Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Det kan være vondt å måtte skille kunst fra skrot.

Arvens belastning

RYDDE SÅ MAN SER: Monografien «Knut Odden», gitt ut på Grieg Wyller Forlag i fjor, er et forsøk på å sortere dødsboet etter kunstnerens død i 2019. FOTO: ISTVAN VIRAG

Om du noen gang har kjørt gjennom min hjemby Notodden, vil du trolig ha lagt merke til den enorme mikrofonen i rundkjøringen på E134. At byen som huser en av Nord-Europas største bluesfestivaler, fronter seg selv slik, gir vel mening, men på bordet lå naturligvis vakrere alternativer.

Et av dem var signert Knut Odden (1951–2019). Hadde valget falt på billedhoggerens forslag, ville du – enten du var på vei til Haugesund eller Heddal stavkyrkje – svingt bilen rundt en ruvende steinskulptur med former som hintet til både fallos og duvende bryster.

Men alt som er igjen av Oddens virile visjon, er et slitt avisutklipp fra lokalavisa Telen – gjengitt i en bredt anlagt monografi fra i fjor.

Skjønt, monografi føles ikke som en dekkende betegnelse. Snarere er boka «Knut Odden» et forsøk på å organisere en kunstners dødsbo. I forordet peker sønnen, Øystein Wyller Odden, på at det kan være vanskelig – for ikke si umulig – for arvinger å avgjøre hva som er verk, hva som er skisser og hva som er søppel når de skal rydde i kaoset etter en kunstners brå død.

I Oddens tre atelierer fant hans fem barn gjenstander dandert ut ifra en logikk som ikke var tilgjengelig for andre enn ham selv, skriver sønnen.

For kunstneren, derimot, hadde gjenstandene en forbindelse til «hans egen historie, hans families historie, som en slags kommunikasjon med dem som ikke lenger lever, eller med de levende langt borte som betydde mye for ham».

Men var det kunst? Hvor begynner og slutter et kunstnerskap? spør Øystein Wyller Odden, som også selv er kunstner.

FOTO: ISTVAN VIRAG

Det finnes like mange svar på det spørsmålet som det finnes kunstnere. Og for meg er ikke Knut Odden en hvilken som helst kunstner. I steinhella fra sommerhytta vår, som nå tjener som gravsteinen til lillebroren min og faren min, har han hogget inn et lite hjerte – og med det spunnet en av de få bestandige trådene i min forbindelse til dem som hviler under steinen.

Og for Odden hadde da også kunsten en livsnødvendig funksjon som kommunikasjonskanal til dem han ikke kunne snakke med. Grunnet sin bipolare lidelse var han tidvis innlagt på lukket psykiatrisk avdeling med telefon- og besøksforbud. Av gjenstander han smuglet inn på rommet – briller, linseetuier, hengelåser – lagde han små kunstinstallasjoner som hjalp ham «å ‘snakke’ med dem [han] hadde behov for».

Installasjonene inspirerte en serie steinskulpturer kalt «Teleplasma», vist på Skien kunstforening tidlig på 2000-tallet. At skulpturene er verdt å ta vare på, er hevet over tvil. Men hva med forelegget? Må de merkverdige installasjonene også anses som brikker i kunstnerskapet eller kan de kastes med god samvittighet?

Ethvert dødsbo påtvinger de etterlatte den noen ganger smertefulle, andre ganger kjedelige jobben med å skille mellom gjenstander av materiell verdi, gjenstander av affeksjonsverdi og gjenstander uten verdi. Men når en kunstners atelier skal ryddes etter ti, tjue, femti år, dukker et enda vanskeligere spørsmål opp: Hvilken kunstnerisk verdi har de? Det er, som kunstner Elena Engelsen har påpekt, et spørsmål som ikke nødvendigvis kan besvares i et her og nå.

«Kunst trenger år for at vi skal kunne se hva som blir stående», slo hun fast i et intervju med tidsskriftet Billedkunst i 2019.

Seks år tidligere hadde hun mistet sin ektemann, den kjente skulptøren Per Ung, men fortsatt utgjorde skulpturene hun hadde etter ham, flere trailerlass.

«Hvor begynner og slutter et kunstnerskap?»

«Det at det er Pers kunst, gjør det ekstra vanskelig for meg å kaste», påpekte Engelsen.

«Fordi det kommer sterke følelser inn, og det er lett å bli sentimental.»

Hennes løsningsforslag var en «ruinpark» for avdøde kunstneres arbeider. Det er en vakker tanke, men gitt at dette landet har flere tusen kunstnere, ville en slik kirkegård uunngåelig endt opp som en overfylt søppeldynge.

Så kanskje bør det heller legges til rette for flere monografier som denne over Knut Odden.

Den ambisiøse og påkostede boka oppsummerer kunstnerskapet uten å tegne opp verdihierarkier. Her presenteres humoristiske kollasjer side om side med ekspresjonistiske treskulpturer, monumentale utsmykningsprosjekter og små, glattpolerte verk i stein.

Den minner om da Knut Odden fikk lokalbefolkningen i Moss på nakken – hans seksuelt antydende steinskulpturer utenfor Statens Hus ble kalt både pornografi og «åndelig forurensning». Og den tegner et bilde av et kunstnerskap hvor flere tidsregninger brytes, som filosofiprofessor Mikkel B. Tin formulerer det. I de vitale skulpturene møtes steinens bestandige tid og menneskenes flyktige tid.

Men viktigst synes monografien å være laget etter Knut Oddens egen filosofi: «Rydde er å [g]jemme, greie ut rotet så jeg ser.»