Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Antisemittisme på venstresiden er et viktig tema, men Torkel Brekkes bok er ingen analyse. Det er et propagandainnlegg.

Brekkes løse beskyldninger

Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com

Kritikere av Israel og sionistisk ideologi møtes altfor ofte med anklager om at de er antisemitter. Professor Torkel Brekke har i en ny bok, «Ingen er uskyldig. Antisemittisme på venstresida» (Cappelen Damm, 2023), utbrodert disse anklagene. Temaet er viktig, og man kunne forventet en seriøs behandling av saken fra en akademiker. Denne boka kommer til kort.

Noen begreper er særlig sentrale i Brekkes framstilling: ‘antisemittisme’, ‘marxisme’, ‘antisionisme’ og ‘venstresida’. Ingen av disse begrepene avklares med rimelig klare og operasjonaliserbare definisjoner. Boka skjemmes dermed av et gjennomgående lavt presisjonsnivå.

Brekke introduserer tre ulike definisjoner av antisemittisme, men sier ikke hvilken han vil bruke. Han holder derfor heller ikke noen definisjon opp mot det materialet han forsøker å analysere. Resultatet er generelle uklarheter og påstander om «klassisk antisemittisme», selv om det altså er en særlig venstreside-antisemittisme han vil beskrive.

Denne venstresida og den seriøse delen av den palestinske solidaritetsbevegelsen i Norge har vært opptatt av at støttearbeidet for palestinerne ikke retter seg mot jøder som gruppe, men innebærer en (ofte fundamental) kritikk av sionistisk ideologi og praksis. Men Brekke baserer seg på den sionistiske ideologiens påstander om at sionismen er alle jøders nasjonalisme, en nasjonalisme med urgamle røtter. Dermed reifiserer («eviggjør») Brekke sionismen som en integrert del av jødedommen eller jødisk selvforståelse. Da blir fundamental kritikk av sionismen nødvendigvis også et angrep på jøder og det jødiske – eller antisemittisme.

Dette er galt. Sionismen er en moderne politisk ideologi fra andre halvdel av 1800-tallet. Gjennom de første 60–70 årene av den moderne politiske sionismens historie, var dette en minoritetsideologi blant verdens jøder.

Sionismen som ideologi og prosjekt sier at jøder er et folk med behov for og rett til en egen stat. Av både religiøse og europeisk-kolonialistiske grunner konkluderte den sionistiske bevegelsen med at denne staten måtte ligge i Palestina. At dette territoriet allerede var befolket, var ikke et hinder. Sionismen er teoretisk og praktisk klar på at den innfødte befolkningen ikke kan stå i veien for realiseringen av målet. Resultatet har ganske uunngåelig blitt fordrivelse og diskriminering av palestinerne.

I dag er resultatet av sionistisk-israelsk politikk erkjent som nettopp det av israelske og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner – og mange jøder. At mange jøder gjennom sionismens historie har avvist denne ideologien, både på religiøst og politisk grunnlag, gjør påstanden om at antisionisme er antisemittisme meningsløs. Dette dilemmaet, som sionister har forsøkt å løse ved å snakke om «selvhatende jøder», berører ikke Brekke. Han skriver bare om den marginale gruppa Naturei Karta som på religiøst grunnlag avviser Israel, og nevner ikke den betydelige jødiske motstanden mot sionismen på sekulært politisk grunnlag, hvor antisionisme enkelt defineres som kritikk mot og avvisning av sionistisk ideologi og politikk. I spisset form peker kritikken på sionismens uunngåelige diskriminerende karakter overfor palestinerne.

Brekke er imidlertid opptatt av å se etter sammenhenger mellom den diffuse venstresidens «antisionisme» (i Brekkes versjon) og kjente antisemittiske forestillinger. Kan han påvise likheter her, vil han selvsagt ha utfordret antisionister kraftig. Han leter derfor i historien og finner at (alt for) mange på den europeiske venstresida på 1800-tallet ytret seg antisemittisk. En reell drøfting av om slike ytringer gir uttrykk for tidsånd, metaforisk tale eller dyptliggende fiendtlighet mot jøder som jøder, finner vi ikke. Dermed spennes en bro fra datidens venstreside til nazistisk antisemittisme.

For å bygge denne broen må Brekke legge inn antisemittiske elementer i venstresidens ideologi, «marxismen», en størrelse som heller ikke blir klarlagt. Vi ser en viss avgrensing når marxismen kobles til bolsjevismen og særlig Stalins antisemittiske holdninger. Da finner Brekke en slags marxistisk antisemittisme forvaltet av Moskva. Derfra påvirkes «venstresida», altså ikke bare Moskva-tro kommunistpartier, i mellom- og etterkrigstid i antisemittisk retning. Her er Brekke farlig nær en konspirasjonsteori om at Sovjetunionen trekker i trådene og sprøyter inn antisemittiske forestillinger i venstresida og ulike frigjøringsbevegelser i den tredje verden. For selve forstillingen om en tredje verden som kjemper for uavhengighet og mot europeisk rasistisk kolonialisme, er influert av antisemittiske forestillinger, hevder Brekke. Han går overfladisk fram og vi får ingen forklaring på hvordan tredje-verden-teoriene, som i hovedsak var et maoistisk påfunn i opposisjon til sovjetisk ideologi og politikk, skulle bli så viktig i sovjetisk utenrikspolitikk.

Siden Sovjet blir så viktig for broen mellom marxisme og antisemittisme, må Brekke omtolke nyere Midtøsten-historie. Han hevder at det var Egypt som angrep Israel i 1967 støttet av Sovjet, at Sovjet tilskyndet utmattelseskrigen 1969-1970, og så det egyptiske angrepet på Israel i 1973. Da var angivelig Israel på randen av utslettelse – og Sovjetunionen vurderte å bruke atomvåpen mot denne staten (s. 63-64)! Referansene er beskjedne, men selv om det skulle være riktig at Sovjetunionen var mer aggressiv overfor Israel enn historikere så langt har ment, betyr ikke dette at det handler om en iboende antisemittisme i sovjetmarxismen. Det kan også handle om en langt mindre ideologisk bestemt geopolitikk. Det er da heller ingen oppføringer av «antisemittisme» eller «marxisme» i det særdeles omfattende stikkordsregisteret i den ene boka Brekke henter påstandene fra. Han synes å presentere egne tolkninger av andres forskning som passer med hans «venstresidens antisemittisme»-tese.

Uansett blir det konspirativt å legge til grunn at den diffuse norske venstresida har latt seg påvirke av (Brekkes konstruerte) sovjetmarxistiske antisemittiske ideologi. Det er like meningsløst som påstanden om at KGB hadde vervet en rekke framtredende ledere i de palestinske gruppene som også kalte seg marxistiske, som agenter (s. 65 og 182): «Moskva styrte i stor grad den palestinske terroren …». Slike påstander fratar palestinske ledere selvstendig agens i en forståelig motstand mot en okkupasjonsstat. Brekke overser også deres mulighet til å manøvrere mellom Sovjetunionen og (Maos) Kina, for ikke å snakke om flere «marxistiske»/radikale regimer i regionen (Sør-Jemen, Libya, Algerie). Brekkes forestilling om et lederskap i Moskva som trekker i antisemittiske tråder inn i frigjøringsbevegelser og (norsk) venstreside, er like troverdig som klassiske antisemittiske konspirasjonsteorier om jødisk makt og kontroll.

«Brekke har forholdt seg til et selektivt utvalg»

Det finnes selvsagt eksempler på større østblokk-innflytelse på deler av europeisk venstreside, som støtten til de venstreorienterte terrorgruppene på 1970-tallet. Men også disse må bli antisemittiske for at disse gruppenes samarbeid med visse palestinske grupper skal gi mening – for Brekke.

Brekke har forholdt seg til et selektivt utvalg av foreliggende litteratur samt en usystematisk gjennomgang av noen artikler og bøker fra 1970-tallet. I tillegg har han benyttet intervjuer. Det er en rimelig informasjonsinnhentingsmetode. Brekke vil beskrive og analysere bakgrunnen for «antisemittisme på venstresida». Hvem er informantene han har snakket med for å skaffe seg oversikt og innsikt i temaet? Jo, «med norske jøder om hvordan de oppfatter den ytre venstresidens forhold til jøder i Norge» (s. 193, min uth.). I tillegg har han intervjuet to pensjonerte Mossad-agenter «som hadde jobbet med de internasjonale nettverkene til de palestinske gruppene gjennom 1970-tallet» (s. 190). Pluss en tidligere ansatt i Politiets overvåkingstjeneste (POT)!

Et mildt sagt ensidig utvalg av informanter. Særlig når han omtaler konkrete grupper og personer som lett kunne kontaktes for å få deres synspunkter på hva de sa og gjorde på 1970-tallet – og hva de sier og gjør i dag. Det virker som om Brekke mener det er tilstrekkelig å usystematisk lese noe av litteraturen fra den gang og sammenholde den med en del hovedsakelig proisraelsk faglitteratur. Dette er en uholdbar kildetilnærming når det handler om hvordan folk på venstresida oppfattet de enda mer grunnleggende tekstene Brekke refererer til (av Marx og Lenin). Hans egen forståelse av disse tekstene er ganske idiosynkratisk.

Brekke gjør selv et poeng av at han ikke var en voksen observatør av venstresida på 1970-tallet. Han har ikke førstehånds kjennskap til «tidsånd», kontekst og de svært mange variantene av datidens marxisme og grupper på venstresida. Venstresiden forblir derfor en ullen størrelse som sammenfaller med eller determineres av den stadig uklare «marxismen». Når man selv ikke har noen erfaring med og minimal forståelse av den heterogene marxismen og venstresida på 1960- og 70-tallet, blir det desto viktigere å forholde seg til primærinformanter – altså personer i det miljøet Brekke har satt seg fore å studere, men Brekke har heller søkt PST om innsyn i deres arkiver og materiale fra denne tiden! (Han har fått avslag.)

I intervjuet med Brekke i Klassekampen torsdag bekrefter han at han opererer med en konspirasjonsteori når han sier: «Tanken om at staten Israel er grunnleggende rasistisk. Denne antisionismen var en ideologi som i stor grad ble skapt og spredt av sovjetisk propaganda fordi de anså Israel for å være en spydspiss i amerikansk imperialisme.» Dette er både uriktig og dumt. Det er selvfølgelig ikke «veldokumentert gjennom historisk forskning.» Brekke har ingen referanser som underbygger påstanden. At Israel er grunnleggende rasistisk har vært påpekt av både forskere og aktivister, jøder og ikke-jøder, israelere og ikke-israelere i en årrekke, ganske uavhengig av Moskva.

Antisemittisme på venstresida er et viktig tema, men Brekkes framstilling utgjør ingen interessant eller holdbar analyse. Den er heller ikke basert på oppdatert kunnskap. Mangelen på metodisk stringens og seriøse kilder, samt grove påstander om andres antisemittisme, undergraver all faglig integritet. Dermed blir boka et propagandainnlegg fra forsvarerne av en ideologi og stat som er under økende press.