Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Anmeldelse

En tid for banan

Lars Saabye Christensen har skrevet en allalder-bok i kjent stil, som søker svar på uløselige spørsmål.

Silje Bekeng-Flemmen

ILLUSTRASJON: STIAN HOLE/FRA BOKA

Lars Saabye Christensen og Stian Hole (illustrasjon)

Klokker og bananer

Barnebok

Cappelen Damm 2023, 80 sider

«Har det gått to uker?» spurte datteren min. «Siden hva?» svarte jeg, og ingen av oss forsto hverandres spørsmål. Jeg tror spørsmålet handlet om hvorvidt selve Tiden har rukket å strekke seg over mer enn 14 dager, svaret ble uansett utilstrekkelig.

Voksne snakker mye til barn om tid, enda det ikke har noen innvirkning på effektiviteten. Desto nyttigere må det vel være at Lars Saabye Christensen har skrevet en bok om nettopp tid, som barn og voksne kan lese sammen. Formaninger og faktaopplysninger fører ingensteds hen når det gjelder barns tidsforståelse, men kanskje litteraturen kan vise vei?

«Klokker og bananer» handler om Otto, som er god i matte og dårlig i sløyd og som til sin frustrasjon er forventet å gå i farens fotspor og jobbe i bananmodneriet. Jeg skal innrømme at jeg trodde det var ren fantasi, men burde av forfatterens navn ha forstått at dette er et stykke Oslo-historie. Skal vi ta modneriets takskulptur som historisk referanse, befinner vi oss på Filipstadkaia, der Trygve Fredriksens «Filipstadbananen» fra 1952 ruvet på taket av Banan-Matthiessens bananmodneri (det sto en annen banan der før krigen, men tyskerne tok den selvsagt vekk). Skulpturen bor i dag på Henie Onstad Kunstsenter.

Uansett!

Otto liker å telle klokkene til Urmaker Dante øverst i gata, men når han en dag legger merke til at alle klokkene viser ulikt tidspunkt, må han inn for å undersøke. Det fører ham ut i samtale med en eksentrisk The Doors-diggende urmaker som i fortvilelse over at han ikke makter å synkronisere klokkene, har bestemt seg for at tid er en relativ størrelse (og det er den jo, men til ingen nytte for oss jordbundne vesener). Om folk er ulike, hvorfor skal ikke også klokkene deres være ulike?

Spørsmålene hoper seg opp og strekker seg langt: «Men hvor begynte tiden? […] Og hvis det fantes noe før tiden, hva kunne i så fall det være?»

Boka er forholdsvis teksttung og leses nok ikke i én sitting . Samtidig er betraktningene såpass interessante og formuleringene så veldreide og lekende at teksten ikke oppleves som pratende (som er noe av det verste en barneboktekst kan være, spør du meg). Språkleken er utgangspunktet for filosoferingen over begrepet tid. Christensen former nemlig betraktningene og spørsmålene rundt tidsrelaterte uttrykk og vendinger – og dem er det mange av. «[D]en tid, den sorg», sier urmakeren, «ta det som det kommer», «det er en tid for alt».

Illustrasjonene er umiskjennelig Stian Hole’ske, med den underlige kombinasjonen av noe vakkert og noe foruroligende, nesten grotesk. Hole og Christensen har tidligere samarbeidet en rekke ganger og tegningene er som en ode til Christensens forfatterskap, med myldrende kollasjer i gjennomtenkte paletter, med perspektivforskyvninger og liksom skjevmonterte positurer som legger et underliggjørende preg over bilder som også er trukket i nostalgi og romantikk. Vi er et sted i midten av forrige århundre, der det røykes inne og trikken reklamerer for Radionette.

Hvor mye en oppleser er nødt til å forklare, er et springende punkt, tenker jeg, i vurderingen av en bok rettet mot barn. En bok som ikke krever noe forklaring, gir heller ikke noe nytt, en bok som stadig krever at man fjerner seg fra handlingen for å redegjøre, kommer i veien for opplevelsen. Her vil en del av leken med språklige uttrykk gå over hodet på en del barn uten forklaring. Fra forlagets side markedsføres boka som allalder-litteratur, og den er – etter min oppfatning – en bok som med litterært høye ambisjoner og nokså slak handlings- og spenningskurve søker å sette i gang generasjonsoverskridende refleksjon og diskusjon heller enn å suge de yngste slukerne inn. Og da er uttrykkene en fin katalysator, tror jeg, for tålmodige og undrende barn med voksent følge.

I siste instans handler boka ikke bare om tid, men om å få aksept for å følge hjertet. Urmakeren blir sprø av klokker og bananmodneren hater bananer, men Otto kan fortsatt følge drømmene sine. Ennå er det tid.

Poetisk praksisMånedens dikt

Morgen ved sykehusvinduet

Mamma fester seg

til lyset

Ole André Lie

Ole André Lie har også tidligere blitt kåret til Månedens poet og er derfor ikke intervjuet i dagens avis. Her kan du lese intervjuet vi gjorde med ham 10. august 2019.

Juryens kommentar

Kunsten med kortdikt er mellom anna å fortetta eit innhald nett så mykje at det ikkje lukkar seg om seg sjølv og vert hermetisk. Det siste kan skje når lesaren får litt for lite informasjon. Når kortdiktet lykkast, derimot, fungerer det motsett. Då vil det vesle som står der, opna diktet for veldige perspektiv av underforståtte tydingar slik at det som er usagt byrjar å leve i lesaren. Diktet sin plass i lesaren vert mykje større enn den plassen det tek på arket eller skjermen. Dette skjer ikkje minst ved at teksten er mangetydig, underleggjerande og open, slik månadens dikt er. Den som skriv, skriv om si mor, og tittelen festar diktet til eit bestemt miljø: eit sjukehusrom. Sjølve diktet består minimalistisk av fem gåtefulle ord. Det er ingen triviell og lett gjenkjenneleg sjukehussituasjon, der sonen gir mora eit glas vatn eller ein pose medbrakte druer. Nei, her står det at «Mamma fester seg». Kva i all verda kan det liggja i det? Sidan det diktet ikkje er trivielt, er det lett å tenkja i retning av ein meir dramatisk og avgjerande augeblink. Festar ho seg til det lyset som dei som har hatt nær-døden-opplevingar har rapportert at dei ser? Er dette ei nær og avskrelt skildring av stunda då mora går frå eit lys og inn i eit anna? Ut av tida og inn i æva.

Eller festar ho seg nok ein gong ved dagen, held ho fast ved livslyset?

Det står det ingenting om, men om ein vil kan ein tenkja at «morgon» jo ikkje er «kveld», og at dette kanskje seier oss at mora vaknar til, opnar augo mot lyset, ser på den besøkande og festar blikket på vedkomande, og vender attende frå ein alvorleg og umedviten sjukdomsperiode. Diktet nyttar sine få utvalde ord til å opna eit stort og spørjande rom.

Anmeldelse

Romaner om Olof

Palme-mordet lever et rikt liv i svensk kultur og litteratur, men kanskje er det en norsk roman som har den mest edruelige tilnærmingen til det svenske traumet?

Bjørn Ivar Fyksen

I SØKELYSET: Olof Palme i 1985. FOTO: Magnus Gotander/NTB SCANPIX

Henrik Petersen (Natur & Kultur)

Olof Palmes gata

Romaner

Lundin

Tron Jensen (Forlaget Oktober)

Koryfeene. En konspirasjonsroman

Lena Andersson (Gyldendal, oversatt av Gøril Eldøen)

Fortellingen om mordet på Sveriges sosialdemokratiske statsminister Olof Palme i 1986 har alt, spesielt spennende konspirasjonsteorier. Hvem sto bak? Kan det faktisk ha vært Sveriges egen sikkerhetstjeneste (Säkerhetspolisen/Säpo), og sto de – kanskje enda mer svimlende – i ledtog med toppene i Palmes eget parti? Hva med apartheidregimet i Sør-Afrika? Eller kurdiske PKK? Høyreekstreme, CIA, Mossad, Baader-Meinhof eller den avskyelige snømann? Var det bare en enslig gærning, tilfeldigvis bevæpnet, som ulykkeligvis støtte på et statsministerpar som akkurat denne kvelden var uten livvakter?

Etterforskningen har dessuten hatt så mange svake punkter at myndighetene er blitt anklaget for tåkelegging. Hva kunne motivet være? Palme-hat er et begrep i Sverige. Palme-regjeringen var året før blitt gjenvalgt med nesten 45 prosent av stemmene, men på deler av høyresiden fantes det et hat mot Palme som peker framover mot dagens polarisering i andre vestlige land. Enkelte innenfor politiet og militæret mente at han var sovjetisk agent. Ble han ryddet av veien fordi han forsøkte å skape tøvær mellom Sovjetunionen og Vesten?

Etter at rusmisbrukeren Christer Petterson ble dømt for mordet i 1989 og senere frikjent samme år, har saken nærmest ligget brakk hos politiet. I 2020 pekte riktignok statsadvokat Krister Petterson (ja, alt i denne saken er forvirrende) ut Stig Engström – som hele veien hadde figurert som vitnet «Skandiamannen» – som hovedmistenkt, men denne løsningen er mildt sagt omstridt. Etterforskningen ble så lagt ned siden Engström var død.

Dette er det stoffet monoman dokumentarlitteratur, samfunnskritiske romaner, politiske thrillere og true crime -serier er laget av. Det siste halvåret er det kommet ikke mindre enn tre nye romaner som tar for seg Palme-drapet, og forberedelsene til å skrive denne saken kunne potensielt vært uendelige: Antallet sakprosatitler om emnet er enormt, men stadig nye og interessante bloggposter fra dedikerte gravejournalister/amatørdetektiver hindrer meg i å gå løs på dem.

I dét universet er ingen spor ubetydelige. Hva heter for eksempel memoarene til den første etterforskningslederen, Hans Holmér? «Olof Palme är skjuten!» Hvis du leser tittelens initialer baklengs, får du … Säpo. Holmér fikk forresten sparken etter å ha forkludret etterforskningen og endte karrieren som en halvveis suksessfull krimforfatter. Den formidable podkasten «Palmemordet» har jeg bare så vidt dyppet tåa i. Den teller i skrivende stund 367 avsnitt og øker stadig; episodetitler som ‘Polisspåret del 25’ og ‘Hans Holmér del 29’ forteller sitt om detaljnivået.

Og så altså romaner. Tittelen på Henrik Petersens debutroman «Olof Palmes gata», utgitt i høst, bør antagelig tenkes på engelsk, som i Watergate: Olof Palme- gate . Den lanserer ingen egen teori om drapet, men er nærmest en oversikt over all mulig muffens som den svenske stat og elite har vært delaktig i, med øvrighetens påståtte Palme-hat og mulige mordmedvirkning som kulminasjon. Det aller meste er råttent i kongeriket Sverige: Svenske myndigheter samarbeidet i skjul med det tyske naziregimet; svenske bankfolk, advokater og diplomater tilrettela for tyske forretningsinteresser. Videre får vi høre om overgrepene til Sveriges allierte: USA-ledede invasjoner og kupp i en rekke land i den tredje verden, med klappjakt på kommunister og massemord som resultat. Olof Palmes kritikk av USA blir dermed et mulig motiv for drapet.

Gjenfortalt slik høres det ut som en svensk Kjartan Fløgstad-roman, eventuelt kunne kanskje den katalogaktige gjennomgangen av Vestens imperialistiske forbrytelser minne om Sven Lindqvists opprivende «Utrydd hver eneste jævel» (1992)? Var det enda så vel. Boka er heller en slags kommunisthatets «Sofies verden», ispedd sex. Den unge og smånaive jeg-fortelleren Östen og hans kjæreste Vera har noen romantiske slaraffendager i et pandemistille Stockholm mens foreldrene er bortreist. De veksler mellom å pule som kaniner og å lese alt de kommer over, det er et herlig liv, og stadig støter de på veldig kunnskapsrike mennesker som på flekken begynner å dosere om politisk historie, som Östen så klaprer ned i en «bok». Romanen er elendig gestaltet og dertil irriterende uklar og anstrengt «kunstnerisk».

Et interessant moment er imidlertid at «Olof Palmes gata» åpner den dagen statsadvokaten peker ut Skandiamannen som gjerningsmann, 10. juni 2020, på en pressekonferanse som pussig nok ble annonsert hele fire måneder tidligere, tilfeldigvis samme uke som gravejournalisten Lars Borgnäs lanserte sin dokumentarbok «Olof Palmes sista steg». Östens far mener at annonseringen ble gjort for å ta luven fra utgivelsen, ikke minst fordi forordet var skrevet av Lena Andersson, noe som «gav boken visst potential till genomslag». Nok et element i konspirasjonen.

Borgnäs argumenter med styrke for at Säpo hadde motiv og ressurser til å utføre drapet og sabotere etterforskningen, men kan dessverre ikke dokumentere at de dermed var skyldige. Derimot viser han med stor tydelighet hvordan Lisbeth Palmes forklaring ikke stemmer med øvrige vitneutsagn, for eksempel da hun hevder at paret ikke snakket med gjerningsmannen før drapet. Hun viser seg også påfallende lite samarbeidsvillig i etterforskningen. Hvorfor det?

«Boka er en slags kommunisthatets ‘Sofies verden’, ispedd sex.»

Det er dette sporet Lena Andersson følger videre i sin roman «Koryfeene». Der har enkelte sosialdemokratiske partitopper ( koryfeer ) bestemt seg for å tvinge den fiktive statsministeren Carl Stjärne til å gå av fordi de mener hans tilnærming til Sovjet i bunn og grunn er landsforræderi. Stjärne nekter, og bataljen ender litt uforvarende med mord. Fru Stjärnes vrangvilje overfor politiet i etterkant skyldes lojalitet til systemet; hun forteller bare det partidoldisene vil.

Også Andersson bruker til dels foredraget som grep: Hendelsene blir fortalt til jeg-fortelleren av en mystisk figur med stor innsikt, men i motsetning til i Petersons bok, skapes det her en ekte roman fortelling av opplysningene. Sannheten om ugjerningen finnes i den store fortellingen om landet og partiet, ikke utelukkende i de kalde faktaene fra åstedet, synes å være tankegangen.

Andersson har gitt boka sjangerbetegnelsen «konspirasjonsroman», og i et intervju i forrige Bokmagasinet forsvarer hun den konspiratoriske tankegangen med at konspirasjonsteorier jo kan være sanne. Det stemmer i flere tilfeller – Watergate, ulovlig overvåkning og så videre – men jeg blir ikke helt overbevist: Spranget fra dokumenterte merkverdigheter i den mangelfulle etterforskningen til at det hele skyldes en stor mørkleggingsoperasjon fra høyeste hold, virker i mine øyne for stort. Her finner jeg støtte hos forfatteren Jan Guillou, som i sin «Det store århundret»-serie forklarer mistroen til teorien om en tilfeldig gjerningsmann med at det gjør drapet meningsløst: «Christer Petterson besudlet Olof Palmes død, forvandlet den til en trivialitet eller en ulykkeshendelse uten noen som helst politisk betydning.» Det samme kan sies om Skandiamannen. Sammensvergelsen som Borgnäs og Andersson skisserer, er rett og slett mer meningsbærende – en mye bedre historie .

Det er det Palme-mordet etter hvert har blitt: ulike fortellinger, et stort korpus av fiksjoner, noe også den norske forfatteren Tron Jensen kommer fram til i sin korte, men svært leseverdige roman «Lundin», som lanseres 28. februar, Palmes dødsdato. Betegnende nok blir handlingen også der fortalt til bokas jeg-forteller: På strandferie treffer en norsk forfatter den gåtefulle svensken Lundin, som forteller at han var vitne til Palme-drapet, og at nettopp Skandiamannen var den skyldige. Han forteller imidlertid videre at etter som tiden gikk og han ble konfrontert med andre vitneutsagn, andre teorier og fortellinger, begynte han å tvile på sine egne. Etter hvert ble alt bare fortellinger, diktning, og til slutt: «Jeg er en del av den store fiksjonen om mordet på Olof Palme.» Forfatteren poengterer dessuten at mennesket Palme er forsvunnet fra historien, bare mysteriet står igjen.

En slik relativisme, der grensen mellom virkelighet og fiksjon oppløses, faller antagelig en faktaorientert forfatter som Lena Andersson tungt for brystet, men siden heller ikke hun kan slå fast avgjørende kjensgjerninger, blir faktisk også hennes fortelling bare en ny satellitt i det popkulturelle Palme-universet. At løsningen på mordgåten forblir et svart hull i svensk historie, ser det ut til at vi må leve med.