Rønsen og toget

Vidar Eng (Tromskomiteen for jernbane)

I sin faste fredagsspalte tok Arild Rønsen 1. september til orde for å skrote Nord-Norgebanen. I samme spalte uka etter forteller Rønsen at han har fått mange negative reaksjoner, og svarer med sin framtidsvisjon: snart vil langtransporten nordover gå med utslippsfrie trailere, og snart vil det bli utslippsfrie fly på kortbanenettet mellom Bodø og Kirkenes. Men det er ikke bare det å få bort klimagassutslipp som taler for jernbane i nord. Her har Rønsen og mange flere misforstått. Det er mange andre gode grunner for Nord-Norgebanen.

Mikroplast-forurensing til naturen fra møtet mellom bildekk og asfalt er et problem forskerne har blitt mer oppmerksom på, og dette vil gjelde like mye med elektriske trailere som med diesel-trailere. Møtet mellom stålhjul og stålskinner har ikke det problemet.

Trafikkulykker blir det mindre av siden tog på nye traseer stort sett holder seg på skinnene og ikke treffer møtende eller kryssende trafikk, mens kollisjoner mellom trailere og personbiler på vinterføre er noe som skremmer mange her nord.

Så er det også slik at tog på nye traseer går vesentlig raskere enn elektriske biler. Noe gods nærmest krever tog, slik som militærtransport eller malmtransport. Og det er ikke bare bare å elektrifisere, Rønsen. Det kommer til å bli mangel på elektrisitet, og da er det viktig å velge den mest energiøkonomiske transportformen. I stedet for å overvinne luftmotstanden for førti separate trailere, vil et lokomotiv foran mange vogner ha mye mindre luftmotstand samlet sett. Stålhjul mot stålskinner gir også langt mindre friksjon som skal overvinnes enn bildekk mot asfalt.

Og så er det det rent transportøkonomiske: En enkelt lokomotivfører kan frakte last på mange godsvogner tilsvarende det førti trailersjåfører kan greie. Allerede er det mangel på sjåfører.

Til sist: arealbehovet for jernbane er mindre enn for vei, og jernbane kan i større grad gå i tunnel og som brobane. Dette siste vil gi mindre naturtap og mindre konflikt med elg og rein.

DebattSkole

Hva skaper gode læringsmiljøer?

Odd E. Rambøl (Sosiolog, siviløkonom og også noen år som lektor)

Espen Skretting mener det kommer an på øynene som ser, hvorvidt nivådelt undervisning gir bedre eller dårligere læringsmiljø. Det er forståelig at Skretting tyr til «øynene som ser». Her foreligger det nemlig flere undersøkelser.

I den kjente boken «Visible Learning» av professor John Hattie, er konklusjonen at fast nivådeling knapt er positivt målbart for de flinkeste og middels flinke elevene, men klart negativt for de svake. Det kan selvsagt være flere årsaker til dette, men et forhold som både Hattie og andre peker på, er hvordan elevsammensettingen påvirker læringsmiljøet i klassen.

En annen som har påpekt det samme, er den norske pedagogikkprofessoren Terje Ogden, som beskriver det slik: «Nivådeling fører også ofte til mindre positive vennestrukturer i de svake klassene, mens det i sammenholdte klasser ofte er de dyktige og veltilpassede elevene som setter den faglige tonen og tar sosialt lederskap. Svake klasser kan lett framstå som en samling resignerte elever uten lederskap. De har ofte vansker med å forplikte seg til skolearbeidet, og læringsmiljøet er ofte lite støttende for elever som ønsker å gjøre det beste ut av situasjonen».

Skretting setter et «spennende sosialt miljø» opp mot et godt faglig læringsmiljø. Jeg vet ikke hva Skretting mener med «spennende», men en ting er sikkert: klasser med gode sosiale miljøer, er det beste utgangspunkt for å skape gode læringsmiljøer. Man skal være temmelig «nerdete» i hue for å oppfatte dette som motsetninger. Direkte komisk er hans eksempel på «Ola, som har toer i snitt, plasseres i en klasse der 60 prosent av elevene har nesten seks i snitt».

Det får meg til å minnes et grukk av Piet Hein:

En yndet form for polemik
består i det probate trick
at dutte folk en mening på
hvis vanvid alle kan forstå.

I sammenholdte klasser er både gruppe- og spesialundervisning mulig.

DebattEldreomsorg

En tillitsreform kan gi oss folkets tillit

Shahram Ariafar (Nestleder Nordre Follo Arbeiderparti)

Eldreomsorgen står overfor formidable utfordringer. Som dedikerte medlemmer av Arbeiderpartiet er det vårt ansvar å tilby en nødvendig og bærekraftig visjon for helse- og omsorgstjenestene. Tillitsbaserte tjenester er avgjørende for å sikre individuell verdighet, effektiv ressursbruk og anerkjennelse av den enkeltes behov. Arbeiderpartiet har alltid vært frontløpere i arbeidet med å sikre velferd og sosial rettferdighet. Det er på tide at vi igjen tar ledelsen innen helse- og omsorgssektoren.

Selv om vi er imot at helse- og omsorgstjenestene overlates til markedskreftene, er det vårt ansvar å presentere et grundig utarbeidet alternativ som kan sikre effektive og gode tjenester for alle. Vi erkjenner at det er ineffektivitet både på kommunalt og nasjonalt nivå når det gjelder administrasjon og saksbehandling innen helse- og omsorgstjenester.

Tillitsbaserte tjenester er veien å gå for å bygge opp igjen tilliten i befolkningen. Dette innebærer å redusere behandlingstiden og øke fleksibiliteten innen tjenestene. Når folk trenger hjelp skal de få det raskt og enkelt – uten at de blir møtt med lange og kompliserte søknadsprosesser.

For å gjenvinne folkets tillit må Arbeiderpartiet vise at vi har realistiske og bærekraftige løsninger for helse- og omsorgstjenestene. Vi må være partiet som tar initiativet til å reformere offentlige helse- og omsorgstjenester og sikre at de fungerer for alle.

I dette valget har vi kanskje ikke klart å formidle våre visjoner og løsninger tyrelig. Men vi må fortsette arbeidet med å skape en eldreomsorg basert på tillit, effektivitet og respekt for individet.

Sammen kan vi forme en bedre fremtid for eldreomsorgen i Norge og sikre at vår eldre generasjon får den verdige omsorgen de fortjener.