Dette er første fortissimo i stykket. Fortissimo for alle! Desperat fortissimo!

Johanna Malangré roper ut et tall, løfter på pinnen, og orkestret begynner å spille.

Først fiolinene, nesten helt stille, før celloene kommer inn fra dirigentens høyre side. Nå peker Malangré på tubaene og raden med kontrabasser, som stemmer med i crescendoen – men det er paukisten på bakerste rad som sørger for at orkestret leverer på Malangrés bestilling: burning fortissimo.

Det er midt på dagen og prøve på ouverturen til tyske Carl Maria von Webers opera «Jegerbruden». Det er ingen i salen – bare endeløse rader med seter i blå fløyel – men orkestret lyder som om noe står på spill.

Og noe står på spill, både i og utenfor Webers romantiske operaklassiker.

Nye takter fra rådhuset

De siste ukene har nettopp dette konserthuset i den middels store byen Norrköping, hjemmet til Norrköpings Symfoniorkester, stått i sentrum av en nasjonal debatt om offentlig pengebruk, økonomiske nedgangstider, nye politiske takter og den frie kulturens framtid.

Begreper som «nyliberal» og «nyfascistisk» hagler mot byens kommunestyre, anklager om elitisme rettes mot kulturlivet. Store artister maner til boikott av byen, og kulturarbeidere arrangerer støttemarkeringer flere steder i landet.

Og det hele startet altså her, i Louis De Geer kongress- og konserthall, i en liten kommune med knapt 150.000 innbyggere halvannen time sør for Stockholm, med nyheten om at kommunens politiske styre vurderer å selge konserthuset.

– I Sverige har vi hatt en modell for kulturfinansiering som bygger på at det finnes en verdi i kulturen, at den skal være tilgjengelig for alle, at billettene ikke skal være så dyre. Nå går vi inn på en helt ny linje.

Johanna Tafvelin, fiolinist og tillitsvalgt i symfoniorkestret, møter oss i kantina i orkestrets lunsjpause. Orkestret har ingen offisiell mening, forklarer hun, men Tafvelin er urolig.

– Vi norrköpingsboere, som elsker denne byen og dens rike kulturliv, har merket en helt ny retorikk fra kommunestyret. Nå snakker de om kulturen som et produkt, som noe som folk skal være villige til å betale for.

Jonssons kraftsalve

Noen timer tidligere spaserer mannen som satte Norrköpings kulturpolitikk på det nasjonale kartet, ut av universitetsbygningen i sentrum av byen.

Stefan Jonsson er forfatter og professor ved Linköping Universitet, Campus Norrköping, og den 23. august fyrte han av en kraftsalve i riksavisa Dagens Nyheter: «Norrköping viser hvordan nyliberalisme paret med nyfascisme ser ut i praksis.»

Nå viser han vei over Skvallertorget og videre ned gjennom sentrum, omgitt av sporene etter fordums industrieventyr.

– Her er spinneri, bomullsspinneri, og her en gammel tekstilfabrikk. Innenfor ligger papirfabrikken. Dette er en arbeiderby, sier Jonsson.

I 100 år styrte Socialdemokraterna kommunen nærmest uavbrutt, men ved valget i 2022 skjedde det som har skjedd i så mange svenske kommuner. Socialdemokraterna tapte, og i dag er det Moderaterna, Liberalerna og Kristdemokraterna – med støtte fra Sverigedemokraterna – som styrer byen.

Samtidig ble byen, som Sverige for øvrig, rammet av lavkonjunkturen: Bare i år går kommunen med nesten 400 millioner i underskudd. Alle offentlige institusjoner og tjenester må kutte – også kulturen.

Ordfører Sophia Jarl fra Moderaterna har varslet at symfoniorkestret må øke sin selvfinansieringsgrad og spille mer musikk som «folk er villige til å betale for» – og at konserthuset kan komme til å bli solgt.

Det er ingen god idé, mener Jonsson.

– Poenget med å ha en kulturpolitikk er ikke at noen skal tjene penger på kulturen, men at vi behøver den som samfunn. Det finnes en brei konsensus om dette – alle partier sier det, også Moderaterna. Men Sophia Jarl har ikke sagt det en eneste gang.

Et fattig barns drøm

Jonsson viser oss videre gjennom Norrköpings gamle industrilandskap, som nå huser blant annet kokkeskole, friskole og symfoniorkester.

Da industrien forsvant, fabrikk for fabrikk, ble kulturen redningen for byen, ifølge Jonsson. Politikerne sørget for eksempel for å få universitetet hit – og for å få bygget konserthallen De Geer.

– Det finnes brei enighet i Norrköping om at det er kulturen som har løftet byen, og det gjelder alt fra symfoniorkestret til klubbkulturen. Byens politikere forsto dette under krisene på 1990-tallet, sier Jonsson.

«For et fattig barn var Norrköping en drøm», skrev journalist Lotta Ilona Häyrynen, som vokste opp i Norrköping, i Aftonbladet her forleden. «På midten av 90-tallet kunne en enslig sykepleier fortsatt leie en leilighet i en mellomstor by rett ved både kunstmuseum og bibliotek.»

At symfoniorkestret må spare, er for så vidt grei skuring, ifølge Jonsson.

– Tenk om politikerne hadde sagt at nå må vi spare, og så håper vi at vi øker støtta igjen når det går bedre.

– Så det er vel så mye retorikken du reagerer på?

– Det er ideologi, ikke så mye retorikk.

Politianmeldte utstilling

Ved en av bruene over Motala Ström, elva som renner gjennom byen, ligger Stadsmuseet. Like før pandemien hadde museet en utstilling om Norrköpings nazistiske historie under andre verdenskrig, og én av plansjene handlet om Sverigedemokraterna.

– Man påpekte at partiet har sine røtter i den svenske nazismen. Det var alt. Men utstillingen ble politianmeldt av Sverigedemokraterna-politikere i kommunen. Siden dukket Den nordiske motstandsbevegelsen (nynazistisk organisasjon, red.anm.) opp på guidede utstillinger, og det kom trusler mot museet, sier Jonsson.

Maria Modig, kultursjefen i kommunen, forsvarte museets rett til selv å bestemme program. Men i sommer vedtok kommunestyret en omorganisering av forvaltningen. Etatene for næringsliv, kultur og fritid, kommunikasjon og digitalisering ligger nå under samme paraply.

– Med omorganiseringen som skjer i kommunen nå, vil ikke lenger Maria Modigs jobb finnes. Hun slutter. Stadsmuseet legges nå under «attraksjonskraft». Det sier seg selv at det ikke blir uavhengig.

I kronikken kaller Jonsson kommunens nye kulturpolitikk «nyfascistisk» og «nyliberal».

– Det er sterke ord.

– Med nyfascistisk mener jeg Sverigedemokraterna. Nå fører Moderaterna også en politikk som gjennomfører deres program.

Christopher Jarnvall fra Sverigedemokraterna Norrköping vil ikke kommentere påstanden om at partiet fører en nyfascistisk politikk. Han forstår ikke hvorfor debatten preges av et så «usaklig toneleie», når beslutningene ennå ikke er fattet, skriver han i en e-post til Klassekampen.

Stikkeplanter skånes

Den som skal inn i Norrköping, kjører gjennom en lang allé. I en liten park mellom togstasjonen, et av byens hotell og teatret ligger et kaktusbed omkranset av jevnt friserte trær.

Wikipedia kan opplyse om at kommunen årlig vier 1700 arbeidstimer til kaktusene i Karl Johans park. Hver vinter flyttes de inn, og hver sommer formes de etter logoen til en av byens bedrifter eller organisasjoner – i år det lokale basketlaget. Slik har det vært siden 1926.

Norrköping viser seg ikke umiddelbart som en by i økonomisk trøbbel, men skal vi tro Sophia Jarl, er den altså det. Hun tar oss imot i rådhuset Rosen i sentrum.

«Vår greie er å spille stor symfonisk musikk.»

— Johanna Tafvelin, fiolinist

Det er ikke første gang hun må svare for sin kulturpolitiske linje de siste dagene. Etter at hun svarte Stefan Jonsson i en artikkel i Expressen, har navnet hennes vært hyppig nevnt i nasjonale medier.

«Nå mobiliserer kultureliten for å beholde sine privilegier som i mye og mangt bekostes nesten fullt ut av skattebetalerne. For meg er dette en del av det bortskjemte Sverige», skrev Jarl i avisa Expressen.

Jarl forklarer at hun har sett seg lei av at kulturinstitusjonene ikke tar sin del av kuttene når kommunen må spare.

– Jeg er lettere irritert på resonnementet om at disse institusjonene står i en særstilling i forhold til annen kommunal virksomhet.

Alle må kutte, hevder Jarl, og kulturen skal ikke skjermes.

– Er man ikke delaktig i det, betrakter man seg som en elite. I min verden må alt som ligger under den kommunale hatten, settes opp mot hverandre. Og jeg er veldig tydelig: Skole, helse og omsorg er en kommunes primære oppgaver.

Thatcher-fan

«You may have to fight a battle more than once to win it!» heter det på Sophia Jarls Facebook-side. Sitatet tilhører Margaret Thatcher, den britiske statsministeren som gjerne får æren, sammen med sin amerikanske samtidige Ronald Reagan, for de første nyliberale reformene i stor skala.

Thatcher later til å være et idol for Jarl: På veggen hjemme henger en tavle med sitatet «Always be yourself unless you can be Thatcher. Then always be Thatcher», røper et Facebook-bilde.

Jarl og hennes kommunestyre vil overlate flere oppgaver til det private – og hun ser ingen umiddelbar grunn til at konserthuset skal drives av kommunen.

– Symfoniorkestret har drøyt 90 prosent offentlig finansiering. Bare kommunen bidrar med nesten 70 millioner kroner. I tillegg subsidierer vi leia av konserthallen. Totalt bidrar Norrköpings innbyggere med omtrent 80 millioner kroner, sier Jarl.

– Så dere vil selge det?

– Nja. Vi har sagt at vi vil prøve det. Vi vil finne ut om det vil være lettere for en privat aktør å få en god avtale og utvikle konserthuset.

Abba til folket

Dessuten må orkestret øke sin selvfinansieringsgrad, mener Jarl, for eksempel ved å spille musikk flere vil betale for å høre.

– Har du noen forslag?

– Skulle jeg begynt å peke på hva jeg tror det ville vært bra at de spilte, hadde vi havnet i diskusjonen om armlengdes avstand til kulturen, sier Jarl og fortsetter:

– Ser man på de konsertene som har dratt veldig mange folk, er det litt mer populærmusikk – som når de har spilt Abba. Jeg peker ikke, jeg sier bare at hvis de hadde hatt et breiere publikum, ville de også kunne holdt fast på den smalere musikken andre ganger.

Påstanden om at Jarl bare ser på kulturen som et produkt, tar hun heller lett på.

– Stefan Jonsson ser også kulturen som et produkt. Forskjellen er at Jonsson syns skattebetalerne skal finansiere institusjonene i samme eller større utstrekning enn nå. Og jeg er ikke enig.

– Jonsson mener du bedriver både nyliberalistisk og nyfascistisk politikk. Hva tenker du om det?

– Det er så mye faktafeil i det han skriver. Han skriver at vi avskaffer kulturen. Det er veldig uverdig å kalle oss nyliberalister og nyfascister – og at han kaller det et diktatur. Men dette er jo en majoritetsledet kommune som alle andre. Vi tar beslutninger.

Artistene mobiliserer

Utspillet om den «bortskjemte kultureliten» som ikke vil bidra i krisetid, sammen med nyheten om at konserthuset vurderes solgt, spredte seg som ild i tørt gress på sosiale medier.

Snart varslet artisten Tomas Andersson Wij boikott av Norrköping – han vil rett og slett ikke spille konserter der – og han oppfordret kolleger til det samme.

Lisa Nilsson – en av Sveriges mest berømte sangere og dessuten Bjørn Eidsvågs duettpartner i «Mysteriet deg» – var ikke vond å be. Da hun ringer fra Stockholm, snakker hun i én strøm:

– Uttalelsene til Jarl likner veldig på retorikken fra pandemien om at kulturarbeidere er bortskjemte og bare vil ha skattepenger. Skattepenger er ikke gratispenger til kunstnere, men støtte til institusjoner, en investering i kulturen. Jarls uttalelser forsterker kulturforakten – en farlig forakt, sier Nilsson.

– Det er ekstremt få kulturarbeidere som tilhører eliten. Jeg gjør det, men det er ekstremt få som har privilegier og godt betalt. De fleste sliter eller jobber under usle vilkår, sier hun.

Pandemien markerte et skifte i retorikken mot kulturen, mener Nilsson. Politikere begynte å stille grupper mot hverandre: Man kunne miste kulturen, men ikke helsevesenet eller politiet.

– Nå bruker borgerlige og mer høyreekstreme partier denne retorikken for å styrke seg selv.

Norrköping opp av asken

Alle svenske kommuner har dårlig økonomi om dagen – Norrköping er intet unntak, medgir Olle Vikmång. Han er representant for Socialdemokratiet og var inntil valget i fjor ordfører i byen.

Vikmång er blant dem som har gått hardt ut mot omorganiseringen av kommunen.

– Å ødelegge kulturforvaltningen på denne måten bygger på et kultursyn der kulturen ikke har en verdi i seg selv, bare som vekstfaktor eller attraksjonskraft.

Norrköping er en by som har gått gjennom mange kriser, forteller Vikmång.

– På 1990-tallet hadde vi flere store industrinedleggelser. Konserthuset Louis De Geer ble et symbol på hvordan vi reiste oss den gangen, for det ble bygget på den tida. Derfor har mange av oss veldig sterke følelser knytta til konserthuset. Mange er redde for hva som vil skje dersom vi mister kontrollen over det.

– Hvorfor er dette blitt en sånn bombe i Sverige?

«Ser man på ­konsertene som har dratt veldig mange folk, er det litt mer populær­musikk – som når de har spilt Abba.»

— Sophia Jarl, ordfører

– Internasjonalt er det blitt mer legitimt å gå løs på kulturen. Dette har ulmet en stund, og det som skjer i Norrköping, var gnisten som fikk det til å ta fyr.

Idet vi skal si farvel til Vikmång, griper en forbipasserende tak i armen hans. Christina Tenselius er vänsterpartist, men hun griper sjansen til å takke eksordføreren for at han protesterer mot det borgerlige synet på kultur, forklarer hun.

– Jeg tror ikke markedet kan løse disse sakene. Kultur er et behov hos mennesker. Det er kulturen som bygger fellesskap og tillit.

Tenselius har bare bodd her siden 2009, forteller hun. Faren hennes var pilot og arbeidet i Norrköping, men da han foreslo for barna å flytte til byen, avslo de kontant, minnes hun.

– Det er aldeles for kjedelig og grått og trist, sa vi. I dag er det en helt annen by.

Redd for å bli for eliten

Mens debatten spraker i landets aviser og på sosiale medier, går konsertrekkene i De Geer-hallen sin vante gang.

Et drøyt døgn etter Weber-prøven framføres stykket for første gang for publikum – billetten er for øvrig gratis. Orkesteret mener slett ikke at de skal unnslippe kutt, forteller styreleder Lars Hegman.

– Vi forsøker hele tida å effektivisere. Vi er ikke imot å bidra, og vi synes heller ikke at vi er i noen særstilling. Men hvis man kaller oss en privilegert elite, kan man bare sjekke hva våre ansatte tjener. De er ikke akkurat de høyest lønnede i samfunnet vårt, sier Hegman.

Også fiolinist Johanna Tafvelin forteller at de gjør alt hva de kan – for eksempel samarbeider de allerede med artister og holder konserter med populærmusikk for orkester.

– Men vår greie er å spille stor symfonisk musikk. Det er det vi er best på.

Ingen vil spille for tomme saler, påpeker hun. Men det gjør de heller ikke.

– Vi i orkestret opplever ikke at vi har så dårlige publikumstall som det snakkes om. Vi er ennå ikke oppe på nivået vi hadde før pandemien, men vi er på god vei, sier hun.

– Er dette en elitekultur?

– Nei, vi synes jo ikke det. Men hvis vi må sette opp billettprisene våre, er det en risiko for at det blir det.