Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Analyse

Israel går i veien for USA i Midtøsten

Saudi-Arabia minner USA om at vindene i Golfen blåser i flere retninger.

Ambisjoner: I takt med Saudi-Arabias kronprins Mohammed bin Salmans regionale og internasjonale ambisjoner, har USAs motstand mot Saudi-Arabia økt. Salman og USAs president Joe Biden møttes her under et møte i Saudi-Arabia i 2022. Foto: Bandar al-Jaloud, AFP/NTB

I flere måneder har USA drevet intens lobbyvirksomhet i et forsøk på å få Saudi-Arabia til å opprette diplomatiske forbindelser med Israel uten å lykkes.

Saudi-Arabia har i stedet sideakkreditert sin ambassadør i Jordan som generalkonsul i Palestina. Han får derimot ikke lov å opprette eget kontor i Øst-Jerusalem, fastslo Israels utenriksminister Eli Cohen søndag.

Dette som kan fortone seg som en ubetydelig hendelse, gir en pekepinn om vindene som blåser over Midtøsten.

Blåser fra flere kanter

Saudi-Arabia bekrefter at det oljestinne kongedømmet ikke lenger er USAs lydige bastion i ett og alt i Golfen. Samtidig viser USAs diplomati at president Joe Biden ikke har endret politikken som ble ført under president Donald Trump, selv etter regjeringsskiftet i Israel i desember.

Biden har jobbet ufortrødent videre med Abraham Accords, avtalene fra september 2020 som ligger til grunn for at Bahrain og De forente arabiske emirater, og deretter Sudan og Marokko, opprettet normale diplomatiske forbindelser med Israel.

Utnevnelsen av ambassadør Nayef al-Sudairi til «generalkonsul i al-Quds» (Jerusalem) blir av styret i Ramallah sett på som at Saudi-Arabia ikke viker på sine betingelser for diplomatiske forbindelser, tross USAs press. Overfor radiostasjonen 103 FM i Tel Aviv omtaler Cohen utnevnelsen som «et budskap om at Saudi-Arabia ikke har glemt palestinerne».

Den nye tittelen som Sudairi er utrustet med, befester at kravet om Øst-Jerusalem som hovedstad i en palestinsk stat blir stående, selv om den såkalte tostatsløsningen i realiteten for lengst er død som en dronte. Palestinske myndigheter har ikke lagt skjul på at de har blitt stilt på sidelinja av USA og Saudi-Arabia under sonderingene mellom Washington og Riyadh. Sudairi presenterte sine akkreditiver til det palestinske kontoret i Amman, ikke i Ramallah.

Høyreekstremt tempo

USA har ikke gitt opp å få Saudi-Arabia inn i Abraham-avtalene innen valgkampen i USA tar av for alvor i mars. Prosessen står imidlertid overfor flere hindringer. Washington har mer enn nok med å forholde seg til Israels høyreradikale regjering.

Forholdet er i ferd med å bryte kjørereglene mellom USA og «den liberale sionismen», det vil si skrittvis og kontrollert kolonisering av Vestbredden, inkludert annekteringen av Øst-Jerusalem og Golanhøydene som Trump ratifiserte og som Biden ikke vil reversere.

Årsaken er en stilltiende konsensus i Washington før Trump tok skrittet fullt ut. Under forhandlingene om Oslo-avtalen var Jerusalem-landsbyen Abu Dis foreslått som mulig palestinsk hovedstad. Etter avtalen i 1993 og den økonomiske protokollen i 1995 har Vesten de facto forholdt seg til Ramallah uten tanke på Øst-Jerusalem.

USAs diplomati ble satt i høygir fordi Saudi-Arabias kronprins Mohammed bin Salman angivelig skal ha tatt en strategisk beslutning om å slutte fred med Israel. Forhandlingene har stått om detaljerte betingelser og vilkår for rammeverket.

«Washington har mer enn nok med å forholde seg til den høyreradikale regjeringen i Israel.»

Nye kanaler, nye aktører

Én av betingelsene i Abraham-avtalene med Emiratene og Bahrain er at Israel midlertidig suspenderer planer om å annektere Vestbredden. Begge land har vært urovekkende stille overfor den voldsomme opptrappingen av volden mot palestinerne og ekspansjonsplanene på Vestbredden.

Israel er ikke villig til å gi palestinerne noe, og avviser det Saudi-Arabiske fredsinitiativet for Palestina fra Den arabiske ligaens årsmøte i Beirut i 2002. Dermed utfordrer Netanyahus regjering USAs diplomati i Midtøsten, samtidig med at Golfen har fått flere kanaler: Kina tilrettela for normalisering mellom Saudi-Arabia og Iran, og Saudi-Arabia er interessert i Brics og Shanghai Cooperation Organisation (SCO) – og samkjører med Russland i oljekartellet Opec+.

Det har bidratt til at motstanden mot Saudi-Arabia har økt på Capitol Hill i takt med kronprins Mohammed bin Salmans regionale og internasjonale ambisjoner, både blant Demokratenes «venstrefraksjon» og nykonservative Republikanere.

Ambisjonene står ikke i veien for å øke forbindelsene med Israel på økonomiske områder, men Kongressen vil blokkere Riyadhs krav om sivil atomteknologi, sofistikerte våpen og sikkerhetsordninger i Golfen.

Abraham-avtalene er uansett illevarslende for palestinerne, farligere enn Camp David-avtalen med Egypt i 1978 og Wadi Araba-avtalen med Jordan i 1994, som også berørte territoriale spørsmål. Det mener Hani al-Masri, leder av den palestinske tankesmia Masarat i al-Bireh, Ramallahs tvillingby.

Den vil åpne for raskere og full annektering.

Niger

Ber Vesten ligge lavt

Natos krig i Libya var et traume for Afrika. I Niger bør Vesten innta baksetet for å unngå nok en tillitskrise, mener forsker.

Pernille Solheim

RAMMES: Barn hviler i et skur i Nigers hovedstad Niamey i slutten av juli. Mens regionale organ og vestlige land forhandler for å løse kuppkrisa, forsterkes nigereres lidelser av sanksjoner. FOTO: SAM MEDNICK, AP/NTB

Den nigerske forskeren Rahmane Idrissa husker fortsatt da han etter kuppet i Niger i 1999 fikk tilsendt et lite utklipp fra en tysk avis. Overskriften på notisen lød: «Kupp i ørkenen».

Spol fram til kuppet i Niger juli 2023, og situasjonen er en ganske annen. I dag finnes det knapt en nyhetsformidler i Vesten som ikke har omtalt kuppet som utspiller seg i det vestafrikanske landet. Idrissa har blitt nedringt av journalister. I et innlegg i New Left Review forrige uke beskriver han det hele som «globalt medievanvidd».

Idrissa er statsviter og historiker basert på Universitetet i Leiden, og for tida stipendiat ved Afrika-instituttet i De forente arabiske emirater. På telefon svarer han på hvorfor vestlige medier brått er så interesserte i Niger.

– Vi er i et internasjonalt øyeblikk der Sahel, på grunn av sin beliggenhet og alt som har skjedd der, har fått strategisk betydning for Vesten, sier han og peker på tre faktorer: migrasjon, terror og russisk tilstedeværelse.

Amerikansk diplomati

I går og i dag møtes forsvarsministrene i det vestafrikanske økonomiske fellesskapet, Ecowas, for å diskutere en mulig militærintervensjon i Niger. Mandag møttes Freds- og sikkerhetsrådet i Den Afrikanske Union (AU), som ifølge franske medier avviste Ecowas’ forslag om militærintervensjon.

Mens regionale møter pågår og europeiske land henter hjem diplomater, sender USA en ny ambassadør til Niger. Kathleen FitzGibbon skal bidra i diplomatiet med mål om å reversere kuppet: et signal om «USAs fortsatte engasjement i denne situasjonen», ifølge Vedant Patel i USAs utenriksdepartement.

USAs utenriksminister Antony Blinken har fått snakke med avsatte president Mohamed Bazoum, og mens Ecowas i forrige uke ble nektet tilgang, avla viseutenriksminister Victoria Nuland juntaen et besøk i hovedstaden Niamey.

Niger huser en av USAs største dronebaser og rundt 1100 amerikanske soldater er til stede for å bidra i terrorbekjempelse. Men vestlige interesser i Niger begrenser seg ikke til terrorbekjempelse. Landet er svært mineralrikt: Niger er verdens sjuende største produsent av uran, og en av hovedleverandørene av uran til Europa – særlig til den tidligere kolonimakta Frankrike.

Traume på traume

Vestlig interesse for en tidligere neglisjert region på et tidligere neglisjert kontinent, er ikke nødvendigvis en positiv utvikling, mener Idrissa. Faktisk gjør den ham bekymret.

– Bekymringen min er at ved å interessere seg så vil de forverre problemene som allerede eksisterer. Det er frykten min, sier han.

For om det viser seg at vestlige land ikke forstår hva nigererne ønsker seg for framtida, eller om de faktisk blåser i det, så ville det ikke være første gang.

Idrissa trekker fram Frankrikes allianse med tuareg-opprørere i kjølvannet av jihadistkrisa i Mali i 2012. Der startet det som maliere opplever som alvorlig krenkelse av landets suverenitet, forteller Idrissa. Det kom på toppen av tillitskrisa som ifølge ham har utløst hele Sahel-kaoset: Natos krig i Libya i 2011.

– Afrikanere var enstemmig imot den, men de ble ikke lyttet til, sier han.

«Jihadistkrisa blir sett som direkte knyttet til det som skjedde i Libya.»
— Rahmane Idrissa, statsviter og historiker

– Jeg tror ikke europeere innser hvor traumatisk det var for Afrika.

At Nato valgte å gå til krig mot president Muammar al-Gaddafi, som øste penger inn i panafrikanske økonomiske satsinger og ønsket migrasjon fra Afrika sør for Sahara velkommen, var ubegripelig for mange, forteller Idrissa.

– Sånn mange i Sahel ser det, ble dette gjort med vilje for å ødelegge Afrika. Det var et angrep på Afrika, og jihadistkrisa i Sahel blir sett som direkte knyttet til det som skjedde i Libya.

Sivil lidelse

Under et besøk til Niamey noen måneder før kuppet i sommer beskrev USAs utenriksminister Antony Blinken Niger som en «en modell for demokrati og en modell for samarbeid».

Idrissa påpeker på sin side at landet under Mohamed Bazoum i praksis var en ettpartistat – langt fra et reelt demokrati.

Allerede før kuppet var også over tre millioner nigerere rammet av akutt matusikkerhet. Med sanksjonene etter kuppet advarer FN om at den humanitære krisa kan eksplodere.

At Frankrike og USA presser på for å få Nigers president gjeninnsatt, sier mye, mener Idrissa. Vesten har samarbeidet godt med Bazoum – men det har ikke befolkningen i Niger gjort.

Han mener at regionale aktører bør stå i front for å løse krisa i Niger, og Vesten i andrelinje, begrenset til å bidra økonomisk til organisering av valg når den tid forhåpentlig kommer – og bidra til å begrense sanksjonenes potensielt katastrofale følger.

Kronikk

Omsorgsbristen

Doble vakter og kronisk underbemanning går på helsa løs – både den til pasientene og til oss som er på jobb.

Malena Chronholm Bøyesen (Spesialsykepleier, jordmorstudent og medlem i BirthRights Norway)

Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com

Det er natt til lørdag. Samboeren min og jeg har byttet på å vugge ettåringen vår i søvn. Hun hoster og har feber. Når jeg kommer på jobb på Barselhotellet lørdag morgen, er jeg sliten. Men tempoet er høyt, og det er ikke tid til noen pause. Jeg har flere pasienter som skal skrives ut, og enda flere som trenger ammeveiledning. Sommeren er den tiden da det fødes flest barn. Samtidig har vi flest vikarer.

I lunsjen spiser jeg et smørbrød foran datamaskinen mens jeg skriver ut epikriser. Jeg tygger raskt og klikker meg videre for å sjekke det stigende bilirubinnivået hos et par slappe babyer. I mellomtiden ringer en fra kveldsskiftet og sier at hen er syk. En pasient roper og ber om smertestillende. Jeg stirrer foran meg. Mobiltelefonen surrer. Jeg får en melding hjemmefra om at ettåringens temperatur har passert 40 grader. De to eldste barna våre, tre og fire år gamle, går på veggen. De har måttet være inne hele dagen. Svetten renner nedover ryggen under en uniform av tykt, hvitt stoff som ikke puster. Mentalt befinner jeg meg et sted mellom arbeidsplassen og familien. Jeg klarer ikke gi det som trengs noen av stedene.

Det er med andre ord en helt vanlig arbeidsdag på Barselhotellet.

Så ringer det fra andre etasje. Det er vakthavende. Jeg kan gjette hva det gjelder. Jeg blir beordret til å bli igjen og ta en dobbel vakt. Om kvelden har jeg avreisesamtale med nybakte foreldre. Jeg snakker om hvor viktig det er med sosialt nettverk og trygghet. Jeg forteller at morsmelken er en levende organisme som tilpasser seg barnets behov. Samtidig blir behovene til mine barn neglisjert. Den kvelden er jeg ikke hjemme og ammer barnet mitt.

Jeg har blitt fortalt at «det er slik det er» når jeg jobber i helsevesenet. Jeg har blitt fortalt at min generasjon «skal ta over». Men jeg vil ikke at min generasjon skal ta over et system som overkjører personalet i stedet for å ta vare på oss. Jeg vil ikke tro at vi må beholde status quo. Jeg velger å tro på endring. Det er noe alle tjener på, enten vi er ansatte, pasienter eller beslutningstakere. Helsepersonell som presses over sine grenser, risikerer å bli en fare på arbeidsplassen. Om sommeren kan det for eksempel skje at folk må jobbe nattskift etter å ha jobbet dagtid samme døgn.

Søvnmangel påvirker kroppen på samme måte som alkohol. Det er velkjent at søvnmangel fører til flere helseproblemer, blant annet hjerte- og karsykdommer. Men søvnmangel gjør oss også mindre motstandsdyktige mot stress og påvirker evnen til å regulere følelsene våre. Et trygt og rolig personale er viktig på en avdeling for nybakte familier. De trenger støtte for å knytte bånd til barnet og finne seg til rette i den nye rollen.

«Jeg klarer ikke gi det som trengs noen av stedene»

Barselhotellet er en sårbar arbeidsplass når det gjelder bemanning. Om natten har én sykepleier vanligvis ansvaret for pleie og behandling i en hel etasje. Det er 19 eller 20 rom med foreldre og barn. Menvi må også se på kompetanseforskyvningen. Barselhotellets ansatte har tidligere bestått av jordmødre og barnesykepleiere. Disse er nå i stor grad erstattet av sykepleiere med grunnutdanning, ofte helt nyutdannede.

Når en yrkesgruppe overtar oppgavene til en annen, endres naturlig nok perspektivet og fokuset i omsorgen. Ammeveiledning, tolkning av partogram, fysiologiske endringer etter fødselen og kunnskap om barnets tilknytning til foreldre er for eksempel temaer som ikke inngår i sykepleierutdanningen.

Dessuten er dagens nybakte foreldre stadig eldre og har ofte flere sykdommer. Tilstander som astma, diabetes, høyt blodtrykk og hjerte- og karsykdommer krever flere tiltak. Det gjør pleien og behandlingen mer kompleks. Uten tilstrekkelig bemanning er det verken tid eller kunnskap til å stoppe opp, lytte, se og ta inn omgivelsene. Det som er styrken til erfarent helsepersonell – at symptomer oppdages tidlig slik at man kan drive forebygging – går tapt i kaoset.

Sykehuset står overfor situasjoner der løsninger improviseres fram i kampens hete. Den usikkerheten får konsekvenser både på og utenfor arbeidsplassen. Det påvirker ikke bare oss som enkeltpersoner. Det påvirker hele den sosiale konteksten vi befinner oss i.

På grunn av ekstravakten er jeg hjemme lenge etter at barna har sovnet. Ettåringen har feberutslett og gråter og hoster i søvne. Det skal vise seg at hun har en dobbeltsidig ørebetennelse, økende infeksjonsverdier og trenger antibiotika. Samboeren min og jeg bytter på å vugge henne frem til klokken fire om morgenen. Jeg ringer jobben for å si at jeg blir hjemme med sykt barn. Det fører selvsagt til personalmangel og ytterligere kaos på jobben.

Vi har vitenskapelig dokumentasjon på omsorgens helbredende kraft. Den spiller en viktig rolle for at folk skal blir friske, både på jobben og hjemme. Vi som jobber med profesjonell omsorg, trenger ressurser til å gjøre den jobben.

Til syvende og sist handler ikke dette om argumenter. Jo, vi har fakta og statistikk om hva som er best for både helsepersonell og pasienter. Men det handler om grunnleggende verdier. Hva er viktig for oss som samfunn? Er det å jobbe forebyggende, å investere og tenke langsiktig? Eller ser vi så langt nesa rekker, uten å gjøre noe med strukturen som får enkeltmennesker til å bryte sammen?