Det begynner bokstavelig talt med et smell. Det første publikum møter, er en overveldende skapning kjennetegnet av illevarslende lyder, bilder og bevegelser. Fra et lysende «hode» fylt av ledninger og dekorert med mobiltelefoner med bilder på strekker to armlignende objekter seg ut. I forlengelsen av dem befinner en knokkelarm og en enda skumlere knokkelhånd seg. Under sistnevnte står en bolle med vann og en slange i, som det ryker av.

Mellom «armene» befinner restene av en cello seg. Bakerst har vesenet en hengende hale som også den leder tankene til knokler, og som nå og da beveger seg og lager støy. I en sirkel rundt skulpturen står høye gjennomsiktige skjermer med hver sin høyttaler bak.

Det voldsomme kinetiske kunstverket heter «AV Buddha» og er skapt av sørkoreaneren Kim Hankyul (f. 1990). Han har studert kunst i Bergen og bor for tiden i Oslo. Veggteksten forteller at kunstneren er mottaker av Sparebankstiftelsen DNBs stipend. «AV Buddha» er nemlig et av tre bidrag til den femtende utgaven av stiftelsens stipendutstilling. Den finner som vanlig sted i Oslo Kunstforening.

Tittelen er en referanse til Hankyuls mer berømte landsmann Nam June Paik, videokunst-pioneren som i 1974 lagde verket «TV Buddha». Også de små, svart-hvite bildene Hankyul har preget arbeidets «hode» med, stammer fra Asia: fryktelige motiver fra Korea-krigen, som er med på å understreke denne kunstens mørke og politiske dimensjoner. Installasjonens lydspor får jeg derimot begrenset ut av: Ifølge utstillingsteksten handler den hviskingen jeg forstår minimalt av, om hva uidentifiserte intervjuobjekter gjorde forrige jul. Uansett er den visuelt og teknologisk imponerende «AV Buddha» en verdig stipendvinner.

Kunstforeningens årlige stipendutstilling har befestet sin posisjon som en av landets viktigste kunstkonkurranse-arenaer. Den er nærliggende å sammenligne med Lorck Schive-prisen: fire kunstnere som annethvert år konkurrerer om en halv million kroner og sammen stiller ut i Trondheim Kunstmuseum. Men den presentasjonen har vært dominert av mer etablerte signaturer.

Siden starten i 2008 har 18 kunstnere fått stipend og 69 kunstnere deltatt i Oslo-mønstringene. En rekke av vinnerne har senere gjort seg sterkt bemerket – for eksempel Ignas Krunglevicius (2009), Ann Cathrin November Høibo (2010) og Sandra Mujinga (2013). Mens disse tre mottok stipendet tidlig i karrieren, hadde vinneren i 2021, den eksperimentelle filmskaperen Anne Haugsgjerd (f. 1944), rukket å nærme seg 80 før hun mottok utmerkelsen.

«Man får lyst til å møte disse kunstnerskapene igjen»

Den vittige Haugsgjerd lager på alle måter temmelig annerledes kunst enn Hankyul gjør, og måten den aktuelle utstillingen tar i bruk rommene på, skiller den da også fra forgjengeren. At to av kandidatene denne gang kommer fra Asia og den tredje fra Ukraina, og at de alle har studert i Norge og nå arbeider her, forteller dessuten en hel del om de senere årenes internasjonalisering av landets kunstskoler. Foruten Hankyul er det tale om Jackie Jaan-Yuan Kuo (f. 1994) fra Taiwan og Lesia Vasylchenko (f. 1990) fra Ukraina. Også Kuos bidrag, «All the Time», viser seg å knytte an til religion og fortid. Digre skulpturer står lent mot veggen og gir meg assosiasjoner til sengebunner. Arbeidene er da også kledd med fargesprakende laken, men heller enn senger er det tale om en form for hyller. Ifølge utstillingsteksten peker verkene mot altere som er vanlige i taiwanske hjem – og mot den kontakten med forfedre som de står i sammenheng med.

En kunstig orkidé, et par sko, en henger med en klespose på, en lampe, et kunstig eple: I hvert av de fem «skapene» befinner gjenstander seg som knytter denne kunsten til hverdagen og livet hjemme. Kuos verkstitler understreker det nære og intime som preger bidraget hans, men minner også om fellesskapet. Vasylchenko konsentrerer seg derimot om dramatikken i den offentlige sfæren. En skjerm viser overvåkningsbilder fra fjorårets russiske angrep på Europas største kjernekraftverk, i hjemlandet hennes. «No One Will Stop the Wind», som Vasylchenkos installasjon heter, konsentrerer seg om den atomkraften som det seneste året er blitt så faretruende aktuell igjen.

Tre omfangsrike og ved første øyekast monokrome fotografier i hver sin skulpturelle, viltvoksende ramme bærer tittelen «A-Images» og viser seg å referere til atomskygger fra bombene i Hiroshima og Nagasaki. De svarte bildene har følge av «A-Sculptures» ute på gulvet. I tillegg til av leire er figurene skapt av et materiale som ifølge kunstneren ble dannet av varmen fra verdens første atomprøvesprenging.

I likhet med veggarbeidene er imidlertid disse mystiske skapningene, som kan minne om trær, tilbakeholdne med informasjon – man må lese seg frem til det dystre bakteppet deres. I så måte ligner de arbeidene til Vasylchenkos to medutstillere: Alle bidrar de med verk som har historiske og samfunnsmessige implikasjoner og knytter an til landet de kommer fra, men som heller enn å rope høyt holder tilbake. Det bidrar til at man får lyst til å møte disse kunstnerskapene igjen. Alle mønstringens deltakere er da også for lengst involvert i ytterligere prosjekter: Hankyul åpner snart separatutstilling på Nitja på Lillestrøm, Vasylchenko har i vinter deltatt på Munch-triennalen, og Kuo er del av kuratorkollektivet bak årets Momentum-biennale.