Åsta Cooper, oppvokst i Asker sørvest for Oslo, har fulgt ektemannen Thomas’ diplomatkarriere verden rundt før hun som aldrende kvinne befinner seg i Warszawa, delvis ufør etter et hjerneslag. Med mannen snakket hun kun engelsk. Ane, en yngre norsk kvinne, hjelper henne å få kontakt med det norske språket, og dermed gjenskape minner, blant annet om oppveksten i Norge. Selve romanteksten, framstilt som skrevet av Åsta, kan dermed leses som arbeid med språk i en prekær situasjon. Som leser støter jeg på et problem: Åsta har mistet kontakten med engelsk. Hun skriver at hun i tillegg møysommelig må lete fram hvert norske ord. Hun er isolert, med bare rester av språk hun en gang behersket. Ane er hyret inn nettopp for å bidra til at Åsta gjennom de få norske ordene hun finner, kan komme tilbake til det engelske språket – og dermed kommunisere med sine nærmeste, også to polske kvinner som lager mat og gjør rent i leiligheten. Men jeg får aldri helt tak i hvordan det henger sammen at Åsta kan være språklig paralysert, samtidig som det finnes så få spor av lammelsen i teksten. Refleksjonene i romanen flyter tilsynelatende like godt som i Engers tidligere romaner, for eksempel gjennombruddsromanen «Mors gaver» (2013), der det er moren, ikke jeg-personen som strever med liknende utfordringer, knyttet til Alzheimer.