For et knapt år siden var det utenkelig for alle partier på Stortinget å sende våpen til krigføring mot vår store nabo i øst. I over 60 år har alle norske regjeringer sverget til et (uthulet) prinsipp om ikke å selge våpen til land i krig. Nå, plutselig, er enhver som fortsatt kjenner på verdien av dette prinsippet en rabiat fanatiker og politisk spedalsk.

Den som har tankefeil i dette spørsmålet «går Putins ærend», ifølge Arbeiderpartiets nye utenriksdebattant Raymond Johansen. Skal vi vurdere hvem som går Putins ærend i norsk offentlighet, bør vi kanskje først se nærmere på hva som er Putins ærend på propagandafronten.

Bortsett fra å legge skylda for krigen på Nato og «de narkomane nazistene i Ukraina» (og den som mener disse påskuddene legitimerer en millimeter av invasjonen går definitivt Putins ærend), har Moskvas propaganda mot omverdenen handlet mye om dette: De vestlige maktenes dobbeltmoral. I boka «Dårlig nytt fra Østfronten» viser folkerettsekspert Cecilie Hellestveit hvordan russisk retorikk og militær taktikk systematisk speiler USAs og Natos brudd på folkeretten. Som bombingen av Jugoslavia i 1999. Nato brøt FN-pakten for å «beskytte en minoritet» mot (antatte og framtidige) overgrep. Ifølge Putins retorikk handler Russlands «operasjoner» i Ukraina og Georgia (2008) om å «beskytte en minoritet». Like for like.

Antall drepte sivile som følge av USAs blodige og folkerettsstridige invasjon av Irak i 2003 havnet et sted mellom 600.000 og mer enn én million mennesker. VGs forsideoppslag om den ulovlige invasjonen, «Amerikanske tropper mottas som helter» (22. mars 2003), likner antakelig forsideoppslagene i dagens Moskva.

Angrepet på Irak var verken mindre løgnaktig, mindre blodig eller mindre folkerettsstridig enn Russlands invasjon av Ukraina. Men da Høyres regjering sendte soldater nedover i 2004, i Nato-regi, var det på okkupantmaktens side. Reaksjonen til Raymond Johansens parti var at dette brutale frontalangrepet på folkeretten var synd og skam, men verden går jo videre.

Noe krav om våpenhjelp mot ulovlig okkupasjon hører vi ei heller når Gazas kvinner og barn blir drept i kyniske rakettangrep. Til gjengjeld har okkupanten Israel hatt god tilgang på norskproduserte våpenkomponenter.

«Makt­haverne i Nato pisser gladelig på folkeretten når det ­passer»

Når Russlands leder peker på denne himmelropende dobbeltmoralen lyder det kanskje som «folkerettstrolling» i Nato-elitenes ører. Putins ærend er imidlertid å skape sympati for Russlands rolle hos en rekke mellomstore stater i «sør». Og de hører et budskap som appellerer til deres egne geopolitiske interesser: «Hvis USA eller landets nære allierte, som Israel, gjør noe slikt er det liksom greit, men hvis vi andre gjør det er det ikke greit.»

Ifølge Cecilie Hellestveit er dette budskapet kanskje det som har lyktes best for Russland i propagandakampanjen etter invasjonen av Ukraina. De økonomiske sanksjonene, som skulle være Vestens overmektige våpen mot Russland i Ukraina-konflikten, ble mindre virksomme da de ble avvist av betydelige stater som India, Sør-Afrika, De arabiske emiratene, Indonesia, Mexico og Brasil.

Dette var en seier for Putin, vunnet med hjelp fra de vestlige elitenes hykleri. Hvorfor skal andre stater gjøre økonomiske ofre til ære for Nato-landenes heltemodige forsvar av FN-pakten og folkeretten, når alle vet at makthaverne i Nato gladelig pisser på FN-pakten og folkeretten når det passer dem?

En liknende effekt kan oppnås internt i vestlige land. Jo mer høylytt den politiske elitens patosfylte hylekor nå fordømmer enhver som ikke står på geledd blant Nato-sjefens papegøyer, jo mer iøynefallende blir dobbeltmoralen til de hvite riddere av den selektive folkerett. Hvis en Putin-apologet i Norge skulle forsøke å skåre noen ideologiske poenger, gjør vedkommende klokt i å sikte seg inn nettopp her.

Å overse brudd på folkeretten når det passer ens egne interesser undergraver forsvaret for folkeretten mot andre stormakters overgrep. Å følge opp denne dobbeltmoralen med en aggressiv inkvisisjon mot alle som er i tvil om våpenleveranser, fordi de angivelig ikke forstår betydningen av resolutt forsvar for FN-pakten, gjør bare vondt verre.

Jeg tror Raymond Johansen kan ha rett i at Norge bør bidra med våpen til Ukraina. Hvem som «går Putins ærend» i norsk offentlighet, i disse dager, er likevel mindre innlysende enn han liker å tro.