I forrige uke ble det enighet om en ny internasjonal avtale om naturmangfold i Montreal. En av de viktigste målsettingene i avtalen er at 30 prosent av verdens land og hav skal vernes innen 2030. Det globale biologiske mangfoldet er truet, og det er gledelig at det ble enighet. Et viktig spørsmål, som var for kontroversielt til å komme inn i avtalen, var prising av natur. Klima- og miljøminister Espen Barth Eide (Ap) har lenge ivret for et naturregnskap. Den økologiske økonomen Tone Smith skriver om temaet i Dag og Tid og forteller at i et slikt regnskap blir naturen behandlet som en økonomisk sektor som forsyner oss med tjenester på linje med andre næringer. Hvis vi ikke setter en pris i kroner på naturen, blir verdien i praksis null, hevdes det. Da taper naturen. Hvis vi derimot priser kostnaden ved naturødeleggelser, vil den påståtte «markedssvikten» rettes opp.
Det gamle er tapt, men det nye har ennå ikkje vunne fram. Vi står i det Gramsci kalla eit interregnum.
Brytningstid
Covid 19-viruset sirkulerer som aldri før. Ein slutt på krigen i Ukraina er ikkje i sikte. Energimangelen på kontinentet og straumkrisa i Norge skaper stress og fortviling i store delar av befolkninga. EU-landa famlar og kranglar om «løysingar» på flyktningstraumen frå Afrika. I alle land aukar gapet mellom dei ein prosent rikaste og dei 50 prosent fattigaste, og talet på fattige aukar. Det er ein skrikande mangel på effektive politiske tiltak mot den stadig raskare klimaendringa. USA prøver iherdig å trekkje Europa inn i si rivalisering med Kina: Alt dette tyder på at etablerte økonomiske og politiske strukturar, særleg den nyliberale globale økonomien, er i ferd med å gå i knas.