– Putin skulle hørt på meg
Da han tok feil om Russlands invasjon av Ukraina, ble Tormod Heier anklaget for å ha vært Russlands talerør. Nå gir han ut bok for å «ta igjen».
Ved karpedammen på Akershus festning i Oslo myldrer det av folk. Tyske turister som spør etter veien til Operaen, og en håndfull vernepliktige har en leken øvelse. De grønnkledde bryner seg på ett par kjempeski med fjorten bindinger. Det virker helt håpløst i starten, alt blir bare fjas. Men innen kort tid går de i upåklagelig takt. «Høyre! Venstre!», roper de i kor, lykkelige over at friksjonen er borte. Skiene glir bortover gresset.
Bak dem kommer en mann som vet ett og annet om taktfast marsj. Både i bokstavelig og overført betydning, etter over 30 år i militæret og som professor med ofte kontrære analyser.
At noen lar seg provosere av at Tormod Heier ikke alltid går i takt, ble tydelig for ham i fjor. I tida før Russlands invasjon ble han plutselig en veldig offentlig figur: I alle kanaler fikk vi se en uniformskledd Heier analysere Russlands president Vladimir Putins sabelrasling. Inn til det siste sa han at sannsynligheten for krig var «svært liten».
Så, 24. februar i fjor, var invasjonen et faktum. Heier la seg umiddelbart flat.
– Ok, så tok jeg feil. Jeg lever godt med det, sier Heier til Klassekampen i dag.
– Ga ikke mening
Hvorfor det var uproblematisk å stå fram som «forskeren som tok feil»? Fordi han «vet at det å predikere krig er noe av det vanskeligste vi gjør».
– Dessuten var jeg ikke den eneste som tok feil. Selv Vladimir Zelenskyj trodde ikke på dette her, sier Heier om Ukrainas president.
– Og det er fordi Russland kun stilte opp med 190.000 soldater, mens Ukraina hadde 250.000. Vi militære tenker ofte at om du skal angripe et annet land, bør du helst være tre ganger så mange.
Sett fra det perspektivet manglet altså Putin litt over en halv million soldater.
– Så jeg trodde tvangsdiplomatiet ville vinne fram. At han bare ville tvinge Zelenskyj til forhandlingsbordet, uten å være så dum at han ville velge å gå til krig med så få soldater – som i tillegg var spredt over et altfor stort område. Det, militærfaglig, doesn’t make sense.
Heier gjentar at han tok feil.
– Og i ettertid tenker jeg at Putin skulle ha hørt på meg, utbryter han og legger til:
– For Russland har aldri siden andre verdenskrig svært så svake som i dag. De har endt opp i en hengemyr.
Ikke verdt å lytte til
Dette er én av konklusjonene Tormod Heier trekker i den nye boka «Krigen i Ukraina», utgitt av Fagbokforlaget denne uka. Heier har redigert boka, som inneholder bidrag fra 18 ulike norske akademikeres syn på hvordan vi kan forstå krigen – litt over ett år etter invasjonen.
– Hovedgrunnen min var at jeg vil «ta igjen», i gåseøyne , sier Heier om bokprosjektet.
– Ta igjen på det jeg opplevde som et instinkt, der takhøyden i Norge ble lavere. Jeg vil ta igjen ved å bygge opp igjen pers-pek-tiv-mange-fol-det , sier Heier, med sin krystallklare diksjon.
Da krigen brøyt ut, brøyt det også ut gruppetenkning og sensurlyst, mener Heier.
– Dette var en stresstest på den norske ytringsfriheten, som etter min oppfatning ikke ble bestått.
I de første dagene og ukene etter invasjonen, ringte ikke journalistene lenger. Han sier han levde greit med det, og at det relativt raskt tok seg opp igjen.
– Men det jeg ikke synes var så greit, var hets mot meg som person. Personkarakterstikker som «putinist», «Putin-vennlig» og naiv, sier Heier.
Kritikken kom i direktemeldinger til ham, og i tradisjonelle og sosiale medier. Han drar blant annet fram Frp og Dagens Næringsliv (DN), som kalte ham antiamerikansk. På Frps landsmøte refset Sylvi Listhaug Heier, mens i DN skrev politisk redaktør Fritjof Jacobsen at stemmer som Heier «trenger vi ikke lytte noe særlig mer til», fordi det «nå er klart at de tok feil. I alt».
På Facebook kalte en professor det «en skam» at Heier opptrådte i uniform samtidig som han «formidler russisk propaganda». I et annet innlegg skrev samfunnsdebattanten Jan Arild Snoen at nå var hans «tålmodighet med Tormod Heier for lengst slutt». I kommentarfeltet okket politikere og andre seg over «Russland-patriotens dumme flir» og hans «Putin-vennlige kommentarer».
– Det ble et sammenfall av politikere, journalister og forskerkolleger som samlet sett antakelig befinner seg ute på høyresida, som synes dette var en fin anledning til å ta meg, sier Heier.
Han presiserer at han også fikk mye støtte, blant annet fra et forskeropprop.
– Men jeg har ikke lagt skjul på at det var litt stille fra min arbeidsgiver. Der og da følte jeg meg litt aleine.
Fra én til tre grunner
Det er for lengst bøtet på: I mars fikk han og tre kolleger ved Forsvarets stabsskole Hærens fortjenestemedalje – nettopp for å ha formidlet analyser om krigen i Ukraina. Og denne uka fikk forskerkollega og Russland-ekspert Julie Wilhelmsen Fritt Ords pris, for å ha « bidratt med nyanserende faglig kunnskap i et opphetet offentlig ordskifte».
– I dag opplever jeg at takhøyden har økt igjen. Det er rom for flere perspektiver enn det ene narrativet om at det kun finnes én grunn til krigen; at Putin er en eneveldig diktator som vil gjenopprette det store, russiske riket.
Det finnes ikke én forklaring på krigen, mener Heier. I boka framhever han tre årsaker: Den ene er russisk sikkerhetspolitisk frykt for USA og Nato. Den andre et russisk selvhevdende, nasjonalistisk selvbilde i konflikt med det liberale Vesten, og den tredje en gruppetenkning i det russiske statsapparatet, som førte til grove feilvurderinger.
– Før krigen trodde du selv mest på den første, ene forklaringen?
– Det er riktig. Jeg kan godt ta selvkritikk der. Jeg burde vært flinkere til å ikke bare framheve betydningen av Nato-utvidelse og amerikanske våpen tettere på russiske grenser.
– Avgjørende uker
Russlands opprinnelige mål, som Heier mener var en rask regimeendring i Kyiv, gikk som kjent ikke etter planen.
– Etter det har Russlands målsetting vært å «frigjøre» befolkningen i Donbass, Luthansk, Donetsk, Zaporizjzja og Kherson. Og der ser vi allerede assimilering og deportasjoner – angivelig for å beskytte dem mot den forestående ukrainske motoffensiven.
Heier tror ukrainerne snart vil gjennomføre en offensiv som går mot sørøst ned mot Zaporizjzja, for å nå Azov-havet like ved Mariupol.
– For da kan de bryte den viktige landkorridoren som russerne erobret og som sørget for stabile forsyninger mellom Krimhalvøya og moderlandet, sier Heier.
Det har lenge vært snakk om den ventede våroffensiven. Men etter intervjuet på torsdag, gikk Ukrainas president Zelenskyj ut og sa at styrkene trenger mer tid til å forberede seg.
– Jeg tror mye vil bli avgjort i ukene som kommer, sier Heier.
For nå skjer det mye på én gang. Samme dag som Zelenskyj utsatte våroffensiven, lovet Storbritannia Ukraina langtrekkende krysserraketter. Samtidig oppfordret Tyskland til «varsomhet» overfor Kina, i spørsmålet om sanksjonene som EU-kommisjonen vil pålegge kinesiske selskaper. Og i går gjestet Kinas utenriksminister Norge, etter å ha besøkt Tyskland og Frankrike – eller «duene i Europa», som Heier kaller dem.
– De er litt mer varsomme, for de er redde for at om ukrainerne får tilbake alt landet sitt, særlig Krimhalvøya, der russerne har sin viktige svartehavsflåte i Sebastopol – så kan det bli dråpen som får Putin til å true mer troverdig med bruk av taktiske atomåpen inne i Ukraina, sier Heier og legger til:
– Men på en annen side er det ikke sikkert han vil tørre å gjøre det. For Kina har vært veldig tydelige på at det vil være en veldig negativ utvikling.
«Dette var en stresstest på den norske ytringsfriheten, som ikke ble bestått.»
— Tormod Heier, professor i militær strategi
– Hva tenker du om Kinas rolle?
– Jeg tror ikke Kina har noen interesse av denne krigen. Den destabiliserer internasjonal politikk, som undergraver den kinesiske maktutøvelsen. For den følger ikke militære spor, den følger et økonomisk spor, sier Heier og forteller at Kina har stor interesse av russisk, billig gass.
Det kinesiske diplomatiske initiativet synes Heier framstår «litt tvetydig».
– De må balansere mellom å holde seg inne med europeiske forventninger, for Europa er et viktig marked, og samtidig ha et nært samarbeid med Russland, for å balansere USA. Derfor ønsker man ikke å være klar og tydelig, for da lukker man handlingsrommet.
Ut mot militarisering
Det er fremdeles vanskelig å spå framtida, og i boka «Krigen i Ukraina» prøver forskerne å vende blikket tilbake. I kapittelet som er ført i pennen av Heier selv, argumenterer han for at Russland med Ukraina-krigen har blitt svakere.
– Russland er jo verdens største land, og de kan klare å holde det gående lenge. Men reint geopolitisk har landet ikke vært så svakt siden andre verdenskrig, sier Heier og peker på fem ting som tyder på det:
– USA er tilbake i Europa for fullt. Limet i Nato er sterkere. Bufferstatene Sverige og Finland er skremt inn i armene på USA. Tyskland bygger seg opp som en stor militærmakt. Og Russland har lidd store menneskelige og materielle tap, ramser han opp.
– Når Russland ligger med brukket rygg, synes jeg det er utrolig rart å høre den nye forsvarskommisjonen si at vi må bruke mange milliarder ekstra på forsvar, 40 milliarder kroner hvert år de neste ti årene.
Heier viser til at Forsvarskommisjonen i forrige uke gikk ut og ba om en kraftig økning av forsvarsbudsjettet grunnet en forverret sikkerhetssituasjon.
– De pengene skulle mye heller gått til sivilsamfunnet! Kommune-Norge, nødetatene og robuste lokalsamfunn er førstelinjeforsvaret vårt, ikke de militære, sier han tydelig engasjert.
Det er sivilsamfunnet som kan forebygge russiske, potensielle hybridangrep, mener han. Det kan være økonomiske, psykologiske og digitale angrep, som skaper uro og splittelse i befolkningen, som igjen kan svekke Vestens samhold og solidaritet overfor Ukraina.
– Det er der den primære trusselen vil ligge i framtida. Fordi så lenge vi er en del av USAs framskutte forsvar i Nord-Europa, er ikke Russland så dumme at de angriper oss militært.
– «Ikke så dumme»? Du er ikke redd for å komme med sånne uttalelser, et drøyt år etter å –
– Etter å ha tatt feil?
Heier ler litt.
– Vel, jeg kan jo si at jeg har tatt feil før, og jeg tar sikkert feil igjen. Det kan godt hende. Men jeg tror ikke at Russland vil være så dumme.
