En av de vakreste fotball­anekdotene jeg kjenner til, knytter seg til et av de styggeste kapitlene i den moderne europeiske fotballhistorien. I den såkalte Calciopoli -skandalen i 2005–06 ble det avdekket at store deler av den italienske fotballverdenen var kjøpt og betalt, som det heter på tribunen. Dommere, managere, journalister, spillere, eiere; hele sulamitten. Juventus var klubben som ble straffet hardest (Silvio Berlusconis AC Milan slapp billigere unna). De ble blant annet flyttet ned i Serie B, med 18 poeng i minus. Flere av lagets stjernespillere valgte likevel å bli igjen og kjempe klubben fram til opprykk. En av dem var Alessandro Del Piero. Da laget en dag var på vei med bussen til nok en bortekamp mot et bunnlag i Serie B, i en fjellskrent nordøst for Bergamo, klaget en av spillerne høylytt over hva de måtte nedverdige seg til. Ifølge lagkameraten Claudio Marchisio ble han satt på plass av Del Piero, som holdt en tale Marchisio mente ikke bare ble retningsgivende for fotballkarrieren hans, men også for hvordan han tenkte om livet sitt: «Idrett og fotball bygger på respekt», sa Del Piero: «Du spiller mot dem du har kvalifisert deg til å spille mot, på de arenaene du fortjener å spille på. Og du kan aldri noensinne si at du er bedre enn en annen spiller eller at din klubb er bedre enn en annen klubb før du har bevist det ute på banen.»