Skal vi tro den britiske stjerneregissøren Sam Mendes, er framtidas Oscar-utdelinger frie for kjønnsbaserte priser. Det er «uunngåelig», sier Mendes til BBC. De tradisjonelle prisene for «beste mannlige» og «beste kvinnelige» er nemlig ikke inkluderende nok, mener han.
Mendes viser til «The Crown»-skuespiller Emma Corrin, som før jul etterlyste kjønnsnøytrale priser på utdelinger så alle kan kjenne seg anerkjent og representert. Corrin, som identifiserer seg som ikke-binær, sa til BBC at det er vanskelig «å være ikke-binær og bli nominert i kvinnelige kategorier».
«Jeg har fullstendig sympati med det (…) Jeg tror det er den veien det går, og jeg mener at det er fullstendig rimelig», sier Mendes til BBC.
Skeptiske røster viser til at kjønnsnøytrale kategorier kan føre til færre prismottakere og større mannlig dominans blant vinnerne.
For øvrig er ikke kjønnsnøytrale kategorier et helt nytt tegn i tida. Flere musikkprisutdelinger som The Brit Award (siden 2022), Grammy Award (2012) og MTVs Video Music Awards (2017) har det allerede – så vel som Den internasjonale filmfestivalen i Berlin (2021).
Telegram
Filmvår med tariffkamp
Gk
Kunstnarportrett og kamp for rettar står på plakaten i den norske filmvåren. Neste veke opnar Tromsø Internasjonale Filmfestival med Ole Giævers Alta-film «La elva leve», med Ella Marie Hætta Isaksen i hovudrolla. Kinopremiere 3. februar. Ein annan tittel som vekkjer interesse, er Leiv Igor Devolds norsk-polske samproduksjon «Norwegian Dream» , som svært aktuelt skildrar arbeidskamp i ei norsk laksebedrift, samstundes som skeiv kjærleik kompliserer konflikten. Filmen opnar Kosmorama i Trondheim 6. mars, på kino 17. mars. Alt 25. januar vil Henrik M. Dahlsbakkens ambisiøse kunstnarportrett «Munch», der fire skodespelarar gestaltar målaren, opna filmfestivalen i Rotterdam, før kinopremiere 27. januar. Og 24. februar kjem Olaug Spissøy Kyviks og Karianne Førland Vennerøds dokumentarportrett av filmskaparduoen Wam & Vennerød, «Den siste filmen». I alt 14 filmar har kinopremiere i vår.
Det kan være vondt å måtte skille kunst fra skrot.
RYDDE SÅ MAN SER: Monografien «Knut Odden», gitt ut på Grieg Wyller Forlag i fjor, er et forsøk på å sortere dødsboet etter kunstnerens død i 2019. FOTO: ISTVAN VIRAG
Om du noen gang har kjørt gjennom min hjemby Notodden, vil du trolig ha lagt merke til den enorme mikrofonen i rundkjøringen på E134. At byen som huser en av Nord-Europas største bluesfestivaler, fronter seg selv slik, gir vel mening, men på bordet lå naturligvis vakrere alternativer.
Et av dem var signert Knut Odden (1951–2019). Hadde valget falt på billedhoggerens forslag, ville du – enten du var på vei til Haugesund eller Heddal stavkyrkje – svingt bilen rundt en ruvende steinskulptur med former som hintet til både fallos og duvende bryster.
Men alt som er igjen av Oddens virile visjon, er et slitt avisutklipp fra lokalavisa Telen – gjengitt i en bredt anlagt monografi fra i fjor.
Skjønt, monografi føles ikke som en dekkende betegnelse. Snarere er boka «Knut Odden» et forsøk på å organisere en kunstners dødsbo. I forordet peker sønnen, Øystein Wyller Odden, på at det kan være vanskelig – for ikke si umulig – for arvinger å avgjøre hva som er verk, hva som er skisser og hva som er søppel når de skal rydde i kaoset etter en kunstners brå død.
I Oddens tre atelierer fant hans fem barn gjenstander dandert ut ifra en logikk som ikke var tilgjengelig for andre enn ham selv, skriver sønnen.
For kunstneren, derimot, hadde gjenstandene en forbindelse til «hans egen historie, hans families historie, som en slags kommunikasjon med dem som ikke lenger lever, eller med de levende langt borte som betydde mye for ham».
Men var det kunst? Hvor begynner og slutter et kunstnerskap? spør Øystein Wyller Odden, som også selv er kunstner.
FOTO: ISTVAN VIRAG
Det finnes like mange svar på det spørsmålet som det finnes kunstnere. Og for meg er ikke Knut Odden en hvilken som helst kunstner. I steinhella fra sommerhytta vår, som nå tjener som gravsteinen til lillebroren min og faren min, har han hogget inn et lite hjerte – og med det spunnet en av de få bestandige trådene i min forbindelse til dem som hviler under steinen.
Og for Odden hadde da også kunsten en livsnødvendig funksjon som kommunikasjonskanal til dem han ikke kunne snakke med. Grunnet sin bipolare lidelse var han tidvis innlagt på lukket psykiatrisk avdeling med telefon- og besøksforbud. Av gjenstander han smuglet inn på rommet – briller, linseetuier, hengelåser – lagde han små kunstinstallasjoner som hjalp ham «å ‘snakke’ med dem [han] hadde behov for».
Installasjonene inspirerte en serie steinskulpturer kalt «Teleplasma», vist på Skien kunstforening tidlig på 2000-tallet. At skulpturene er verdt å ta vare på, er hevet over tvil. Men hva med forelegget? Må de merkverdige installasjonene også anses som brikker i kunstnerskapet eller kan de kastes med god samvittighet?
Ethvert dødsbo påtvinger de etterlatte den noen ganger smertefulle, andre ganger kjedelige jobben med å skille mellom gjenstander av materiell verdi, gjenstander av affeksjonsverdi og gjenstander uten verdi. Men når en kunstners atelier skal ryddes etter ti, tjue, femti år, dukker et enda vanskeligere spørsmål opp: Hvilken kunstnerisk verdi har de? Det er, som kunstner Elena Engelsen har påpekt, et spørsmål som ikke nødvendigvis kan besvares i et her og nå.
«Kunst trenger år for at vi skal kunne se hva som blir stående», slo hun fast i et intervju med tidsskriftet Billedkunst i 2019.
Seks år tidligere hadde hun mistet sin ektemann, den kjente skulptøren Per Ung, men fortsatt utgjorde skulpturene hun hadde etter ham, flere trailerlass.
«Hvor begynner og slutter et kunstnerskap?»
«Det at det er Pers kunst, gjør det ekstra vanskelig for meg å kaste», påpekte Engelsen.
«Fordi det kommer sterke følelser inn, og det er lett å bli sentimental.»
Hennes løsningsforslag var en «ruinpark» for avdøde kunstneres arbeider. Det er en vakker tanke, men gitt at dette landet har flere tusen kunstnere, ville en slik kirkegård uunngåelig endt opp som en overfylt søppeldynge.
Så kanskje bør det heller legges til rette for flere monografier som denne over Knut Odden.
Den ambisiøse og påkostede boka oppsummerer kunstnerskapet uten å tegne opp verdihierarkier. Her presenteres humoristiske kollasjer side om side med ekspresjonistiske treskulpturer, monumentale utsmykningsprosjekter og små, glattpolerte verk i stein.
Den minner om da Knut Odden fikk lokalbefolkningen i Moss på nakken – hans seksuelt antydende steinskulpturer utenfor Statens Hus ble kalt både pornografi og «åndelig forurensning». Og den tegner et bilde av et kunstnerskap hvor flere tidsregninger brytes, som filosofiprofessor Mikkel B. Tin formulerer det. I de vitale skulpturene møtes steinens bestandige tid og menneskenes flyktige tid.
Men viktigst synes monografien å være laget etter Knut Oddens egen filosofi: «Rydde er å [g]jemme, greie ut rotet så jeg ser.»
Årets stipendutstilling føyer seg inn i tradisjonen for relevante deltakere og poengterer internasjonaliseringen av norsk kunst.
Buddha med knokkelarm
AnmeldelseKunstKåre Bulie
NIKKER: Tittelen på sørkoreanske Kim Hankyuls kinetiske kunstverk «AV Buddha» refererer til videokunst-pioneren Nam June Paiks «TV Buddha» fra 1974. BEGGE FOTO: Julie Hrnčířová, OSLO KUNSTFORENING
«Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling»
Oslo Kunstforening
Står til 29. januar
Det begynner bokstavelig talt med et smell. Det første publikum møter, er en overveldende skapning kjennetegnet av illevarslende lyder, bilder og bevegelser. Fra et lysende «hode» fylt av ledninger og dekorert med mobiltelefoner med bilder på strekker to armlignende objekter seg ut. I forlengelsen av dem befinner en knokkelarm og en enda skumlere knokkelhånd seg. Under sistnevnte står en bolle med vann og en slange i, som det ryker av.
Mellom «armene» befinner restene av en cello seg. Bakerst har vesenet en hengende hale som også den leder tankene til knokler, og som nå og da beveger seg og lager støy. I en sirkel rundt skulpturen står høye gjennomsiktige skjermer med hver sin høyttaler bak.
Det voldsomme kinetiske kunstverket heter «AV Buddha» og er skapt av sørkoreaneren Kim Hankyul (f. 1990). Han har studert kunst i Bergen og bor for tiden i Oslo. Veggteksten forteller at kunstneren er mottaker av Sparebankstiftelsen DNBs stipend. «AV Buddha» er nemlig et av tre bidrag til den femtende utgaven av stiftelsens stipendutstilling. Den finner som vanlig sted i Oslo Kunstforening.
RAMME ALVOR: De monokrome fotografiene og viltvoksende rammene til Lesia Vasylchenko hinter til atomskygger fra bombene i Hiroshima og Nagasaki.
Tittelen er en referanse til Hankyuls mer berømte landsmann Nam June Paik, videokunst-pioneren som i 1974 lagde verket «TV Buddha». Også de små, svart-hvite bildene Hankyul har preget arbeidets «hode» med, stammer fra Asia: fryktelige motiver fra Korea-krigen, som er med på å understreke denne kunstens mørke og politiske dimensjoner. Installasjonens lydspor får jeg derimot begrenset ut av: Ifølge utstillingsteksten handler den hviskingen jeg forstår minimalt av, om hva uidentifiserte intervjuobjekter gjorde forrige jul. Uansett er den visuelt og teknologisk imponerende «AV Buddha» en verdig stipendvinner.
Kunstforeningens årlige stipendutstilling har befestet sin posisjon som en av landets viktigste kunstkonkurranse-arenaer. Den er nærliggende å sammenligne med Lorck Schive-prisen: fire kunstnere som annethvert år konkurrerer om en halv million kroner og sammen stiller ut i Trondheim Kunstmuseum. Men den presentasjonen har vært dominert av mer etablerte signaturer.
Siden starten i 2008 har 18 kunstnere fått stipend og 69 kunstnere deltatt i Oslo-mønstringene. En rekke av vinnerne har senere gjort seg sterkt bemerket – for eksempel Ignas Krunglevicius (2009), Ann Cathrin November Høibo (2010) og Sandra Mujinga (2013). Mens disse tre mottok stipendet tidlig i karrieren, hadde vinneren i 2021, den eksperimentelle filmskaperen Anne Haugsgjerd (f. 1944), rukket å nærme seg 80 før hun mottok utmerkelsen.
«Man får lyst til å møte disse kunstnerskapene igjen»
Den vittige Haugsgjerd lager på alle måter temmelig annerledes kunst enn Hankyul gjør, og måten den aktuelle utstillingen tar i bruk rommene på, skiller den da også fra forgjengeren. At to av kandidatene denne gang kommer fra Asia og den tredje fra Ukraina, og at de alle har studert i Norge og nå arbeider her, forteller dessuten en hel del om de senere årenes internasjonalisering av landets kunstskoler. Foruten Hankyul er det tale om Jackie Jaan-Yuan Kuo (f. 1994) fra Taiwan og Lesia Vasylchenko (f. 1990) fra Ukraina. Også Kuos bidrag, «All the Time», viser seg å knytte an til religion og fortid. Digre skulpturer står lent mot veggen og gir meg assosiasjoner til sengebunner. Arbeidene er da også kledd med fargesprakende laken, men heller enn senger er det tale om en form for hyller. Ifølge utstillingsteksten peker verkene mot altere som er vanlige i taiwanske hjem – og mot den kontakten med forfedre som de står i sammenheng med.
En kunstig orkidé, et par sko, en henger med en klespose på, en lampe, et kunstig eple: I hvert av de fem «skapene» befinner gjenstander seg som knytter denne kunsten til hverdagen og livet hjemme. Kuos verkstitler understreker det nære og intime som preger bidraget hans, men minner også om fellesskapet. Vasylchenko konsentrerer seg derimot om dramatikken i den offentlige sfæren. En skjerm viser overvåkningsbilder fra fjorårets russiske angrep på Europas største kjernekraftverk, i hjemlandet hennes. «No One Will Stop the Wind», som Vasylchenkos installasjon heter, konsentrerer seg om den atomkraften som det seneste året er blitt så faretruende aktuell igjen.
Tre omfangsrike og ved første øyekast monokrome fotografier i hver sin skulpturelle, viltvoksende ramme bærer tittelen «A-Images» og viser seg å referere til atomskygger fra bombene i Hiroshima og Nagasaki. De svarte bildene har følge av «A-Sculptures» ute på gulvet. I tillegg til av leire er figurene skapt av et materiale som ifølge kunstneren ble dannet av varmen fra verdens første atomprøvesprenging.
I likhet med veggarbeidene er imidlertid disse mystiske skapningene, som kan minne om trær, tilbakeholdne med informasjon – man må lese seg frem til det dystre bakteppet deres. I så måte ligner de arbeidene til Vasylchenkos to medutstillere: Alle bidrar de med verk som har historiske og samfunnsmessige implikasjoner og knytter an til landet de kommer fra, men som heller enn å rope høyt holder tilbake. Det bidrar til at man får lyst til å møte disse kunstnerskapene igjen. Alle mønstringens deltakere er da også for lengst involvert i ytterligere prosjekter: Hankyul åpner snart separatutstilling på Nitja på Lillestrøm, Vasylchenko har i vinter deltatt på Munch-triennalen, og Kuo er del av kuratorkollektivet bak årets Momentum-biennale.