Med god grunn er ordene store: «brennpunktet for det nye». Öyvind Fahlströms (1928–1976) skapende pionerinnsats i tiårene etter annen verdenskrig gjorde ham til en skikkelse som førte nordisk kunst ut i verden og ideer fra større land hjem til Skandinavia.

Sitatet er litteraturforskeren Birgitta Holms og er trykt i den svenske antologien «Radikalism och avantgarde. Sverige 1947–1967«, som kom ut i høst. Redaktørene, Christian Abrahamsson og Torbjörn Elensky, kaller den «et svensk motsvar» til den amerikanske professoren Louis Menands mye omtalte bok «The Free World: Art and Thought in the Cold War». De mener at de to tiårene de tematiserer, er havnet i skyggen av det mytologiserte opprørsåret 1968.

At boken deres kom ut allerede året etter at Menands kulturhistoriske monument ble lansert, poengterer at ambisjonsnivået har vært lavere. Heller enn den formidable enkeltpersonsprestasjonen amerikanerens bredspektrede verk må regnes som, er den svenske trykksaken en samling av en lang rekke skribenters bidrag – om hvert sitt felt. I tråd med de oppsiktsvekkende tallrike kulturarenaene Öyvind Fahlström opptrådte på, er han en av skikkelsene som går igjen i flest tekster i utgivelsen. Poenget understreker den sentrale posisjonen han, særlig sett fra ettertiden, inntok i periodens svenske kulturliv.

Det uvanlige ved bokens Fahlström-presentasjon er at også hans norske opphav får oppmerksomhet: «halvt svensk, halvt norsk og med oppvekst i Sao Paulo i Brasil», skriver Holm om hans utpreget internasjonale livshistorie. Faren var nemlig fra Trondheim.

Moderna Museet i Stockholm bemerker rett nok at foreldrene hans var «svensk-norske», men Store Norske Leksikon og så vel den svenske som den engelske Wikipedia-nettsiden slår i pakt med tradisjonen fast at Fahlström var svensk. Som Holm er inne på, ble han født i Sao Paulo, men sent i 1930-årene sendte foreldrene ham til slektninger i Sverige. Annen verdenskrig førte til at den unge gutten ble værende der.

Etter fredens ankomst påbegynte Fahlström sin ukonvensjonelle karriere: «forfatter, poet, tekst-lyd-komponist, dramatiker, maler, tegner og grafiker», lyder oppsummeringen til den svenske Wikipedia-siden. Mens det er i kunstlivet han i 2023 er mest kjent internasjonalt, presenterer «Radikalism och avantgarde» ham først som skrivende. Fahlströms suksess som billedkunstner til tross var det som poet han selv betraktet seg, ifølge Holm. Diktene hans ble berømt som såkalt konkret poesi: I tråd med hans interesse for å overskride tradisjonelle institusjonsgrenser kombinerte Fahlströms prosjekter ord og bilder.

«Etter fredens ankomst påbegynte Fahlström sin ukonvensjonelle karriere»

Den slags var nye tanker i Sverige like etter krigen: Ifølge Holm omtalte en venn og kollega den unge Fahlström som «1900-tallets mest refuserte svenske forfatter». I 1954 publiserte han det hun kaller hans «litterære manifest» – i det stensilerte tidsskriftet Odyssé. Navnet han ga det, vitner om at Fahlström lever opp til den nye bokens avangarde-tittel: «HÄTILA RAGULPR PÅ FÅTSKLIABEN».

Ordene har sitt opphav i den svenske oversettelsen av «Ole Brumm», briten A.A. Milnes barnebok-klassiker fra 1926. Holm utroper Fahlströms tekst til «verdens første manifest for en konkret poesi» og skriver: «Språket blir kroppslig, fysisk, materielt, og i stedet for dets symbolske funksjon trer en performativ og prosessuell karakter frem.» Fahlströms interesse for lyd og samtidsmusikk må ha bidratt til arbeidet med teksten: To år før hadde han presentert den franske «konkret musikk»-pioneren Pierre Schaeffer i en artikkel i dagsavisen Expressen, hvor han senere publiserte manifestet i kortform.

Holm, som er født bare åtte år etter at Fahlström kom til verden, var som ung kjæreste med ham og minnes salongen han i 1950-årene holdt hjemme hos seg annenhver lørdag: «Den var et pågående eksperimentfelt», hevder hun og legger til at det var der «tidens multikunstneriske karakter og ekspansive kunstsyn vokste frem». Diktene og bildene hans var også for musikk å regne, mener hun – i tråd med den syntesen av kunstartene hun oppfatter Fahlström-skikkelsen som. Den svenske institusjonen som i høyest grad levde opp til dette idealet, var Moderna Museet under legenden Pontus Hulténs ledelse. En av kunstnerens «happenings» der bar tittelen «Fahlströms hörna» – også teateret var blant arenaene hans. Med den slags hadde han – på klassisk avantgarde-manér – skapt kaos i det berømte tv-programmet med navnet «Hylands hörna».

I 1960-årene var det imidlertid New York, hvor Fahlström ble påvirket av både pop- og konseptkunsten, som ble den viktigste byen for ham. Så tett knyttet til Manhattans eksperimentelle mijøer ble Fahlström at jeg vil tippe at flere tenker på ham som amerikansk enn som norsk. Biografien hans slekter på hans enda mer berømte kollega Claes Oldenburgs, svensken som bodde i Oslo som barn, men som i voksen alder ble amerikaner.

I selskap med den jevngamle skulptøren og danskene Asger Jorn og Per Kirkeby, som begge arbeidet med flere medier, utgjør Fahlström spydspissen i nordisk etterkrigskunst internasjonalt. Typisk nok kom også Kirkeby tidlig i kontakt med den amerikanske etterkrigsavantgarden. Men i motsetning til de to svenskene reiste han – og ikke minst den 24 år eldre Jorn – først og fremst sørover i Europa.

Fahlström-verk har i senere år vært å se på utstillinger både i Museet for samtidskunst og på Astrup Fearnley Museet. Nasjonalmuseet har imidlertid ikke et eneste arbeid av ham i samlingen. Astrup Fearnley Museet har ett, fra 1970: «Pentagon Diptych (for Saul Gottlieb)». Som tittelen antyder, er det betegnende for det sterke samfunnsengasjementet hans. Også opphavsmannens fascinasjon for interaktivitet og spill kommer til uttrykk i det: Opprinnelig kunne betrakteren flytte rundt på verkets magnetiske elementer. Museet har ikke vist det siden 2021, og at det i fjor var på utlån til Tinguely-museet i Sveits, forteller om interessen for kunstneren internasjonalt. Fahlströms livsverk er en påminnelse om hvor fruktbart samvirke mellom tekst og bilde kan være. Nasjonalmuseets oversikt blir ikke komplett før det har skaffet seg et arbeid som bærer hans signatur.