Akkurat idet vi fikk vår egen, hjemlige debatt om utenlandsk valgmanipulasjon, avla den walisiske journalisten Carole Cadwalladr Norge et besøk. Hun er berømt for sin journalistikk om Cambridge Analytica og Facebook, om målrettet politisk reklame og om russisk påvirkning i brexit-avstemningen og i Trumps valgkamp, og var invitert hit av Norsk PEN.

På Halloween-kvelden samlet publikum seg på Litteraturhuset i Oslo for å høre Cadwalladr fortelle om sin store sak og om hvordan hun nylig har vunnet et søksmål fra brexit-kampanjens største pengedonor, forretningsmannen Arron Banks.

Hun sa også dette:

– Om jeg var en slem person, og om jeg bestemte meg for at jeg ønsket å prøve å vippe det neste norske valget, ville det vært så lett for meg å gjøre det.

Med et knips kunne Cadwalladr «oversvømt sosiale medier med reklamer», og vi, velgerne, «ville ikke hatt noen idé om hvem som hadde plassert dem der, eller hvor pengene kom fra», fikk salen vite.

– Artig at du nevner det norske valget, repliserte moderator Jette Christensen humrende og oppsummerte debatten rundt FFIs omdiskuterte rapport om valgpåvirkning, som har preget høsten her hjemme.

Avsløringen som endret alt

Saken Cadwalladr ble kjent for, var enorm, men hun har medgitt at den er vanskelig å sammenfatte. «Det er mer som en giftig ordassosiasjon», har hun skrevet i den britiske avisa The Guardian, etterfulgt av ord som Russland, Facebook, Trump og brexit.

­Avsløringen hennes i The Guardian og i søsteravisa The Observer sprakk i 2017 og vokste i 2018. Dekningen slo ned i etterdønningene av sjokkbølgene som britenes EU-avstemning og Donald Trumps valgseier framkalte i 2016.

I sentrum for avsløringene står det britiske politiske konsulent- og datanalysebyrået Cambridge Analytica.

Selskapet var et av de mange konsulentbyråene som tilbyr politiske partier og kandidater datautvinning, analysetjenester og strategisk kommunikasjon som mikromålrettede reklamer. Men i motsetning til konkurrerende selskaper, som få av oss kan navnet på, ble Cambridge Analytica verdensberømte.

Selskapet – som var delfinansiert av den erkekonservative, styrtrike Mercer-familien, og med et styre der Steve Bannon hadde vært visepresident – hadde skaffet seg 87 millioner menneskers Facebook-data via en personlighetsquiz. Sakene hevdet at selskapet benyttet data til å manipulere velgere med målrettet reklame – slik at de stemte for brexit i Storbritannia og på Trump i USA. Det tidligere ukjente selskapet gikk raskt konkurs. Men historien om Cambridge Analytica forble forsidestoff i uker, måneder og år.

En av de første, store artiklene hadde en tittel som ikke var til å ta feil av : «The Great British brexit Robbery: How a secret network of computer scientists hijacked our democracy».

EU-avstemningen ble «kapret» og utfallet var «et ran». Det britiske demokratiet, skrev Cadwalladr, «ble undergravd gjennom en skjult, vidtrekkende koordineringsplan» som milliardæren og Trump-sponsoren Robert Mercer sto bak. Ifølge en anonym eksansatt i Cambridge Analytica så hans sjefsideolog Bannon på brexit «som en avgjørende brikke for å endre verdensordenen».

Det viktigste poenget i den første dekningen var likevel at selskapet hadde jobbet for brexit-kampanjen Leave.EU. Denne kampanjen var ledet av den mangeårige brexit-forkjemperen og høyrepopulisten Nigel Farage og var finansiert av mangemillionæren Arron Banks. Leserne ble fortalt at Cambridge Analytica brukte Facebook-data til å identifisere velgere som vaklet. Deretter, på oppdrag fra Leave.EU, sendte de dem målrettet, ofte skremmende, politisk innhold som, når valgdagen kom, ledet dem til å stemme for brexit. Slik skal Cambridge Analytica ha bidratt til å vippe Storbritannia ut av EU.

– Dette er ikke et vanlig selskap. Det bruker psykologiske teknikker for å endre folks tanker og oppførsel, sa Cadwalladr til BBC Newsnight i juli 2017, og la til at «brexit var en petriskål for Trump».

For skandalen stoppet ikke ved den britiske kysten. «Når vi anerkjenner de transatlantiske koplingene som binder sammen Storbritannia og USA, brexit og Trump, så tett, må vi erkjenne at Russland også er pakket inn et sted i denne tette omfavnelsen», skrev Cadwalladr i saken om brexit-ranet. «Cambridge Analytica er et fokuspunkt der vi kan se alle disse relasjonene i spill», ble leserne fortalt.

Facebook-dataene var nemlig blitt samlet inn av forskeren Aleksandr Kogan – en amerikansk forsker ved Universitetet i Cambridge med tilknytning til Russland. Han hadde bodd i Moskva som barn. I tillegg var han tilknyttet Universitetet i St. Petersburg og hadde fått russiske forskningsmidler til å forske på «stress, helse og psykologisk velvære i sosiale nettverk».

I 2018 ble det som The Guardian kalte «The Cambridge Analytica Files» ytterlige utvidet da en av Cadwalladrs anonyme kilder sto fram som varsler. Den kanadiske juristen Christopher Wylie stilte opp i avisa under overskriften «Jeg lagde Steve Bannons psykologiske mindfuck-krigsverktøy». Som ansatt i Cambridge Analytica brukte han Facebook-dataene til å bygge «en mektig programvare for å forutsi og påvirke valg», som selskapet seinere skulle ha brukt mot millioner av velgere for å vippe 2016-valget i USA i Trumps favør. Wylie sto med det fram som en av Cadwalladrs viktigste kilder.

Historien lever videre

Etter utallige overskrifter, kommentarer og nyhetsinnslag er det ingen tvil: Cambridge Analytica-skandalen hadde stor innvirkning på den politiske debatten i 2017 og årene som fulgte.

Morgenen etter PEN-arrangementet møter Klassekampen den prisvinnende journalisten i frokostsalen på hotellet Scandic Holberg.

– Mener jeg at brexit-avstemningen ble undergravd på ulovlig vis? Ja, det gjør jeg, sier den prisvinnende journalisten.

– Vi vet at betalt arbeid ble utført av Cambridge Analytica for Leave.EU. Vi har fakturaen for det, og vi vet at den ble betalt. Og begge sider hevdet at de jobbet for hverandre, helt opp til folkeavstemningen, legger hun til.

Om vi ser på dekningen her hjemme, er det tydelig at fortellingen lever i beste velgående. Ett eksempel er flere kommentarer ført i pennen av Dagsavisens Hege Ulstein, som også sitter i Norsk PENs pressefrihetsutvalg. Ulstein har blant annet skrevet at «Cambridge Analytica bruker Facebook til å manipulere velgerne, stjele valg og ødelegge demokratiet». I januar i år omtalte kommentatoren et Ted-foredrag Cadwalladr holdt i 2019 (og som førte til det nevnte søksmålet), der journalisten ifølge Ulstein forklarte hvordan «Facebook hadde blitt misbrukt, slik at velgere ble manipulert til å stemme ‘leave’ og ikke ‘remain’». Også i sommer skrev Dagsavisens kommentator at Cambridge Analytica jobbet for brexit, før hun slo fast at «vi aldri vil få vite om det svært jevne resultatet ville blitt et annet hvis dette ikke hadde skjedd».

Ulstein er langt fra aleine. Flere andre har gjentatt fortellingen om at Cambridge Analytica jobbet for Leave-leiren – og at det de gjorde, ble utslagsgivende i den britiske folkeavstemningen. Oppfatningen lever dessuten ikke bare på sentrum-venstresida, den har et bredt nedslagsfelt. Spaltisten Kjetil Rolness har fastholdt i Aftenposten at Cambridge Analytica «brukte big data til å påvirke politiske valg (deriblant brexit)» og Christian Mikkel Dobloug skrev, mens han fremdeles var styreleder i Resett, at selskapet «klarte å tippe valgseieren over til brexit».

Det som ikke framkommer, er at saken har blitt gransket i flere instanser. En av dem som har slått fast at Cambridge Analytica ikke hadde noe med brexit å gjøre, er det britiske datatilsynet ICO.

Avfeier gransking

Få dager etter intervjuet med avhopperen Wylie i 2018 ble en storstilt operasjon satt i gang i London. En fredagskveld troppet 18 etterforskere fra ICO opp i Cambridge Analyticas lokaler i London. Med seg hadde de en ransakingsordre og en stabel tomme kasser. Foran dem lå deres største granskingsjobb noensinne.

Ifølge ICO ble kassene fylt opp med servere med 700 terabyte data – tilsvarende 52 milliarder A4-sider. Det tok to og et halvt år å gjennomgå materialet og komme med en konklusjon. 2. oktober 2020 var den klar, og i et brev til den britiske parlamentskomiteen som fulgte saken, fastslo ICO at Cambridge Analytica «ikke var involvert i folkeavstemningen om EU i Storbritannia».

Det eneste sporet som koplet selskapet og brexit sammen, var det faktum at Cambridge Analytica hadde vært i kontakt med Nigel Farages brexit-kampanje Leave.EU og hans parti Ukip, men kontakten hadde ikke ledet til noe videre samarbeid. I materialet som ble gjennomgått, fant heller ikke datatilsynet noe bevis for russisk påvirkning i folkeavstemningen.

Egentlig var de eksplosive, funnene fra det britiske datatilsynet: De slo beina under store deler av premisset i det som hadde vært en verdensnyhet. Men eksplosjonen detonerte liksom aldri; ICOs konklusjon ble lite dekket i pressa, heller ikke i Norge. Først og fremst var mediebildet høsten 2020 preget av vaksinenyheter og R-tall.

Snakker endelig ut

Alexander Nix gir ikke egentlig intervjuer. Cambridge Analyticas sjef fram til selskapet ble konkurserklært, har etter skandalen kun uttalt seg til et fåtall medier på verdensbasis.

– Det var mye presse og mange ubegrunnede anklager som resulterte i en rad av etterforskninger. Jeg syntes ikke det var passende å kommentere saken da, sier Nix til Klassekampen.

Han har dukket opp på en dataskjerm, sittende i mørkeblå genser på et kontor. Telefonen ringer flere ganger, men Nix svarer at han er opptatt. Det er én grunn til at han tar seg tid til å snakke i en time og tjue minutter med venstresidas dagsavis.

– Fordi du sa du skulle intervjue Carole Cadwalladr.

Etter skandalen som slo ned mot selskapet han ledet, er det ingen som lenger vet hva Nix jobber med. Det vil han heller ikke fortelle. Men det vi vet, er at det britiske konkursrådet i 2020 diskvalifiserte Nix fra å lede et selskap de neste sju årene. Årsaken er at Cambridge Analyticas morselskap SCL Elections i andre sammenhenger hadde tilbudt «lyssky» og «potensielt uetiske tjenester» til potensielle kunder.

Nix har med andre ord sitt å svare for. Men i media ble han, da det kokte som verst, nærmest framstilt som skurken som manipulerte fram både brexit og Trump. Muligens er det også derfor Nix virker amper når vi ringer. Han vil vite hva Cadwalladr har sagt, vil vite om vi i det hele tatt vil tørre å publisere.

Men nå sitter han her, på skjermen foran oss, og begynner å fortelle.

– For et politisk konsulentbyrå var dette et svært valg. Og jo, vi sjekket det ut, begynner Nix.

Aksenten er erkebritisk; man kan nærmest høre at han har gått på overklasseskolen Eton.

Han forteller at Cambridge Analytica både kontaktet Leave og Remain. Den eneste som var interessert, var Leave.EU, brexit-kampanjen ledet av Nigel Farage og finansiert av Arron Banks.

– Vi hadde diskusjoner med Banks, som representerte Ukip og Leave.EU, og skisserte opp en mulig jobb. Vi sendte dem en kontrakt og en faktura for arbeidet vi håpet å gjøre.

Men planene ble skrinlagt.

Nix har forstått det slik at Banks heller enn å hyre dem, ville prøve å «kopiere metodikken og teknologien og gjenskape den, ved hjelp av sitt eget team».

– Konsekvensen var at han, uten å si det til oss, kansellerte kontrakten. Så summa summarum: Vi jobbet ikke, verken betalt eller ubetalt, for verken Leave eller Remain i folkeavstemningen, fastholder Nix.

Den intense opptakten

Dette er konklusjonen ICO også kom fram til. Men det er ikke til å stikke under stol at Cambridge Analytica selv har bidratt til inntrykket av at de jobbet for Leave-leiren. Som Cadwalladr påpekte, har begge sider snakket åpent om et samarbeid. I 2015 skrev Leave.EU på sine nettsider at Cambridge Analytica arbeidet for dem, og kampanjens visesjef Andy Wigmore skal ha sagt til Cadwalladr at selskapet var «happy to help», fordi Nigel Farage var venn av Mercer. I 2016 delte dessuten en ansatt i Cambridge Analytica scene med Leave.EU, og hun har i etterkant hevdet at selskapet så visst utførte arbeid for Farage og co.

Eksempelet som likevel oftest dukker opp, er en tekst Nix kaller en slags pressemelding, på trykk i reklamemagasinet Campaign. «Nylig har Cambridge Analytica slått seg sammen med Leave.EU (…) for å hjelpe dem til å bedre forstå og kommunisere med britiske velgere. Vi har allerede hjulpet til med å forsterke Leave.EU sin sosiale medier-kampanje ved å sikre at de riktige meldingene kommer til de rette velgerne på nettet», skrøt teksten, som var signert med Nix’ navn.

– Forstår du at mange trodde eller fortsatt tror at dere jobbet med folkeavstemningen?

Han tar sats. Så går Nix detaljert gjennom hver innvending, som han tilsynelatende kan utenat og dermed har ferdigpolerte svar på. Den skrytete teksten ble sluppet prematurt av en overivrig PR-avdeling og ble dessuten i etterkant dementert, hevder han. Også Wigmores kommentar var «et eksempel på å selge skinnet før bjørnen var skutt». Og pressemøtet med Leave.EU var et PR-stunt der Cambridge Analytica var ønsket «for å styrke kredibiliteten deres» og handlet om hva de kunne få til sammen, i framtida.

– Det var i alles interesse å snakke om planene, sier Nix.

Han understreker hvor ekstremt intens opptakten til folkeavstemningen faktisk var. På Leave-siden knivet to ulike kampanjer om å få status som den offisielle: Farage og Banks’ Leave.EU mot den konkurrerende Vote Leave, ledet av Boris Johnson og Dominic Cummings – som til slutt vant, og ble den offisielle pro-brexit-kampanjen.

– Jeg tror at i alles bevissthet, så var det sånn at vi hadde til hensikt å jobbe med Leave.EU. Og de hadde til hensikt å jobbe med oss. Så alle disse utspillene, de var ikke løgner, de var bare premature, sier Nix.

– Men hva om vi faktisk hadde jobbet for Leave? Hva ville vært galt med det?

– Cadwalladr sier hun har en faktura som beviser at dere jobbet for Leave.EU og/eller Ukip?

– Det er mulig hun har en kopi av fakturaen. Men når hun sier at «vi vet at den ble betalt», impliserer det at hun har tilgang til bankkontoene til vårt tidligere selskap, og at hun har sett en utbetaling. Og det er simpelthen ikke sant. Det skjedde ikke.

Sammensausede skandaler

Å intervjue Cadwalladr og deretter Nix, er som å besøke to forskjellige verdener i to forskjellige solsystem. De har motstridende syn på så å si alt – kanskje bortsett fra at de begge har ansett Cambridge Analytica som universets midtpunkt. Begge har også hevdet at selskapets påvirkningskraft var enorm.

Når den britiske journalisten og forfatteren James Ball titter inn i den samme stjernekikkerten, ser han et annet bilde.

– Det var et dårlig selskap som forsøkte å gjøre dårlige ting. Men å framstille dem som denne store og mektige aktøren … Det var en vits.

Ball har, i likhet med Cadwalladr, skrevet for The Guardian i en årrekke. I 2014 vant han og kollegaer i avisa Pulitzer-prisen for dekningen av Edward Snowden-avsløringene – den samme anerkjente prisen som Cadwalladr og kollegaer ble nominert til i 2019, for dekningen av Cambridge Analytica.

I dag er han, i tillegg til å være journalist, global redaktør for det internasjonale byrået for undersøkende journalistikk, der han har ledet et graveprosjekt om russisk innflytelse i den britiske eliten.

Han kjenner Cambridge Analytica-saken og kontroversene rundt den ut og inn.

– Jeg vil understreke at jeg synes Carole avdekket mange viktige ting, begynner Ball.

Backet av lyssky, konservative milliardærer og med mål om å påvirke velgere – det er klart det er verdt å kikke et slikt selskap i kortene, mener han. Og det å vise hvordan Facebook håndterte brukernes data, har ført til økt bevisstgjøring.

– Jeg er også ubeskrivelig glad for at hun vant søksmålet – det er enormt viktig for pressefriheten i Storbritannia, sier Ball, som i likhet med en rekke presseorganisasjoner støttet Cadwalladr da hun ble saksøkt for ærekrenkelser av brexit-sponsoren Arron Banks.

Men den enorme Cambridge Analytica-dekningen var like fullt upresis, mener Ball: Det var egentlig en rekke ulike saker som ble feilaktig sauset sammen i én. I en lang artikkel publisert i The Spectator i 2020, ryddet han opp i kaoset.

– Noen av skandalene var ikke relatert til hverandre, og noen av dem hadde ikke engang noe som helst å gjøre med Cambridge Analytica, sier han til Klassekampen.

Saken han her går inn på, er det Cadwalladr i ettertid har vært opptatt av å understreke: Faktum at Leave-leiren brøt valglover.

– Det har ingenting med Cambridge Analytica å gjøre, men litt med penger brukt på Facebook å gjøre, sier Ball.

De britiske valgkampreglene er i realiteten «så intrikate at de nesten er umulige å forstå», fastholder han. Samtidig er de, paradoksalt nok, lette å omgå. Der Remain-kampanjen fant smutthull, var ikke den offisielle Leave-kampanjen like kløktige, ifølge Ball. Den ble tatt for ulovlig koordinering og pengebruk og ble ilagt en bot på 61.000 pund av ICO.

Selv om Ball er tydelig på at regelbruddet var krystallklart og straffen rettmessig, er han også tydelig på dette: Det har fremdeles ingenting med Cambridge Analytica å gjøre. Og han mener lovbruddet ikke var av en så alvorlig art at man kan hevde at folkeavstemningen «ble stjålet».

For selv om Cadwalladr sier til Klassekampen at brexit-resultatet «balanserte på en knivsegg», påpeker Ball at til tross for at 52 mot 48 prosent kan høres uhyre jevnt ut, var marginen på 1,3 millioner velgere. «For at 500.000 pund i ekstra nettreklame skulle være avgjørende her, måtte de ha vært flere hundre ganger mer effektive enn noen andre reklamekampanjer i historien», har Ball tidligere uttalt.

– Hvor stor effekt har denne saken hatt på den politiske debatten, vil du si?

– Jeg mener den endte opp med å ødelegge den politiske samtalen i Storbritannia, svarer han kontant.

– Jeg støttet Remain, la det være klart. Men denne saken lot folk som stemte for Remain hevde ting som at folkeavstemningen ble stjålet. Og det mener jeg ikke det finnes bevis for, sier Ball.

– Stolt av Trump-jobben

Cambridge Analytica og brexit hadde altså ikke noe med hverandre å gjøre, skal vi tro granskingene som er gjort, blant annet ICOs. Men Cambridge Analytica jobbet for Donald Trumps første presidentvalgkamp. Dét kan alle enes om.

Likevel hersker det på ingen måte en felles forståelse av hvor stor rolle selskapet spilte. Utviklet det et «psykologisk mindfuck-krigføringsverktøy» på vegne av Bannon, bygget på millioner av menneskers Facebook-data, og brukte selskapet dette mektige redskapet på amerikanske velgere? Eller var det et ganske ordinært, kanskje til og med litt dårlig, politisk konsulentbyrå, ikke så ulikt de mange andre som selger sine tjenester til politikere i valgkampmodus?

– Det finnes et gammelt munnhell i politikken: «En suksess har mange fedre, men fiaskoen er foreldreløs», sier Nix.

– Tror jeg at Cambridge Analytica ene og aleine var ansvarlig for at Trump vant valget? Nei, det gjør jeg ikke. Og det tror jeg ikke heller noen som er tett på politikk, ville sagt.

Trump holdt det Nix kaller «en veldig teknisk valgkamp» i 2016.

– Den brukte målretting til å forstå og til å engasjere velgere på et personlig nivå man kanskje aldri har sett før. Men dette gjorde også Hillary Clinton, la det være klart. Fordi teknologi hadde endret mulighetslandskapet i det å drive valgkampanjer.

Nix sier Trump «var og er en livskraft, helt på egen hånd».

– Men om det finnes én faktor jeg tror bidro mer til hans suksess enn noe annet, var det faktumet at mediene – i stor grad de venstrevridde, mer liberale mediene som i praksis forsøkte å beseire Trump – faktisk ga han mer tv-tid enn noen annen kandidat i primærvalget, og utvilsomt mer enn Hillary Clinton. Gjennom forsøkene på å knekke ham, ga de han en plattform.

Nix snakker om earned media – all den gratis medieoppmerksomheten journalister og meningsbærere vier presidentkandidatene i studio og i spalter. Ifølge New York Times ga amerikansk presse Trump «gratis mediedekning til en verdi av to milliarder dollar» i 2016-valget.

Nix mener «ingen kan nekte for» at Trump «hadde en unik forståelse av velgerne han appellerte til».

– Cambridge Analytica var en del av denne valgkampen, og vi er veldig stolte over det arbeidet vi gjorde for å støtte den.

– Stolte?

– Du antyder at vi ikke skulle vært stolte over å representere en demokratisk valgt kandidat i et fritt og rettferdig valg i verdens nest største demokrati? Så klart er vi stolte. Vi ville vært like stolte over å representere Hillary Clinton. Trump vant nominasjonskampen foran 15 andre kandidater, på en fri og rettferdig måte. Han var folkets valg, og representerte det republikanske partiet i et historisk valg. For ethvert politisk konsulentfirma er det å jobbe for et ledende politisk parti eller kandidat i et slikt mainstream, storskala, nasjonalt valg, et høydepunkt i karrieren.

Når Klassekampen spør Nix hva Cambridge Analytica spesifikt gjorde og hva han tror var deres mest effektive bidrag i Trump-kampanjen, ender alle svarene med et spørsmålstegn.

– Var vår innvirkning at vi motvirket innflytelsen til Hillarys digitale team? Var vår innvirkning at vi forbedret Trumps målretting? Var det at vi forbedret budskapet hans? Var det at vi forbedret rådgivningen i nøkkelstatene? Det er veldig vanskelig å kvantifisere hvilke av disse områdene, om noen, som ble avgjørende for hans suksess.

– Men det er ikke alltid sånn at racerbilsjåføren er den beste mekanikeren. Det trengs både en sjåfør, mekanikere og andre hjelpere for at laget skal lykkes, sier Nix.

Det etterlatte inntrykket

Cambridge Analytica-skandalen handlet i stor grad om misbruk av Facebook-data. I den første dekningen ble det antydet at dataene Cambridge Analytica hadde, ble benyttet i brexit. Seinere skiftet fokuset til at de ble brukt i «psykografiske metoder» mot millioner av amerikanske velgere som fikk personligheten sin beregnet og deretter ble bombardert med målrettet innhold fra Trumps team.

Facebook-dataene var det forskeren Aleksandr Kogan som samlet inn gjennom en personlighetsquiz. Med Facebook velsignelse «skrapte» han som forsker inn data til akademisk bruk. Men i 2014, etter å ha blitt kontaktet av Wylie på vegne av Cambridge Analytica, satte han opp firmaet Global Science Research og oppdaterte appen til å gjelde kommersielt bruk. De som tok testen, godtok innstillingene – men Facebook-vennene deres visste ikke at også deres informasjon ble brukt. Dataene til opp mot 87 millioner Facebook-brukere ble «høstet». For det har Mark Zuckerberg vitnet for Kongressen i USA og Facebook betalt tidenes største bot, fem milliarder dollar, til det amerikanske forvaltningsorganet med ansvar for forbrukervern (FTC).

Når Klassekampen i dag snakker med Kogan, sier han at selv ville han gjerne spurt Cadwalladr om disse dataene. Mener hun fremdeles at de ble brukt i brexit og av Trump-leiren?

– Etter alt jeg har lært, tror jeg for min del at ingen av kampanjene noen gang har hatt tilgang til eller brukt Facebook-personlighetsdataene jeg samlet inn eller genererte, sier Kogan til Klassekampen.

Hva angår Storbritannia, slo ICO fast at dataene «ikke kan ha blitt brukt i brexit-avstemningen» siden de i all hovedsak stammet fra amerikanske brukere og siden Cambridge Analytica ikke jobbet med brexit. Det er mindre rapportering om hvordan Trumps valgkamp eventuelt brukte dem.

– Om man snakker med folk som jobbet i Trump-kampanjen, er konsensus at de aldri brukte dataene, sier Kogan.

Nix er ikke mindre tydelig i sitt svar.

– Brukte vi Facebook-dataene i brexit? Svaret er nei, og det er krystallklart.

– Brukte vi Facebook-dataene i Trump-kampanjen? Svaret er nei. Vi jobbet kun med Trumps egne data. Så svaret er helt kategorisk at ingen Facebook-data ble brukt i Trumps kampanje, sier Nix.

Man kan bli forvirret av mindre. At Facebook-dataene Kogan samlet inn og Wylie brukte til å utvikle et farlig valgkampverktøy, ble brukt mot velgere i Storbritannia og i USA i 2016, var en helt sentral del av Cambridge Analytica-skandalen. Var ikke dette selve hovedpremisset i den massive dekningen?

– Jo. Jeg tror at om du hadde spurt folk hva denne skandalen var, ville de fleste av dem si at det var dette det hele handlet om. Det er det etterlatte inntrykket, sier James Ball på telefon fra London.

Han mener dog at det, sånn egentlig, ikke er så farlig om Cambridge Analytica brukte disse dataene eller ei. Hvorfor? De var langt mindre farlige og effektive enn det de ble framstilt som.

– De var et øyeblikksbilde av 87 millioner menneskers Facebook-data. Hvorfor ikke da heller bruke helt ferske og oppdaterte data fra potensielt to milliarder Facebook-brukere, som man kan, sier Ball.

Hele tilnærmingen til «psykografiske metoder» av den typen Wylie snakket og Cadwalladr skrev om, «har dessuten vist seg å stort sett være ubrukelig», mener journalisten.

Alexander Nix er uenig.

– Jeg tror man kan påvirke folks oppførsel. Men det er ikke svart-hvitt. Ingen påstår at det er et mirakelmiddel der man plutselig kan få millioner av folk til å gjøre noe de ikke vil, sier Nix i dag.

Alarmisme mot sin hensikt

Høstingen av Facebook-data, som Cambridge Analytica nyttegjorde seg av, ble mange rettmessig opprørt av. Det britiske datatilsynet ga også selskapet refs for slett datahåndtering. Og journalisten selv, Cadwalladr, har ikke bare måttet tåle kritikk, men også mye usaklig hets for sakene hun har publisert.

Og samtidig: Ingen av de mange forsøkene på å ettergå avsløringene om den politiske betydningen av Cambridge Analyticas metoder i Storbritannia og USA har ledet til graverende funn. Granskingen fra det britiske datatilsynet viser at Cambridge Analytica ikke var involvert i brexitavstemningen. Heller ikke granskingsforsøkene fra det britiske parlamentet, høringer i kongressen i USA, Mueller-rapporten eller det amerikanske senatets etterretningskomité har endt i konklusjoner om at Cambridge Analytica spilte en avgjørende rolle i de to skjebnesvangre valgene i 2016.

Hva så med koplingen mot Russland? Mannen som det pekes på, er igjen Aleksandr Kogan. Da saken stormet som verst, ble det spekulert i om den sovjetiskfødte forskeren var spion. Det hevdet aldri Cadwalladr – men i Cambridge Analytica-dekningen hennes gjorde hun blant annet et poeng av at han har mottatt russiske forskningsmidler.

– Det er en utfordrende logikk å forsvare, siden vi ikke antar at noen med løse forbindelser til britiske eller amerikanske myndigheter er spioner, sier Kogan i dag.

Han fikk også forskningsmidler fra USA og Storbritannia. Han påpeker at mye har skjedd siden Cambridge Analytica-skandalen sprakk, og at verden i dag ser annerledes ut. Russland har angrepet Ukraina.

– Ironien i mitt tilfelle er jo at jeg ikke er russisk – jeg er ukrainsk. Jeg er halvt ukrainsk, halvt moldovsk – og jødisk, og vi flyktet til USA da jeg var barn.

Spør man journalisten James Ball om russisk påvirkning i den britiske EU-avstemningen, er svaret at det ikke er funnet bevis for noe slikt.

– Bevisene jeg har sett, viser at Russland fremmet splittende brexit-tiltak etter folkeavstemningen, men ikke gjorde mye i forkant. De hadde grunner til å støtte begge sider, på det tidspunktet, og holdt heller fokus på å fremme islamofobi og andre splittende temaer, sier Ball.

– Jeg mener at russisk påvirkning definitivt finner sted. Det er bevis for at det skjedde i USA i 2016 og at det skjer i Øst-Europa, og jeg mener nordmenn skal se på det med bekymring, sier Ball.

– Men fordi det er et så alvorlig tema, må vi være veldig nøyaktige, vi må se på bevisene.

Russland ønsker å polarisere og svekke tilliten i samfunnet, påpeker Ball. Paradoksalt nok kan advarsler og anklager om russisk påvirkning nøre opp under folks mistillit til politiske systemer og institusjoner – og på den måten virke mot sin hensikt, mener journalisten.

– Om man blir for alarmistisk, og hevder at man kan ikke stole på valgresultater, så hjelper det faktisk Russland. Det øker bare polariseringen og svekker tilliten til valg. Vi må være ærlige og forsiktige – og se på hva det er vi faktisk kan bevise.

Står inne for saken

Det var under pandemihøsten 2020 at Klassekampen forsøkte å få Cadwalladr i tale, uten hell. Nå sitter hun her; kun et frokostfat står mellom oss, på Oslo-hotellet Scandic Holberg, dagen etter Pen-arrangementet i høst. I lys av granskingene som ikke fant at deler av det hun rapporterte om Cambridge Analytica stemte, spør vi henne om påstandene tålt tidas tann.

– Det er et veldig ladet spørsmål. Hva er det egentlig du prøver å spørre meg om?

Den store granskingen som det britiske datatilsynet viet to og et halvt år til, avskriver hun helt og holdent.

– ICO klarte ikke å gjøre noen av de tingene de satte seg fore, sier Cadwalladr.

Det er bevist at britiske valgregler ble brutt av Leave-kampanjene, påpeker hun. Det britiske datatilsynet delte ut bøter for dette, til både Vote Leave og Leave.EU, i tillegg til Facebook.

– Vi vet at de to kampanjene for brexit i folkeavstemningen brukte for mye penger. Noen av dem samarbeidet ulovlig og det ble funnet at de brøt loven.

I saken om brexit-ranet skrev Cadwalladr at Storbritannia var i ferd med å bli et «ufullstendig demokrati». I dag, fem år seinere, er konklusjonen hennes den samme – Cambridge Analytica jobbet for brexit og påvirket velgere.

– Jeg tror ikke, på noen som helst måte, at dette var en avstemning som ble gjennomført på lovlig vis, oppsummerer Cadwalladr.

– En av de store artiklene dine har tittelen The Great British brexit Robbery . Er du fremdeles av den oppfatning at brexit-avstemningen var et ran?

– Vel, som du vet: journalister skriver ikke overskriftene sine selv, svarer Cadwalladr.

Klassekampen spør Cadwalladr om Facebook-data ble brukt i brexit-kampanjen og Trump-valgkampen, slik Alexander Nix bestrider.

– Når det gjelder Trump-kampanjen, vet vi at de hadde Facebook-dataene. Hvordan de brukte dem er fremdeles uvisst, tror jeg. Jeg vet ikke definitivt hvordan de brukte dem.

– Angående brexit, så har jeg ingen anelse. Jeg har ingen innsikt i hva Cambridge Analytica gjorde. Jeg hevdet absolutt ikke at de brukte Facebook-data i brexit-kampanjen, sier Cadwalladr.

Carole Cadwalladr er forelagt alle anklager i denne saken, og er blitt spurt om å utdype en rekke spørsmål i etterkant av intervjuet i Oslo. Ingen av spørsmålene vi har stilt er blitt besvart.

Avisa The Guardian, som trykket Cadwalladrs avsløringer i 2017 og 2018, har understreket at de står for dekningen, også etter at konklusjonen til det britiske datatilsynet ble offentliggjort. I en leder 11. oktober 2020 skriver de at avsløringene har ledet til politiske og juridiske granskinger på begge sider av Atlanteren, og at sakene for alltid har endret den offentlige oppfatningen om datamisbruk. De understreker at ICO fant alvorlig misbruk av private data, og at disse dataene ble uthentet med sikte på politisk påvirkning.

I samtalen med James Ball forteller vi ham hva kollegaen Cadwalladr har sagt.

– Kan det vise seg at Cambridge faktisk jobbet for brexit likevel?

– Er det et usynlig monster i rommet der du sitter? Altså, jeg kan ikke bevise at det ikke er det. Men, du vet, svarer Ball.

– Jeg har sett på de samme bevisene som Cadwalladr, og jeg mener de ikke beviser noe som helst, sier Ball.

– Og tro meg – jeg skulle gjerne kommet til samme konklusjon som Cadwalladr. Vi tilhører den samme politiske sfæren, de samme folkene, til og med den samme avisa. Men faktaene er simpelthen ikke med henne i denne saken, sier Ball.

– Hvorfor tror du denne fortellingen ikke dør?

– Fordi folk ønsker å tro på den. Folk vil ikke tro at Trump vant i 2016 eller at Brexit-sida seiret samme år. Og personlig hater jeg begge de to utfallene. Men de vant faktisk, you know, sier Ball.

– Det er denne tanken: Vi tapte egentlig ikke. Som jo er akkurat det de anklager den andre siden for i dag.