Da den britiske kulturkritikeren Mark Fisher (1968–2017) døde for egen hånd i januar 2017, vitnet de mange nekrologene i den engelskspråklige kulturpressen om hvilken enorm innflytelse han hadde øvet på sine samtidige. Noen utropte Fisher til en unik stemme som hadde satt ord på en hel generasjons erfaringer. Andre uttrykte sorg ikke bare over at han hadde gitt tapt for sin livslange depresjon, men også over at han etterlot seg et tomrom andre vanskelig kunne fylle: et forfattervirke i overlappet mellom politisk teori og fingeren-på-pulsen kritikker av musikk, filmer og TV-serier.
Boka «Den kapitalistiske realismen» fra 2009 framstår på samme tid som datert og profetisk. Hva kan vi bruke den til i dag?