir lei seg når dei ser at nedgangen i det moderne jordbruket gjer at skogen på nytt veks fram i landskapet som dei kjenner som skogfritt. Det er jo likevel den heilt nakne kysten som var eit kortvarig unntakstilfelle.

Sjølv kan eg kjenne på ein lengsel etter tippekioskar, gardsdrift med silo, bilar utan servostyring og linoleumsgolv.