Sigurd Allern skrev i Klassekampen i går, med henvisning til en uttalelse av Brasils president Luiz Inácio Lula da Silva, at økt våpenhjelp til ukrainernes motstandskamp bidrar til «en eskalering av krigen som svekker muligheten for våpenhvile, forhandlinger og forsøk på diplomatiske løsninger». Det er en argumentasjon som lover mer enn den holder. Hvis for eksempel ukrainerne klarer å ta tilbake mer av eget territorium, kan det i like stor grad bane veien for diplomatiske løsninger, som det motsatte. Det kan føre til at Russland innser at okkupasjonen var et feilgrep og at erobringen ikke kan lykkes på lengre sikt. Da er veien kortere til forhandlingsbordet. Forutsetningen for en rettferdig fred er ikke at den ene parten, Ukraina, svekkes og ikke den andre. Uansett er det umulig å sitte langt unna og å hevde med sikkerhet at det ene eller andre vil bidra til en raskere diplomatisk løsning, selv om det selvfølgelig er åpenbart at en umiddelbar ukrainsk kapitulasjon, vil føre til en rask fredsløsning – men da med ukrainerne som et slavebundet folk under en fremmed makts herredømme.