Den dukket opp, den der boka, en gang i desember i fjor.

En konvolutt blant andre på dørmatta, da det snødde og alt var vått. Jeg la den på kjøkkenbordet, så gikk det noen dager – jeg visste at det var en bok, men jeg visste ikke at det var den boka.

Det blir sånn når man jobber som kritiker. Flere ganger i uka får man en bok tilsendt uoppfordret og etter et visst antall år i gamet sluttet i alle fall jeg å være nysgjerrig på hva som hadde dukket opp akkurat nå. Det gis ut så mange bøker i Sverige, langt flere enn det ett menneske – kanskje en hel kultur – klarer å interessere seg for. Jeg legger dem i en stabel og åpner dem når den har vokst seg så stor at kjæresten min begynner å klage.

Derfor så jeg det først på Twitter. Josefine de Gregorio, forfatter og litteraturredaktør i Svenska Dagbladet, lastet opp et bilde av boken, den der som kom en gang i desember. Jeg skrev straks til litteraturredaktøren i min egen avis Expressen og spurte om hun hadde sett boka, men det hadde hun ikke.

Og i nettbokhandlene var det ingenting.

Kunne Lars Jakobson, den i mine øyne viktigste nåværende forfatteren av svensk prosa, virkelig ha valgt ut Svenska Dagbladet på den måten, og sendt sin siste bok bare til dem? Jeg ble faktisk urolig.

Da jeg kom hjem, rev jeg opp bokstablene på kjøkkenbordet og kunne ganske fort henvise noen titler til kanskje-hylla i stua, den som rommer plikt, men ikke glede. Så fant jeg den. «Tomhetens barn» av Raymond Kimber. Kanskje den merkeligste utgivelsen i Sverige på mange år.

Lars Jakobson har aldri vært en av Sveriges mer kjente forfattere. Om man ser bort fra suksessen med hovedverket «I den Röda damens slott», har han ikke blitt publisert i pocket og romanene har hovedsakelig blitt den smalere, litterære kulturens anliggende. Derfor ble det ingen større sak da han i 2010 fjernet seg fra offentligheten ved å – fortsatt i live – gi ut en bok posthumt.

Levetiden hans står angitt som 1959-2010 og bøkene som utgitt av Joan Bravais, en fiktiv forvalter av en aktiv produksjon som gir seg ut for å være etterlatenskaper. Slike påfunn kan gi oppmerksomhet i avisene, men i Jakobsons tilfelle skjedde svært lite. Bøkene fortsatte å komme, de fikk gode anmeldelser. Mer var det ikke. Det hele har hatt en merkelig effekt på forfatterskapet: Husket av stadig færre, men desto høyere verdsatt av dem som husker.

Da «Bokfört» ble gitt ut i 2020, inneholdt den en merkelig passasje, som innledet historien som ledet til boka som kom i desember, en bok som nesten ingen kommer til å få lese. Den finnes nemlig ikke i den forstanden vi pleier å si at bøker finnes. Tilgjengelig, distribuert, mulig å kjøpe eller låne på bibliotek.

I mange av Jakobsons bøker anføres sitater fra en helt ukjent bok ved navn «The Children of the Void», skrevet av en viss Raymond Kimber, de minner vagt om noe hentet fra Julio Cortazar eller Jorge Luis Borges, men er samtidig seg selv helt like. Denne hemmelige boka fortalte Jakobson om i «Bokfört» som et merkelig men fantastisk antikvariatfunn, og presenterte deretter et utvalg av dens mikronoveller.

«Tomhetens barn», som det ikke er mulig å kjøpe, men som bare finnes utgitt gjennom postsendinger til utvalgte lesere, er den komplette oversettelsen av disse. Det er Jakobson som har skrevet den, selv om han hevder at han bare har oversatt den fingerte Raymond Kimbers original. Det er selvsagt lett å tolke som en lek med samtidskulturens radikale opptatthet av forfatterpersonen, denne fetisjen som nærmest har blitt en viktigere – eller i det minste mer salgbar – vare enn hennes bøker. I motsetning til alle andre rygger Jakobson unna og vil presentere teksten sin som tekst – ren fiksjon. Det gjør at man får øye på en gammel sannhet: Raymond Kimber finnes, men bare fordi han er en estetisk oppfinnelse. Han deler personnummer, bostedsadresse og fingeravtrykk med Jakobson selv, men er som tenker og forfatter et helt annet vesen.

I skrivende stund har boka fått to svenske anmeldelser, samt et grundig essay i Morgenbladet. Selv stilte jeg meg en smule spørrende til dette. Den er, som sagt, ikke utgitt i egentlig forstand, den er ikke en del av det litterære kretsløpet, kan ikke kjøpes, ikke lånes, men står hemmelig plassert i et antall utvalgte leseres bokhyller. Er den da virkelig en del av offentligheten? Er den da virkelig verdt å skrive om for allmennheten?

Jeg vet faktisk ikke. Men det sier visselig noe om vår tid at Sveriges vesentligste forfatter ikke bare har pensjonert seg fra offentligheten, men at han nå også har gjort en del av forfatterskapet sitt til et privat anliggende.