Hun var til stede, den svenske vitenskapsjournalisten Karin Bojs, da over 80 år gamle Colin Renfrew, som blir kalt en legendarisk Cambridge-arkeolog, begravde stridsøksa overfor en fagfelle. Han tilegnet hele sin forelesning til en kvinne han hadde vært dypt uenig med, og på utsøkt engelsk bøyde han av: «Certainly I was wrong».

Kvinnen som fikk sin oppreising, var Marija Gimbutas. Hun reiste grunnleggende spørsmål om Europas tidlige historie – og patriarkatets tilblivelse. Historien fortelles i Bojs’ ferske bok «Europas mødre. De siste 43.000 årene». Boka sporer opp hva den nye DNA-teknologien forteller om vår tidlige historie og hvordan fortidas kjønnsrollemønstre så ut. Den historien skal vi nærme oss via den omstridte kvinnen Marija Gimbutas, som Bojs forteller levende om.

– Hun var arkeolog, opprinnelig fra Litauen, men hun flyktet under krigen og ble professor i arkeologi i USA, der hun hadde en lang karriere. I starten var hun respektert, og mange på den feministiske sida beundret henne stort, men ideene hennes førte til at hun ble stadig mer marginalisert i arkeologifeltet. En rød tråd i min bok er om man kan si, med støtte i moderne naturvitenskap, om hun hadde rett, eller tok feil. Gimbutas hadde en idé om at indoeuropeerne kom til vår del av verden for omtrent 4000 år siden, og det er derfor du snakker norsk og jeg snakker svensk, forteller Bojs.

Indoeuropeerne var en gjeterkultur som vandret ut fra steppene i det nåværende Russland og Ukraina. De kom til vår del av Europa i flere omganger. Men dette var ingen ukontroversiell idé. «Arkeologene steilet mot selve ideen om at en utenforstående gruppe «ariere» skulle ha vandret inn i nye områder og prakket sitt språk og sin kultur på andre folk. En slik tankegang minnet for mye om hvordan nazistene hadde oppført seg. Enhver som tenkte i de baner, ble med en nedsettende betegnelse kalt for ‘migrasjonist’», skriver Bojs.

– Etter andre verdenskrig ble det ansett som en usmakelig idé. Hun fikk nesten alle mot seg. Men for rundt ti år siden fikk vi den nye DNA-teknologien som viste at Gimbutas hadde rett. Den indoeuropeiske kulturen kom hit fra steppene i det nåværende Ukraina og Russland – med en helt ny kultur og et helt nytt språk, forteller forfatteren.

– Men hun hadde flere ideer og ble stadig mer feministisk. Hun mente den nye indoeuropeiske kulturen var sterkt patriarkalsk. Der vil jeg si hun hadde rett, og nåtidig forskning fra lingvister og religionsvitere gir henne all støtte. De ti vanligste navnene i Sverige, som alle slutter på -sen eller -son, er et tegn på at fedrenes linje er den viktigste og er absolutt en arv fra den indoeuropeiske kulturen. Men hun påsto også en tredje sak: at før indoeuropeerne kom, levde det steinalderbønder i det hun kalte «det gamle Europa», som tilhørte en likestilt og fredelig kultur, med en langt sterkere stilling for kvinner. Det har jeg forsøkt å finne ut av i boka: Hadde hun rett på dette punktet? Vel, sier Bojs og vipper med hånda i lufta: Comme ci, comme ça.

Hånd i hånd

For i «det gamle Europa» hadde det allerede inntruffet en endring i kjønnsrollemønsteret, viser ny forskning. I det nordvestlige Europa, for omtrent 6000 år siden, ser jordbrukskulturen ut til å ha blitt mer patriarkalsk.

– Hva er tegnene på det, og hva kan ha skjedd?

– Det finnes flere bevis, men det beste er gravene. Ny DNA-teknologi viser klokkereine, patriarkalske linjer i graver fra sein steinalder: en patriark i toppen, deretter mange generasjoner med sønner. Det oppsto et veldig lite likestilt samfunn, både hva gjelder sosiale forskjeller og mellom menn og kvinner, forskjeller som ikke tidligere hadde fantes i bondesamfunnet.

– Gikk økonomisk ulikhet og ulikhet mellom kjønnene til en viss grad hånd i hånd?

«I dette tror jeg man faktisk kan søke roten til patriarkatet.»

— Karin Bojs

– Ja, de tegnene jeg kan se inntreffer akkurat samtidig. På 1970-tallet mente en kjent arkeolog at det ble et skifte i makten mellom menn og kvinner da man begynte å bruke okser for å pløye. Tidligere hadde kvinner gjort statusoppgaver i jordbruket – som å veve, lage keramikk. Å pløye med okser var nok en mannlig oppgave, det er tungt og lite egnet til å kombinere med småbarn. Det finnes gode grunner til å gi ham rett på det punktet. Oksene innebar at man kunne begynne å kjøre kjerrer med salt, den aller viktigste handelsvaren, i lange strekninger. Det var nok også en mannlig jobb og sikkert svært lønnsomt. Samtidig skjedde det en dramatisk teknologisk utvikling i sjøfarten. Og i dette tror jeg man faktisk kan søke roten til patriarkatet.

Frigjøring fra ideologien

Vi lærer om fortida av funn. Men vi er prisgitt det vi finner. Tekstiler og fibre blir ikke bevart, det er bestandige materialer vi kan finne. Det har vidtrekkende konsekvenser.

– Du skriver at det har gitt oss et skeivt bilde av fortida, på hvilken måte?

– Man går glipp av 90 prosent av historien. Stein, bein, jern og bronse var kanskje bare fem til ti prosent av materialet som ble brukt i en bosetting, alt annet var forgjengelig materiale – tekstil, trefibre, huder. Noen forskere mener at dette har gitt oss en slagside mot det mannlige holdet, for tekstiler var det nok kvinner som jobbet mest med. Vi har hatt et overdrevent fokus på mannens arbeidsoppgaver, kvinners har blitt forsømt.

DNA-teknologien er en kunnskapsrevolusjon, skriver Bojs, som viser at våre forfedre har en annen historie enn våre formødre:

– Den indoeuropeiske migrasjonen var i stor grad en mannlig migrasjon, mens kvinnene som allerede bodde i vår del av Europa, fikk barn med mennene som kom. Kvinnenes bevegelsesmønster har vært annerledes enn mennenes. For ti års tid siden fikk vi et paradigmeskifte, en totalforandring av hvordan vi ser på vår fortid: Vi vet nå at Europa har blitt befolket i tre migrasjonsbølger – først jegerne, så bøndene, så indoeuropeerne. Nå ser vi forskjellene i fedrenes og mødrenes historie.

På mange måter er boka et argument for hva kunnskap er. Bojs kommer med en klar advarsel når hun kommenterer etterkrigstidas ideologiske manøvrering – berøringsangsten etter nazismen. De hadde gode intensjoner, skriver Bojs, men: «Vi fikk et kunnskapsvakuum som varte i 60 år.»

– Det finnes vel ingen vitenskap som har blitt så misbrukt som arkeologien. Verst var nazistene, som bygde opp historien om den ariske rasens overlegenhet, en grunnstein i jødeutryddelsen. Det skal man ha uendelig klart for seg når man holder på med arkeologi. På den annen side: Om man synes det er problematisk med DNA på grunn av nazismens misbruk, skal vi huske på Stalin og Sovjetunionen, som forbød DNA-forskning og satte genetikere i fengsel, der de fikk sulte i hjel. Det gjelder å se på hva forskningen sier og frigjøre oss fra ideologier. Om vi synes det er viktig med likestilling, er det kanskje det vi tenderer til å vinkle historien etter. Selv om man er et menneske med fine og demokratiske meninger, er man ikke vaksinert mot misbruk av historien.