Jeg hater nyttår, skrev den italienske revolusjonære filosofen Antonio Gramsci i en tekst i 1916, nyttår ga ham følelsen av å miste følelsen av kontinuitet i liv og ånd. Det er lett å gi ham rett i det: Har den ikke et innslag av magisk tenkning over seg, den årvisse øvelsen i desember hvert år der vi oppsummerer året, ser tilbake og krysser av for alt vi har oppnådd og ikke fikk til, for så å rive av plasten på den nye kalenderen? Slik strukturerer vi livene våre og historiebøkene, og for Gramsci var øvelsen en pine. «Til slutt begynner man på alvor å tro at det fra år til år fins et avbrudd i kontinuiteten og historien og at en ny fortelling begynner», skrev han. Gramsci ville i stedet at hver morgen skulle være som et nytt år.