Så mange ganger som jeg har lest «Brødrene Løvehjerte», er det underlig at jeg ikke husker slutten bedre. Det er den nesten parodisk sørgelige starten, der Kavring forbanner at han skal dø som liten gutt, og broren Jonatan ofrer seg for å redde ham fra flammene – det er den som sitter i. Først på de aller siste sidene slår det meg, hver gang jeg leser den høyt at ja, det stemmer: Jonatan avslører for Kavring at nei, hestene hviler seg ikke bare, de er døde – og at han selv er i ferd med å lammes etter å ha blitt rammet av Katlas ild: «Det kom listende, sakte og ubønnhørlig.» Han vil heller utfor stupet enn å leve slik, og dermed hopper de i det, de to brødrene, for å heller komme til Nangilima, det lovede land.