Brekkes løse beskyldninger

Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Gummikuler i øyne og tinninger. Tåregassgranater som smeller i bakhoder. Kølleslag mot folk som løper og som krøker seg sammen.

Volden som utspiller seg i Frankrike, der folk protesterer mot Emmanuel Macrons pensjonsreform, framstår som massiv og utbredt. Mens millioner av franskmenn i nasjonale streike- og protestaksjoner i lang tid har demonstrert fredelig mot at den nedre pensjonsalderen heves fra 62 til 64 år og opptjeningstida fra 41 til 43 år, har scenene blitt gradvis mer oppsiktsvekkende.

I dag avholdes fagbevegelsens tiende, nasjonale streikedag. I den niende demonstrasjonen sist torsdag spant ting ut av kontroll. I Paris ble en jernbanearbeider truffet i øyet av splintene til en sjokkgranat, som brukes for å løse opp folkemengder. Fagforeningene Sud Rail og Solidaires krever at «regjeringen og politisjefen i Paris stilles til ansvar».

Enn så lenge har ikke myndighetene vært særlig villige til det. Enkelte anklager om politivold etterforskes av politiets granskingsorgan, men styresmaktene har plassert ansvaret hos «trøbbelmakere» generelt og «det ekstreme venstre» spesielt. President Macron har rost sikkerhetsstyrkene for å ha opptrådt «eksemplarisk» og innenriksminister Gérald Darmanin mener det handler om «enkelttilfeller utløst av utmattelse» i kampens hete. I møte med kritikken slo Paris’ politisjef fast at det «ikke har forekommet noen uberettigede arrestasjoner» og hevdet at politiets beryktede motorsykkelenhet BRAV-M håndterer protester på en utmerket måte.

Samtidig som politisjefen hyller BRAV-M, har Le Monde publisert et lydopptak som det gjør direkte vondt å høre på: Der slår, trakasserer og truer betjenter fra motorsykkelenheten en ung mann, sier at de har «knust fjes og albuer» og forteller ham at han neste gang ikke vil kjøres bort av politiet, men i «noe vi kaller ambulanse». Flere politikere vil ha enheten avviklet – og kritikere drar paralleller til dets beryktede forgjenger «Les Voltigeurs». Denne motorsykkelenheten ble opprettet i kjølvannet av sekstiåtter-opprøret, men ble oppløst etter at den fransk-algeriske studenten Malik Oussekine ble fanget av tre betjenter på motorsykler og slått til døde.

«Menneskerettighetskommissæren plasserer ansvaret der det hører hjemme»

At folk ikke har blitt arrestert uberettiget, motbevises også av flere franske medier. I helga meldte AFP at en tilfeldig jogger ble arrestert, og to østerrikske 15-åringer på skoletur ble holdt i varetekt over natta. Nesten alle de hundrevis av menneskene som ble arrestert under torsdagen i forrige uke, ble løslatt uten siktelse. Løslatelsene «reiser spørsmålet om nødvendigheten og profesjonaliteten av tiltakene», fastslo Europarådets menneskerettighetskommissær, Dunja Mijatovic, dagen etter. «Volden må stoppe», skrev hun i en hardtslående uttalelse, hvor hun blikker tilbake til 2019 og De gule vestene. Også da, under Macrons første presidentperiode, kritiserte hun myndighetene for overdreven, unødvendig voldsbruk.

Scenene som nå utspiller seg, gir en sterk følelse av déjà vu fra gulvest-opprøret. Vannkanonene, tåregasståka, sinte demonstranter med gassmasker og svømmebriller som kaster brostein og setter fyr på ting. Videoer av svartkledde politistyrker som med batonger gyver løs på folk. Gummikulene som gjør levende øyne til glassøyne.

Også den gang, i 2018 og 2019, da var det snakk om et bredt, folkelig og fredelig opprør som flertallet i befolkningen støttet. Også da var det snakk om en gjeng med voldelige personer, ofte ledet av black blocks, som i storbyene gjorde hærverk og oppsøkte konfrontasjon med politiet. Også den gang ble fredelige demonstranter og forbipasserende såret i hopetall.

Denne gangen har over 400 politifolk blitt såret, meldte innenriksministeren i forrige uke. Vold mot ordensmakta har funnet sted, fastslår menneskerettighetskommissær Mijatovic. Men, skriver hun, disse hendelsene «kan ikke rettferdiggjøre overdreven bruk av makt fra statens representanter». Mijatovic plasserer ansvaret der det hører hjemme: hos myndighetene.

Alt fra Amnesty International til Human Rights Watch og Reportere uten grenser slår alarm. Sosiologene Olivier Fillieule og Fabien Jobard konstaterer at det har skjedd en «brutalisering» av ordensmakta, og sosiolog Christian Mouhanna forteller France 24 at «noen betjenter tror at alt er lov og at de kan slå og angripe folk». Forskeren Mathieu Rigouste har dokumentert at dødsfall forårsaket av fransk politi har økt kraftig og at etniske minoriteter og arbeiderklasse er mest utsatt. Alt dette gjør det fristende å spørre: Hadde vi – mediene, folk flest – reagert annerledes, kraftigere, om dette skjedde i et annet og mindre demokratisk land?

Macron har tidligere lukket ørene for denne typen kritikk. Under gulvestopprøret sa han at det er «uakseptabelt» å snakke om politivold i Frankrike. Det kan se ut som om Macron nå også lukker øynene, eller har blitt blind.

Kritikere av Israel og sionistisk ideologi møtes altfor ofte med anklager om at de er antisemitter. Professor Torkel Brekke har i en ny bok, «Ingen er uskyldig. Antisemittisme på venstresida» (Cappelen Damm, 2023), utbrodert disse anklagene. Temaet er viktig, og man kunne forventet en seriøs behandling av saken fra en akademiker. Denne boka kommer til kort.

Noen begreper er særlig sentrale i Brekkes framstilling: ‘antisemittisme’, ‘marxisme’, ‘antisionisme’ og ‘venstresida’. Ingen av disse begrepene avklares med rimelig klare og operasjonaliserbare definisjoner. Boka skjemmes dermed av et gjennomgående lavt presisjonsnivå.

Brekke introduserer tre ulike definisjoner av antisemittisme, men sier ikke hvilken han vil bruke. Han holder derfor heller ikke noen definisjon opp mot det materialet han forsøker å analysere. Resultatet er generelle uklarheter og påstander om «klassisk antisemittisme», selv om det altså er en særlig venstreside-antisemittisme han vil beskrive.

Denne venstresida og den seriøse delen av den palestinske solidaritetsbevegelsen i Norge har vært opptatt av at støttearbeidet for palestinerne ikke retter seg mot jøder som gruppe, men innebærer en (ofte fundamental) kritikk av sionistisk ideologi og praksis. Men Brekke baserer seg på den sionistiske ideologiens påstander om at sionismen er alle jøders nasjonalisme, en nasjonalisme med urgamle røtter. Dermed reifiserer («eviggjør») Brekke sionismen som en integrert del av jødedommen eller jødisk selvforståelse. Da blir fundamental kritikk av sionismen nødvendigvis også et angrep på jøder og det jødiske – eller antisemittisme.

Dette er galt. Sionismen er en moderne politisk ideologi fra andre halvdel av 1800-tallet. Gjennom de første 60–70 årene av den moderne politiske sionismens historie, var dette en minoritetsideologi blant verdens jøder.

Sionismen som ideologi og prosjekt sier at jøder er et folk med behov for og rett til en egen stat. Av både religiøse og europeisk-kolonialistiske grunner konkluderte den sionistiske bevegelsen med at denne staten måtte ligge i Palestina. At dette territoriet allerede var befolket, var ikke et hinder. Sionismen er teoretisk og praktisk klar på at den innfødte befolkningen ikke kan stå i veien for realiseringen av målet. Resultatet har ganske uunngåelig blitt fordrivelse og diskriminering av palestinerne.

I dag er resultatet av sionistisk-israelsk politikk erkjent som nettopp det av israelske og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner – og mange jøder. At mange jøder gjennom sionismens historie har avvist denne ideologien, både på religiøst og politisk grunnlag, gjør påstanden om at antisionisme er antisemittisme meningsløs. Dette dilemmaet, som sionister har forsøkt å løse ved å snakke om «selvhatende jøder», berører ikke Brekke. Han skriver bare om den marginale gruppa Naturei Karta som på religiøst grunnlag avviser Israel, og nevner ikke den betydelige jødiske motstanden mot sionismen på sekulært politisk grunnlag, hvor antisionisme enkelt defineres som kritikk mot og avvisning av sionistisk ideologi og politikk. I spisset form peker kritikken på sionismens uunngåelige diskriminerende karakter overfor palestinerne.

Brekke er imidlertid opptatt av å se etter sammenhenger mellom den diffuse venstresidens «antisionisme» (i Brekkes versjon) og kjente antisemittiske forestillinger. Kan han påvise likheter her, vil han selvsagt ha utfordret antisionister kraftig. Han leter derfor i historien og finner at (alt for) mange på den europeiske venstresida på 1800-tallet ytret seg antisemittisk. En reell drøfting av om slike ytringer gir uttrykk for tidsånd, metaforisk tale eller dyptliggende fiendtlighet mot jøder som jøder, finner vi ikke. Dermed spennes en bro fra datidens venstreside til nazistisk antisemittisme.

For å bygge denne broen må Brekke legge inn antisemittiske elementer i venstresidens ideologi, «marxismen», en størrelse som heller ikke blir klarlagt. Vi ser en viss avgrensing når marxismen kobles til bolsjevismen og særlig Stalins antisemittiske holdninger. Da finner Brekke en slags marxistisk antisemittisme forvaltet av Moskva. Derfra påvirkes «venstresida», altså ikke bare Moskva-tro kommunistpartier, i mellom- og etterkrigstid i antisemittisk retning. Her er Brekke farlig nær en konspirasjonsteori om at Sovjetunionen trekker i trådene og sprøyter inn antisemittiske forestillinger i venstresida og ulike frigjøringsbevegelser i den tredje verden. For selve forstillingen om en tredje verden som kjemper for uavhengighet og mot europeisk rasistisk kolonialisme, er influert av antisemittiske forestillinger, hevder Brekke. Han går overfladisk fram og vi får ingen forklaring på hvordan tredje-verden-teoriene, som i hovedsak var et maoistisk påfunn i opposisjon til sovjetisk ideologi og politikk, skulle bli så viktig i sovjetisk utenrikspolitikk.

Siden Sovjet blir så viktig for broen mellom marxisme og antisemittisme, må Brekke omtolke nyere Midtøsten-historie. Han hevder at det var Egypt som angrep Israel i 1967 støttet av Sovjet, at Sovjet tilskyndet utmattelseskrigen 1969-1970, og så det egyptiske angrepet på Israel i 1973. Da var angivelig Israel på randen av utslettelse – og Sovjetunionen vurderte å bruke atomvåpen mot denne staten (s. 63-64)! Referansene er beskjedne, men selv om det skulle være riktig at Sovjetunionen var mer aggressiv overfor Israel enn historikere så langt har ment, betyr ikke dette at det handler om en iboende antisemittisme i sovjetmarxismen. Det kan også handle om en langt mindre ideologisk bestemt geopolitikk. Det er da heller ingen oppføringer av «antisemittisme» eller «marxisme» i det særdeles omfattende stikkordsregisteret i den ene boka Brekke henter påstandene fra. Han synes å presentere egne tolkninger av andres forskning som passer med hans «venstresidens antisemittisme»-tese.

Uansett blir det konspirativt å legge til grunn at den diffuse norske venstresida har latt seg påvirke av (Brekkes konstruerte) sovjetmarxistiske antisemittiske ideologi. Det er like meningsløst som påstanden om at KGB hadde vervet en rekke framtredende ledere i de palestinske gruppene som også kalte seg marxistiske, som agenter (s. 65 og 182): «Moskva styrte i stor grad den palestinske terroren …». Slike påstander fratar palestinske ledere selvstendig agens i en forståelig motstand mot en okkupasjonsstat. Brekke overser også deres mulighet til å manøvrere mellom Sovjetunionen og (Maos) Kina, for ikke å snakke om flere «marxistiske»/radikale regimer i regionen (Sør-Jemen, Libya, Algerie). Brekkes forestilling om et lederskap i Moskva som trekker i antisemittiske tråder inn i frigjøringsbevegelser og (norsk) venstreside, er like troverdig som klassiske antisemittiske konspirasjonsteorier om jødisk makt og kontroll.

«Brekke har forholdt seg til et selektivt utvalg»

Det finnes selvsagt eksempler på større østblokk-innflytelse på deler av europeisk venstreside, som støtten til de venstreorienterte terrorgruppene på 1970-tallet. Men også disse må bli antisemittiske for at disse gruppenes samarbeid med visse palestinske grupper skal gi mening – for Brekke.

Brekke har forholdt seg til et selektivt utvalg av foreliggende litteratur samt en usystematisk gjennomgang av noen artikler og bøker fra 1970-tallet. I tillegg har han benyttet intervjuer. Det er en rimelig informasjonsinnhentingsmetode. Brekke vil beskrive og analysere bakgrunnen for «antisemittisme på venstresida». Hvem er informantene han har snakket med for å skaffe seg oversikt og innsikt i temaet? Jo, «med norske jøder om hvordan de oppfatter den ytre venstresidens forhold til jøder i Norge» (s. 193, min uth.). I tillegg har han intervjuet to pensjonerte Mossad-agenter «som hadde jobbet med de internasjonale nettverkene til de palestinske gruppene gjennom 1970-tallet» (s. 190). Pluss en tidligere ansatt i Politiets overvåkingstjeneste (POT)!

Et mildt sagt ensidig utvalg av informanter. Særlig når han omtaler konkrete grupper og personer som lett kunne kontaktes for å få deres synspunkter på hva de sa og gjorde på 1970-tallet – og hva de sier og gjør i dag. Det virker som om Brekke mener det er tilstrekkelig å usystematisk lese noe av litteraturen fra den gang og sammenholde den med en del hovedsakelig proisraelsk faglitteratur. Dette er en uholdbar kildetilnærming når det handler om hvordan folk på venstresida oppfattet de enda mer grunnleggende tekstene Brekke refererer til (av Marx og Lenin). Hans egen forståelse av disse tekstene er ganske idiosynkratisk.

Brekke gjør selv et poeng av at han ikke var en voksen observatør av venstresida på 1970-tallet. Han har ikke førstehånds kjennskap til «tidsånd», kontekst og de svært mange variantene av datidens marxisme og grupper på venstresida. Venstresiden forblir derfor en ullen størrelse som sammenfaller med eller determineres av den stadig uklare «marxismen». Når man selv ikke har noen erfaring med og minimal forståelse av den heterogene marxismen og venstresida på 1960- og 70-tallet, blir det desto viktigere å forholde seg til primærinformanter – altså personer i det miljøet Brekke har satt seg fore å studere, men Brekke har heller søkt PST om innsyn i deres arkiver og materiale fra denne tiden! (Han har fått avslag.)

I intervjuet med Brekke i Klassekampen torsdag bekrefter han at han opererer med en konspirasjonsteori når han sier: «Tanken om at staten Israel er grunnleggende rasistisk. Denne antisionismen var en ideologi som i stor grad ble skapt og spredt av sovjetisk propaganda fordi de anså Israel for å være en spydspiss i amerikansk imperialisme.» Dette er både uriktig og dumt. Det er selvfølgelig ikke «veldokumentert gjennom historisk forskning.» Brekke har ingen referanser som underbygger påstanden. At Israel er grunnleggende rasistisk har vært påpekt av både forskere og aktivister, jøder og ikke-jøder, israelere og ikke-israelere i en årrekke, ganske uavhengig av Moskva.

Antisemittisme på venstresida er et viktig tema, men Brekkes framstilling utgjør ingen interessant eller holdbar analyse. Den er heller ikke basert på oppdatert kunnskap. Mangelen på metodisk stringens og seriøse kilder, samt grove påstander om andres antisemittisme, undergraver all faglig integritet. Dermed blir boka et propagandainnlegg fra forsvarerne av en ideologi og stat som er under økende press.

Frankrike er rammet av en massiv protestbølge. Bare i Paris har mellom én og halvannen million tatt til gatene, flankert av hauger av søppel som har hopet seg opp siden byens renovasjonsarbeidere gikk ut i streik. Det er bål i gatene, knuste reklamemontre, armert politi som løper mot folkemengden med batonger i hendene. Streikende har blokkert bensinforsyninger inn til hovedstaden, med mål om å – ifølge fagforeningslederen Emmanuel Lépine – «tvinge den franske økonomien i kne».

Det som står på spill er en økning av pensjonsalderen fra 62 til 64 år. Økningen skal skje innen 2030, og innføres sammen med innstramminger som vil kreve 43 år i arbeidslivet for å få full pensjon. Forslaget har liten støtte i den franske befolkningen. En meningsmåling viser at kun 27 prosent godtar en høyere pensjonsalder. 25 prosent mener at pensjonsalderen bør settes ned, mens 47 prosent vil la den stå der den er.

Å stramme inn pensjonssystemet har lenge vært et viktig prosjekt for Macrons regjering. Da de prøvde seg i 2019 ble utfallet den lengste streiken i fransk historie. Den gang endte det med at pensjonsreformen ble utsatt til starten av 2023, som altså er der vi er nå. Denne gangen er presidenten villig til å sette sterkere lut til. 16. mars kom nyheten om at Macron ville benytte seg av en paragraf i grunnloven som tillater ham å tvinge gjennom reformen uten avstemming i nasjonalforsamlingen. Ikke overraskende vakte denne manøveren ytterligere protester, og to mistillitsforslag som regjeringen med nød og neppe overlevde.

Hva er det med forslaget om økt pensjonsalder som vekker så massiv motstand? Det viktigste er det mest opplagte: Flere år i arbeidslivet betyr færre år som den enkelte kan disponere over selv. I et intervju med det tidsskriftet Jacobin beskriver den franske forfatteren Annie Ernaux det å øke pensjonsalderen som den «verste uretten som kan gjøres mot mennesker: å ta leveårene fra dem». Denne uretten rammer dessuten svært skjevt. Arbeidere i tunge yrker vil merke økningen mer på kroppen enn andre. I Frankrike, som i Norge, er det store sosiale ulikheter i helse og levealder. De fattige dør før de rike, og de begynner gjerne tidligere i arbeidslivet.

Noe av det mest interessante med Paris-demonstrasjonene fra et norsk perspektiv er parallellene til det som kan skje med det norske pensjonssystemet. Også her til lands vil stortingspolitikerne snart behandle et forslag om å øke pensjonsalderen. To alternativer ligger på bordet, hvorav ett av dem – som i Frankrike – er en økning fra 62 til 64 år innen 2030.

Fellesforbundets Jørn Eggum har sagt kontant nei til økt avgangsalder, og fagforeningsnettverket Pensjon for alle har jobbet iherdig for å mobilisere mot reformen. Ellers har forslaget møtt påfallende lite motstand.

En fristende forklaring på det kan være at det franske pensjonssystemet fra før av er dårligere enn det norske. Men det stemmer ikke. Frankrike har allerede en av de laveste avgangsaldrene i Europa, mens Norge ligger over gjennomsnittet. Den gjennomsnittlige franskmannen mottar også en større del av inntekten sin i pensjon enn sin norske kamerat – 74 sammenlignet med 56 prosent.

Planen i Norge er dessuten ikke bare å øke pensjonsalderen én gang, men å binde den til den gjennomsnittlige levealderen. I praksis vil dette innebære at den nedre aldersgrensa vil stige for hvert årskull. For de som er født i 1990 kan den nedre aldersgrensen øke til hele 66 år og ni måneder, altså nesten tre år over økningen Macron nesten måtte gå av for.

«Arbeidere i tunge yrker vil merke økningen mer på kroppen enn andre»

En mer nærliggende forklaring er de ulike politiske kulturene i Norge. Paris er tross alt stedet hvor de stormet Bastillen i 1789, etablerte en arbeiderstyrt bystat i 1871 og kastet brostein mot politiet i 1968. I Norge oppfattes derimot «klassekompromiss» ikke som et skjellsord, men som en historisk seier.

Sin radikale historie til tross er Frankrike et av de europeiske landene med lavest fagforeningsgrad. Kun ti prosent av franske arbeidere er fagorganiserte, mot rundt 50 prosent i Norge. Og der LO ruver over den norske arbeiderbevegelsen, finnes det i Frankrike hele åtte konkurrerende hovedorganisasjoner.

Arbeiderkamp i Frankrike er derfor ikke bare en konflikt mellom fagforeningene på den ene siden, og staten og kapitalen på den andre. Det er også en kamp mellom mer eller mindre radikale fagforeninger, så vel som mellom arbeiderklassens organiserte og uorganiserte elementer. Mangelen på én dominerende sammenslutning gjør det vanskelig å komme fram til et felles kompromiss, mens tradisjonen for militant arbeiderkamp leverer drivstoffet som holder bålet levende.

Økningen av pensjonsalderen i Norge kommer som en direkte konsekvens av pensjonsreformen som ble innført i 2011 av Stoltenbergs andre regjering. Også denne ble innført uten nevneverdig motstand, noe som i sin tid ble vurdert så oppsiktsvekkende at det ble opprettet et forskningsprosjekt – «It happened here» – for å undersøke hvordan nordmenn så lett kunne godta en så ugunstig reform. Prosjektets leder Axel West Pedersen trakk det fram som særlig avgjørende at reformen ble utformet uten at partene i arbeidslivet var involvert, av en kommisjon som besto av politikere og eksperter.

Et avgjørende øyeblikk var da LO-kongressen vedtok å støtte reformen i 2005. Pensjonsspørsmålet var kontroversielt i fagbevegelsen, og vedtaket gikk gjennom med betydelig opposisjon. LOs støtte kom med en rekke betingelser og forbehold, som det i ettertid er vanskelig å se at har blitt innfridd.

Når ledelsen i LO nå likevel ser ut til å godta forslaget om økt pensjonsalder, avslører det både styrkene og svakhetene i det norske klassekompromisset. På den ene siden ville reformen trolig vært umulig å gjennomføre hvis ikke Arbeiderpartiet hadde hatt LO i ryggen. Slik sikres arbeiderklassens representasjon under selve reformarbeidet, mens den franske arbeiderklassen må ta til gatene etter at reformen er ferdig utformet.

På den andre siden kan det institusjonaliserte trepartssamarbeidet erstatte bredere og mer aktivistisk mobilisering, og gjøre i utgangspunktet upopulære reformer lettere å godta for et grunnplan som stoler på at deres interesser blir ivaretatt.

Dersom økning i pensjonsalderen ender opp med å bli avlyst i Frankrike og innført i Norge, kan det antyde at vi har noe å lære av den franske modellen.

Macrons blinde flekk

Hvorfor er det så stille her?