Støv, asbest og rotter. Ansatte ved Nationaltheatret frykter at de må gå av med pensjon før bygget er ferdig pusset opp.
Støy, dårlig ventilasjon, jevnlige lekkasjer og funn av asbest: Lista over alt som sårt trenger en oppgradering i Nationaltheatrets bygg på Johanne Dybwads plass, begynner å bli lang.
Lysmester Hanne Marte Griffiths geleider oss gjennom teaterets mange og trange ganger. Sammen med lystekniker Lisa Lind, kostymedesigner Cathrine Engehagen Bråthen og scenemester Andreas Eskeland forteller hun hvordan arbeidsforholdene til samtlige ansatte ved Nationaltheatret blir påvirket av den lave standarden på bygget.
– Se her, da, sier rekvisittmester Marianne Hellum da vi er innom rekvisittkontoret.
Hun rører borti veggen over pulten hennes. Ned faller murpuss.
– Alle veggene er sånn. Det drysser og detter fra hverandre.
I 2006 ble den første tilstandsanalysen av teatret laget. Den slo fast at bygningen har et omfattende rehabiliteringsbehov. I 2017, over ti år seinere, fattet regjeringen endelig vedtak om oppstart av forprosjektet i juni 2018.
Men oppussingen lar vente på seg – 17 år etter første anbefaling om rehabilitering.
Kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap) sa nylig til Aftenposten at hun har bedt Statsbygg utrede muligheten for å bygge et teaterbygg på Tullinløkka, i tilknytning til det gamle Nasjonalgalleriet. Det er tenkt at det nye teatret skal ligge både under og over bakken.
Tidligere utredninger av Tullinløkka viser imidlertid at dårlige grunnforhold kan gjøre det vanskelig å bygge en scene under jorda, skrev Klassekampen i går.
En bygning i forfall er hovedproblemet, forteller de ansatte. Men de lider også under plassmangel.
– Tullinløkka virker som en god idé. Det løser også problemet med midlertidig drift når det gamle teatret skal pusses opp, sier Hanne Marte Griffiths og fortsetter:
– Plassmangelen blir også løst med Tullinløkka. Nå er vi spredt over mange steder og må betale leie alle stedene. Det kan bli billigere med to bygninger som ligger nærme hverandre.
Cathrine Engehagen Bråthen legger til:
– Og så handler det om at arbeidsstaben samles i større grad. Nå er vi veldig spredt.
Mari Røsjø, leder i Fagforbundet teater og scene, er positiv til utredningen av Tullinløkknn Hun ser flere fordeler ved et nytt bygg, blant annet vil det sikre midlertidig drift under rehabiliteringen. Samtidig er hun bekymret hvis utredningen fører til ytterligere utsettelser.
– Vi er jo allerede på overtid, og behovet er prekært. Derfor er det viktig at kulturministeren jobber for en løsning.
Røsjø mener de dårlige arbeidsforholdene også påvirker kunsten.
– Det er blant annet krevende akustikkforhold ved hovedscenen, dårlige siktlinjer. Det gjør at opplevelsen blir dårligere enn det kunne vært. Det kjenner medlemmene våre på. De ønsker arbeidsforhold som er tilrettelagt for en mer moderne teaterproduksjon.
Nationaltheatret skriver på sine hjemmesider at de allerede i 1892, ved byggestart, måtte reise en bygård med verksteder og lagre. I 1935 ble første utvidelsesplan tegnet av teatrets arkitekt Henrik Bull. Alle forsøk på utvidelse er siden den gang blitt avvist – fram til nå.
Hvis regjeringen bestemmer seg for å gå for Tullinløkka-alternativet, starter ikke byggeprosjektet før i 2028, opplyser Anette Trettebergstuen til Aftenposten.
Det er først når det nye bygget står klart, at rehabiliteringen av det gamle bygget starter. Det kan med andre ord være mange år til de ansatte får flytte fra Johanne Dybwads plass.
– Er det ikke bedre å bruke alle ressursene på rehabilitering enn å bygge nytt?
– Man ønsker å gjøre det meste ut av hovedbygget. Men allerede da bygget sto ferdig i 1892, mente teatret at bygningen var for liten. Mye har skjedd siden den gang med publikums forventninger og hva vi skal levere, sier Mari Røsjø.
Da Klassekampen besøker teatret, jobber de ansatte med opprigg før premieren på «Jeppe på Bjerget» 15. februar.
Bak hovedscenen ligger snekker-, lys- og metallverkstedene. Andreas Eskeland forteller at ventilasjonen er langt dårligere enn den burde være med tanke på støvmengden.
– Hvor lenge pleier dere å jobbe ved snekkerverkstedet?
– Det avhenger av hva du driver med. Og hvem du er. Man burde ikke være her lenge, sier Eskeland og legger til at det likevel hender jobber der lenge om gangen.
Mellom snekker- og metallverkstedene ligger søppelrommet, som også er stedet hvor alle leveranser kommer inn.
Døra for inn- og utlast er smal, noe som legger begrensninger på hva man kan få fraktet inn i teatret. Er teaterfolket riktig uheldige, finner rotter veien inn.
Noen etasjer under scenen kommer vi til et av lagrene. Rommet er ikke stort nok, så de har bygget mesaniner.
– Det største problemet for Lisa og meg er tungt utstyr – for eksempel denne lyskasteren. Den veier 38 kilo og må flyttes gjennom flere etasjer, på hjul over dørterskler og en rampe, forteller Hanne Marte Griffiths.
Hun spesifiserer at det ikke er noe galt med det scenetekniske utstyret. Det er bygget som er problemet.
– Det er ikke det at vi vil ha så mye nytt og dyrt utstyr. Det er forventet at vi skal stå i arbeid til vi er 70, men det er så fysisk krevende at det er nesten umulig å se for seg å jobbe her så lenge, sier Griffiths.
– Det er mange av oss som knekker sammen i en alder av 45, forteller Andreas Eskeland og fortsetter:
– I min avdeling, hvor vi bærer tyngst, er det veldig få over 40 år som kan bære mer. Ryggene deres er årsaken.
Lisa Lind legger til at det ikke er uvanlig med prolapser.
– De begynner å tusle til kiropraktor i 40-åra, sier Griffiths.
De tror mye ville blitt løst med rehabiliteringen. For eksempel hadde flere fungerende heiser vært til stor hjelp.
Samtidig som de ansatte fortviler over de stadige utsettelsene av oppussingen, er de positive til tanken om et nytt teater bare minutter fra dagens arbeidsplass.
– Den slitasjen vi ser i dag, var her allerede da jeg startet, forteller Cathrine Engehagen Bråthen, som har jobbet ved teatret i 24 år.
– Og så har det bare eskalert. Oppussingen har man snakket om i mange år. Vi vet jo at når vi går av med pensjon, vil det ennå ikke stå et ferdig hus.
