Mike Davis fikk rykte på seg for å være den amerikanske venstresidens sannsiger. Han utga historien om hjembyen Los Angeles’ glitter og elendighet, «City of Quartz» (1990), og to år etterpå eksploderte gettoene i opptøyer. I «Ecology of Fear» (1998) satte han byen inn i en miljø- og naturhistorisk kontekst. I etterkant virket skogbrannene å rase inn over byens luksuriøse forsteder ennå hyppigere enn før. Han viste i «The Monster at Our Door» (2005) at fugleinfluensaen nesten skapte verdensomspennende epidemier på 1990-/2000-tallet. I 2019 kom covid-19-pandemien. Hans siste bok, utgitt i år, ble «The Monster Enters. COVID-19, Avian Flu, and the Plagues of Capitalism».

Davis’ kritiske instinkt tilsa simpelthen at det sjelden går bra når kapitalismen brer om seg. Han leste kommende opptøyer fra graffitien på veggene eller «Armed response»-skiltene foran eneboligene. Gitt klimaforskningens resultater, forventet han kraftigere branner i Sør-Californias stadig tørrere økosystemer. Og når kineserne slapp markedene fri i områder preget av spesielt tett kontakter mellom bønder, bybefolkning, tamme og ville dyr, så han muterende virus spredd via globaliserte kommunikasjonsnettverk.

Davis var sosialist og historiker, en allsidig, fargerik og utrettelig aktivistisk skribent på den amerikanske venstresiden. Han gikk ikke rett inn i en akademisk karriere. Han var slakter, lastebilsjåfør, aktivist og bokhandler i Sør-California til midt på 1970-tallet. Utdannelse tok han i rykk og napp, på egen lønn og med stipender, inntil han som 30-åring hadde bachelor i økonomisk historie fra UCLA.

I 1976 ble han del av miljøet rundt New Left Review i London. Redaktøren, Perry Anderson, ga venstreintellektuelle anledning til å publisere grundige analyser av dagsaktuelle temaer. Skribentene styrket sin akademiske karriere gjennom artikler og senere bøker på husforlaget New Left Books, senere Verso. Anderson ble selv en respektert professor, og er nå på UCLA i Los Angeles.

Davis lot seg inspirere av Andersons ordrike, ofte snirklete, men alltid presise skrivestil. Selv engelskmenn må bruke ordbok når de leser ham. Davis tok imidlertid inspirasjonen i mer artistisk retning og ble en av de største stilistene på amerikansk venstreside. Da han omsider tok fast stilling på et universitet, gikk han fra historie til «kreativ skrivekunst» som undervisningstema. Han skrev også skjønnlitteratur.

Det passet seg for en marxist å være opptatt av katastrofer. Først beskjeftiget Davis seg med rent sosioøkonomiske katastrofer. Arbeiderbevegelsens mobilisering i USA hadde vært en truende katastrofe for det amerikanske borgerskapet. Men han viste i «Prisoners of the American Dream» (1986) at amerikanske arbeideres klassekamp hadde sporet av igjen og igjen. Arbeiderbevegelsen hadde aldri klart å bygge en godt organisert fagbevegelse og et sterkt politisk parti, selv om den fra slutten av 1800-tallet ledet an i utviklingen av kapitalismens produktivkrefter. Dette var en katastrofe for Davis og hans kamerater.

USAs historisk skiftende innvandrergrupper var nemlig aldri blitt forsonet med hverandre. De anglosaksiske protestantene som grunnla unionen, var den første innvandrergruppen. De tvang med seg den andre innvandrergruppen, slavene. I perioden 1820 til 1920 ankom så hvite grupper fra Sør- og Øst-Europa. Denne tredje innvandrerpuljen skilte seg ut i språk og/eller religion og ble først segregert like grundig som de svarte i sør. Men deretter ble den integrert gjennom etnisk tilknyttet «maskinpolitikk» i storbyene. Fra New Deal på 1930-tallet og utover i etterkrigstiden fikk disse europeerne sine rettigheter anerkjent raskere og med mindre motstand enn afroamerikanerne, som i samme periode ble holdt nede av apartheidregimet (Jim Crow) i sørstatene.

Da borgerrettsbevegelsen sikret antidiskrimineringslovgivning i 1964, hadde mange afroamerikanere flyttet til storbyene i nord og vest. Der ble de rammet av ulikhetsskapende prosesser som ikke var dekket av den lovgivningen. Områder med utilstrekkelig skoletilbud, dårligere boforhold og infrastruktur markert med røde linjer av eiendomsmeglerne. I slike ghettos og barrios ble fattige svarte og latinos konsentrert. I kredittmarkedet fikk de ikke like gunstige boliglån som hvite i forsteder og bydeler utenom de røde linjene. Dessuten startet Nixon-administrasjonen fra 1969 en «krig mot kriminalitet», særlig narkotikakriminalitet. Det førte til en fengslingsepidemi uten sidestykke i den vestlige verden. Fengselsbefolkningen består altoverveiende av unge, fargede menn med dårlig utdannelse. Samlet resultat var onde sirkler som fastholdt fattige svarte i en posisjon aller nederst på den sosiale rangstigen.

Davis’ to store Los Angeles-bøker fra 1990-tallet består av lange essayliknende kapitler med hver sin vinkling under en bredere tematikk. Politikk og økonomi er bakteppe for en blanding av kulturanalyse og personlig etnografi. Han hentet impulser fra humaniorafag med sans for spesifikke forløp og enkeltverk. Men Davis ville se det spesielle som uttrykk for dypere krefter, best dekket av marxistisk samfunnsanalyse.

Los Angeles er like segmentert som andre amerikanske storbyer, men har også særtrekk. Nærhet til Mexico-grensen gjør at latinos spiller en spesielt stor rolle i byens kultur og arbeidsmarked, som opprinnelig befolkning, og som legale og illegale innvandrere. Dessuten huser byen Hollywood, selve senteret for USAs underholdningsindustri, som har produsert den amerikanske drømmens bilder i mer enn hundre år.

Davis skriver at han vil grave USAs framtid ut av Los Angeles’ fortid. Han sikter da til kombinasjonen av tidlig polarisering mellom bydeler og Hollywoods idealisering av den amerikanske drømmen. De styrtrike elitene bak låste porter i LAs åssider omfatter ikke bare oljemagnater eller entreprenører med fete offentlige kontrakter, men også kulturindustriens store stjerner. I skyggen av deres kommersialisme finner Davis et mangfold av sub- og sidekulturer: modernisme og postmodernisme innen alle kunstarter (arkitektur, maleri, musikk, skulptur, litteratur, teater), hvite motkulturer (freaks), meksikanske, chicano og svarte kulturer.

Slik USA utviklet seg, sto politistyrkene i spenningsfeltet mellom landets uforsonte innvandrergrupper. Politikorpsene besto hovedsakelig av etterkommere av hvite innvandrere, som regel av irsk/italiensk/jødisk avstamning. Bare langsomt økte innslaget av minoriteter i politistyrkene. I Los Angeles skulle LAPD skape orden i ghettos og barrios der svarte og latinos var konsentrert. Politistyrkene har tradisjonelt forskjellsbehandlet hvite og svarte, rike og fattige. Politivold ble det mest tilspissede uttrykket for diskrimineringen mot fattige etniske grupper. Volden var gnistene som tente opprør. Det skjedde i Watts-gettoen i 1965, og igjen i 1992 da de fattige sørlige bydelene eksploderte i opptøyer etter at fire politimenn ble frikjent fra anklagen om vold mot Rodney King – trass i videobevis. Denne fortida er blitt nåtid med Black Lives Matter-bevegelsen.

På 1990-tallet ble Davis opptatt av mer omfattende katastrofer. Klimaproblemene var utgangspunktet, de var viktige for venstresiden. Han skrev om global oppvarming, men mest av alt viste han interesse for naturhistoriske katastrofer. I «Ecology of Fear» (1998) har tverrfagligheten hans fått et betydelig innslag av naturvitenskap: meteorologi, økologi og klimaforskning, geologien med tilhørende spesialiseringer (geomorfologi), samt zoologi og astronomi. Han lar naturhistorien spille sammen med byens sosiale historie i sine betraktninger om jordskjelv, tørke og branner. Han knyttet også sitt kulturanalytiske blikk til katastrofene, for blant Hollywoods spesialiserte sjangere var jo skrekk- og katastrofefilmene.

«Davis argumenterte for at Malibu like godt kunne brenne ned i neste skogbrann»

Davis var særlig opptatt av hvorvidt naturhistoriske fluktuasjoner i værforholdene hadde forsterket menneskeskapte katastrofer. Dette utredet han for Los Angeles, og senere – i «Late-Victorian Holocausts» (2000) – også for en rekke tredje verden-land under vestlig imperialisme før første verdenskrig. Her var han inspirert av de klimahistoriske studiene til historikeren Emmanuel Le Roy Ladurie – en av den franske Annales-skolens pionerer.

I «Ecology of Fear» argumenterte Davis for at Malibu, Los Angeles’ riviera med rikmannsslott spredt i åssidene mot Stillehavet, like godt kunne brenne ned i neste skogbrann. Ressursene til brannvern burde settes inn for å beskytte områder med større befolkningstetthet . Brannene ikke bare ødela, de økte også ulikheten. Luksusvillaer ble bygget opp flottere enn før, mens de som ikke hadde råd til forsikring, mistet huset og endte opp i campingvognparker.

Davis skrev dagsaktuelle kommentarer i venstresidepublikasjoner og aviser. I New Left Review skrev han gjennom sine 42 år som redaksjonsmedlem lengre, godt kildebelagte artikler. De siste femten årene kommenterte han jevnlig den amerikanske politiske utviklingen. I sin analyse av 2020-valget viste han til spørreundersøkelser som viste at de fleste republikanske velgerne er enige i «at den amerikanske drømmen forsvinner så raskt at vi bør bruke makt for å redde den». To av fem forventer også at en gang må «patriotiske amerikanere må ta loven i egne hender».

Davis antyder at Trump har gjort 55 millioner velgere til sin egen «bevegelse», avsondret i en helt egen offentlighet. Men Trump fikk over 74 millioner stemmer. Undersøkelser viser at økonomiske forhold var viktigst for velgerne, og Davis mente at jobb og inntekt – ikke rasisme – var viktigst for de øvrige 20 millioner Trump-velgere. Men det er skremmende nok at over 50 millioner velgere er enige med Proud Boys og resten av USAs alt-right i at politisk vold kan rettferdiggjøres i forsvar for hvit dominans.

Han minnet om at dette ikke var første terrortilstand i amerikansk historie. Hundretusenvis støttet vold mot borgerrettsbevegelsen i sørstatene. Ku Klux Klan var en massebevegelse på 1920-tallet. Derfra går linjene til Nixons strategi om å sikre sørstatsstemmer på 1970-tallet, videre via Reagans økte oppslutning blant nesten halvparten av alle fagorganiserte husholdninger, og fram til Trumps mange hentydninger til alt-rights visjoner om hvit overmakt.

Et mindretall innen det politiske kommentariatet hadde lenge påpekt denne spesielle amerikanske «populistiske konservatismen». Davis påpekte imidlertid også at tunge demografiske trender virket mot den. Hans artikkel om 2012-valget het «The last white election?» De hvite er i ferd med å bli et mindretall. De amerikanske kapitalistene er egenrådige, de higer etter billig, uorganisert og sågar illegalt innvandret arbeidskraft, så innvandringen fortsetter, trass i militarisering av grensen.

Republikanerne i USA fører en hektisk kamp på mange plan mot denne demografiske tendensen. De bruker alle tricks de kan hente fra en grunnlov fra slavetida. På delstatsnivå omdefinerer de valgdistrikter ( gerrymandering ) og manipulerer valglovene i disfavør av regnbuevelgere. Senatet har et demokratisk underskudd (store folkerike stater er underrepresentert), og i tillegg benytter politikerne filibusterinstitusjonen og fyller opp høyesterett slik at den vil støtte høyresida i en mannsalder. Målet er å sikre valg av partiets kongressrepresentanter selv om de ikke på noen måte klarer å sikre flertall i delstatene. Samtidig trekkes partiet i retning av det ytterliggående høyre gitt Trumps suksess med å definere en isolert offentlighet, fri for alle hensyn til saklighet og dannelse.

Etter å ha oppsummert den amerikanske populistiske konservatismen dype historiske røtter skrev Davis i sin artikkel om 2020-valget: «Borgerkrig? En eller annen analogi er unngåelig og vi bør ikke avvise den». Men det fikk han ikke oppleve. I et intervju med Los Angeles Times 25 juli 2022 sa han at det eneste han beklaget ved å dø av kreft var at han ikke fikk dø i et opprør eller på barrikadene, slik han i romantiske stunder hadde drømt om.