Et hode med kortklipt hår synes så vidt over kanten på det hvite, forhøyede scenegulvet idet publikum går inn i salen. Men det mest oppsiktsvekkende er at det i skikkelsens munn er stappet et tjukt, langt garn som ligner en rottehale. Snart slokkes lyset i salen, og sakte, men sikkert «svelger» skikkelsen, som ser ut til å meditere, garnet før hen vender oss ryggen og holder den tykke tråden mellom rumpeballene som en hestehale. Denne evolusjonen fra menneske til skognymfe gir startskuddet til en usedvanlig gripende forestilling av den iranske, Paris-baserte koreografen Sorour Darabi.

Soloforestillingen «Natural Drama» har solide doser av både skogsmystikk og utforskningsvilje. Lik Kate Bush i andre versjon av «Wuthering Heights» trår hen forsiktig på tærne – som for ikke å synke ned i myra – og flakser med hendene i en klassisk port-de-bras . Naturmystikken understøttes av den ulende, fjerne musikken til Pablo Trier og kostymet – laget av Alicia Zaton, Marine Peyraud og Juliette Riter – hvisker skandinavisk minimalisme: grå hestehale, beige trikot og en eggehvit hårlokk. Darabi slenger armene over hodet i sirkler, mens hen synger en av låtene hvis tekst står på arket vi fikk ved forestillingsstart: A smashed god’s hand under my butt, best war booty . I forestillingen oppløses etablerte kjønnsdefinisjoner.

«Darabi er verken noen jomfru i nød eller en fortapt sjel»

Darabi knytter to mursteinsbiter av «is», trolig silica gel, til føttene, og balanserer klossete på dem som en keitete Bambi på isen. Deretter former hen overdrevne grimaser ved å trekke leppene sine langt fra hverandre og lage kvalmende spyttlyder gjennom en bøylemikrofonen. Det er som om Darabi er oppslukt i egne traumer og lidelser og signaliserer at hen har behov for redning: Det påtatte «svake» kroppsspråket antyder nærmest en jomfru i nød-situasjon. Men det ingen modig ridder står klar til unnsetning.

I det siste partiet deles scenen i to av lysdesignet til Yannick Fouassier: På den ene sida et himmelsk hvitt lys gjennom «skogsmosen» og på den andre, der hvor Darabi befinner seg, en mistenkelig Red Light District-tone. Det skisseres et skille mellom den gode, jomfruelige mor og den falne, syndige kvinnen – det klassiske hore/madonna-komplekset.

Med sine issandaler går hen gjennom mosen og ruller deler av garnet til en spedbarnslignende klump som holdes tett til kroppen mens hen synger det jeg oppfatter som en persisk vuggesang. Lyset dempes til det svinner hen, og bare stemmen til Darabi fyller rommet.

Det er tydelig at den ikke-binære koreografen nekter å la seg begrense av satte kjønnsroller, men overskrider dem slik det passer hen. For Darabi er verken noen jomfru i nød eller en fortapt sjel – hen legger selv premissene for sitt liv. Frihet er alltid noe man må aktivt kjempe for selv, snarere enn å få tildelt av styresmakter, noe de pågående protestene i Iran er et tydelig eksempel på. Veien til frelse er den enkeltes ansvar, og «Natural Drama» er en innføring i hvordan man kan oppnå sine innerste ønsker når disse bryter med samfunnets stramme spilleregler.