Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Oslo World-aktuell gigant: Senegals Youssou N’Dour holder stemmen intakt og viser at han er mye mer enn en musiker.

Statsmannen

YOUSSOUS BALL: En festkveld med N’Dour i hovedrollen blant tusenvis av mennesker – de fleste senegalesere – i Paris.
Christopher Olsson, Christopher Olssøn

Afropopens aller største artist er politiker, medie-mogul og patriot – med en urokkelig tro på kultur-utvekslingens kraft.

Bienvenue au Sénégal – velkommen til Senegal! Stemmen ljomer innbydende og gjentakende fra videoene som flimrer over storskjermene på Accar Arena i bydelen Bercy i Paris. Det er rause, bildeskjønne reklamer for å reise til Senegal. Reklamer som formidler hvor velfungerende arbeidsmarkedet i landet er, hvor god nettforbindelsen og mobildekningen der er, med påfølgende stillingsannonser og skryt av jernbaneforbindelsene. Det er en time med innsalg for å få utflyttede senegalesere til å vende hjem. Og det er oppvarming for festforestillingen Le grande bal – det store ballet – med Senegals største stjerne Youssou N’Dour og hans eminente backingband Super Étoile de Dakar.

Den siste forfilmen før konsertstart viser Youssou gå på toget i Dakar, flygingen med Air Senegal, landingen som en statsmann i Paris, og hvordan han så spaserer inn på konsertarenaen som rommer drøye 20 000 publikummere. Applausen er som forventet. Formidabel.

Å si at stemningen denne junikvelden var god, er en underdrivelse. Det er en jubelnatt. Ingen sitter på sitteplassene. Vi står, hopper og danser. Senegals flagg vaier og viftes som om det like gjerne var et sportsarrangement som en konsert. Det samme gjør gambiske og mauritanske festdrakter og nasjonalsymbol. Det er en fysisk, nesten febrilt følbar forkjærlighet for mbalax – sjangeren som fra deres felles språk wolof ganske enkelt oversettes til rytme.

Spenningsnivået innledningsvis likner atmosfæren på et fotballstadion når utfallet ennå er åpent, men du likevel bare vet at ditt lag vinner. Slik Senegals landslag, Les Lions de la Teranga, gjorde i åpningskampen i VM 2002, mot tidligere kolonimakt Frankrike. Klipp fra Pape Bouba Diops mål i VM-kampen spilles av under konserten, igjen og igjen, til like stormende jubel hver gang ballen treffer nettet. N’Dour har selvsagt laget lydsporet til akkurat den seieren: en oppdatert versjon av «Gainde (Les Lions)», opprinnelig fra 1989, sammen med den franske hiphop-stjernen Black M.

N’Dours Le grande bal ble arrangert første gang i 1999. Årets scene-entré fra hovedpersonen selv var etter sigende mer moderat enn for eksempel i 2008, da Youssou ankom Accar Arena i helikopter. Men musikalsk skal det meste imidlertid være ved det samme. Det er en hitparade uten like. Stjernelaget av musikere – og dansere for den saks skyld – viser hvor funky mbalax kan være, med sin unike miks av stiler: vestafrikansk tradisjonsmusikk, afrokubanske rytmer, jazz, rock, soul, raske tama-trommer og lyse elgitarer.

Youssou N’Dour, nå 63, har den praktfulle stemmen intakt. Selv om pausene, forkledd som klesskifter, muligens har blitt flere med årene. Men så skal det også en sjelden utholdenhet til for å lede forestillinger som strekker seg mot femtimersmerket. Ja, du leste riktig: fem timer.

– Konserten er en hyllest til Vest-Afrika, ja, til hele Afrika, sier Youssou selv til Musikkmagasinet når vi møter ham dagen før ballet, på det standsmessige hotellet han holdt til.

I forkant av møtet fikk vi også uvanlig god tid til å snakke med manageren Dudu Sarr, som villig deler turnéhistorier og refleksjoner rundt publikumsutvikling i dette hjørnet av populærmusikken. World music-begrepet har endret mening, mener han, og viser nettopp til sin arbeidsgivers virke. Få har som Youssou N’Dour nådd massene, over større deler av verden, over flere tiår. Han har åpnet vestens ører for afrikansk pop generelt og mbalax spesielt, ifølge Sarr. Samtidig peker han på demografiske endringer som igjen påvirker musikkindustrien.

– Mens det gamle verdensmusikkpublikummet var hvitt, er publikummet vi møter nå ofte yngre og vesentlig mer mangfoldig. Da vi gjorde en stadionkonsert i New York nylig var det omtrent bare afrikansk diaspora til stede. I Sør-Carolina et par uker etter var det derimot alle samfunnslag. Min oppfatning er at det nesten bare er artister som Youssou N’Dour som nå når «alle», legger Sarr til. En manager som i forkant av intervjuet glemte å fortelle at N’Dour ikke snakker nevneverdig engelsk.

Eller kanskje var det ikke en forglemmelse. Sarr skulle være anstand. At han delvis også fungerer som tolk ligner en rutine. Den ulastelig antrukne superstjernen viser seg uansett fra en særdeles sympatisk side. Han snakker engasjert, men diplomatisk, med en kulturpolitikers vokabular, om kontinentet og sitt eget land. Ønsket om å være en motvekt til både pessimistiske nyheter og fordommer er tydelig. Youssou virker urokkelig i sin tro på musikken, kulturen – og kulturutvekslingens kraft.

– Le grand bal er mer enn en konsert. Det er en manifestasjon av glede. Mange tenker på krig, hungersnød og sykdom når de tenker på Afrika. Men du vet, det finnes et annet Afrika. Det Afrika du får møte her. Det er klærne, det er lyset, lyden, rytmene og scenekunsten. Det er en fellesskapsfølelse og en feiring. Fellesskapet i forestillingen åpner for at mennesker møtes, på tvers av kulturer. Kjernen er alltid kjærligheten til musikken, til kulturen, til Afrika og til hverandre, sier Youssou – for å understreke betydningen av Paris-konserten. En konsert som Sarr allerede hadde beskrevet som det nærmeste man kommer å få oppleve Youssou N’Dour på hjemmebane.

Arbeidet med å få flere fra den senegalesiske diasporaen til å vende hjem, eller råde landets unge befolkning til ikke å reise ut, har vært en av flere røde tråder i Youssou N’Dours karriere – som nå strekker seg over nesten fem tiår. Tematikken var eksplisitt allerede på albumet «Immigrés» (1984) og senest på singelen «Exodus» (2016). I motsetning til de fleste av hans samtidige, og i hvert fall delvis sammenliknbare musikerkollegaer, har han blitt boende i hjemlandet, gjennom hele karrieren.

Dessuten har N’Dour gjort politiker av seg det siste tiåret. Han stilte til og med som presidentkandidat, uten hell – han ble diskvalifisert. Men i 2012 takket han ja da president Macky Sall tilbød ham stillingen som kultur- og turistminister. Han satt som minister i halvannet år, for det viste seg vanskelig å kombinere musikervirksomheten med kabinettlivet. Så N’Dour fikk den noe uvanlige posten uavhengig rådgiver, eller fri minister, alt ettersom hvordan man forstår rollen. Uansett er dette en del av forklaringen på den nasjonsoppbyggende oppvarmingsseansen på Accar Arena.

FOLKEFEST I PARIS: Men hvem av de mer enn 20 000 tilskuerne blir egentlig fristet til å flytte til Senegal?
Christopher Olsson, Christopher Olssøn

Youssou N’Dour ble født i Dakar-bydelen Medina i 1959. Faren var bilmekaniker og moren var sjuende generasjons sanger, en såkalt gawlo – som igjen vil si en griot som driver med lovsang. Bestemoren, som familien bodde hos, var i sin tid en av landets fremste sangere. Det var hjemme Youssou lærte å synge med magen, på tradisjonelt vis. Sangteknikken har også symbolsk betydning: Det handler om å gi noe fra innsida. En griot er da også noe mer enn en trubadur: Opprinnelig var denne tradisjonelle vestafrikanske skalden både en kongelig rådgiver, en historieforteller og en av kulturens voktere. N’Dour er den moderne utgaven.

Youssou gjorde sin første offentlige opptreden som 13-åring, den gang i et afrokubansk orkester. Kubansk dansemusikk kom nemlig til Dakar på 1940-tallet, via sjømenn som la igjen lp-plater. Det ble datidas klubbmusikk. Etter hvert blandet den seg med tradisjonelle rytmer og den lokale trommen sabar. Den polyrytmiske, synkoperte sjangeren mbalax har mer eller mindre vokst opp med superstjernen N’Dour. Ja, på mange vis er den skapt av ham og hans medmusikere.

Hans første store radiohit kom med det intenst funky mesterverket «Thiely» i 1979, egentlig en coverlåt med røtter i Puerto Rico. Men Youssou N’Dour og bandet Étoile de Dakar fant sin egen vri på låten. Étoile de Dakar regnes som forløperen til Super Étoile de Dakar, bandet Youssou dannet i 1981 og som han altså fortsatt spiller med.

Tidlig på 80-tallet danset Senegal etter N’Dours pipe, eller rettere sagt: gullrøst. Han deltok på Bob Geldofs Live Aid-konsert på Wembley i 1985. Stemmen kom Peter Gabriel for øret, og i 1986 sang N’Dour på Gabriels «In Your Eyes» fra albumet «So». To år etter var han sidestilt med navn som Bruce Springsteen, Sting, nevnte Gabriel og Tracy Chapman på en Amnesty-sponset verdensturné. Youssou ble kompis med Bono, og FN-ambassadør.

I internasjonal musikkpresse rundt 1990 ble N’Dour omtalt som «den neste Bob Marley». Og det ble jo han nesten også, via Neneh Cherry og monsterhiten «7 Seconds» i 1994. I forrige århundre var det riktig nok andre afrikanske artister, som Miriam Makeba og Mory Kanté, med omtrent tilsvarende globale hitsingler. Men ingen av dem bodde i Afrika da suksessen inntraff.

Tilbake på hotellet i Paris sier Youssou N’Dour følgende:

BLID BOSS: N’Dour synger med magen og smiler med øynene.
Christopher Olsson, Christopher Olssøn

– Musikk handler om inspirasjon. Inspirasjon kommer fra en mengde ulike kilder. Du møter mennesker, du reiser, du drømmer. Som jeg pleier å si: Ingenting [av musikken/suksessen] var forhåndsbestemt eller planlagt. Jeg kommer fra et fattig nabolag i Senegal. Alt jeg ville var å bli kjent og anerkjent der. Men med årene, etter hvert som jeg har møtt forskjellig folk, og mitt publikum har vokst, så påvirker dette også musikken min.

For han har ikke sluttet å samarbeide med artister både i og utenfor Afrika. Senest i 2020 var han å høre på den nigerianske afrobeats-stjernen Burna Boys låt «Level Up (Twice as Tall)».

– Musikken har ingen alder. Den er tidløs. Når jeg møter de unge musikerne, så kommer jeg med mitt og de gir noe til meg. Dette er en vesentlig del av afrikansk tradisjon. De unge ser opp til de eldre, de ser til sine fedre for veiledning og opplæring. En videreføring av kunnskap. Det er en velsignelse i det der.

Hvordan holder han så denne bemerkelsesverdig rike stemmen ved like? Han humrer over bordet. Sier han sover. Åtte timers søvn er hemmeligheten.

– Det er min gud og mine foreldre jeg kan takke for stemmen.

Og gud er viktig for N’Dour. Flere har pekt på at få har som ham forent det sekulære og det hellige, det kulturelle, personlige og det politiske. De aller fleste senegalesere er muslimer, rundt 95 prosent, og de fleste av disse igjen sokner til sufismen, ofte kalt islams mystikk. Sufismen dyrker både den enkeltes gudserfaringer og omtaler musikk som det åndeligste av alle kunstuttrykk. Mye av stabiliteten i Senegal tilskrives fire store sufi-brorskap.

AFRIKA ER MYE: Også klær og scenekunst – her representert ved noen av kvinnene på scenen i N’Dours Le Grand Bal.
Christopher Olsson, Christopher Olssøn

Tilfeldigheten gjorde at N’Dour i 2001 skulle slippe sitt mest religiøse album, spilt inn et par år før. Men den planlagte utgivelsen av «Egypt» måtte utsettes. Årsaken var 11. september og angrepet på tvillingtårnene, med USAs påfølgende krig mot terror, invasjonen av Afghanistan og Irak og den generelle dreiningen mot et fiendebilde av islam.

Youssou N’Dour la ikke fingrene imellom i offisielle uttalelser sendt til Det hvite hus, både om hvor feilslått deres Irak-politikk virket, og hvor misforstått synet på islam var. Han avlyste USA-turneen da Irak-invasjonen var et faktum. Og 2004-albumet talte et enda tydeligere språk enn noen uttalelse. Med det amerikanske Nonesuch-slippet av «Egypt» fulgte følgende tekst:

«So who better than Muslim artists to assume a kind of duty now – to protect Islam, and all the beautiful cultures of Islam, from its slanderers at both poles of the malicious, ignorant, ideologically inane morass of speech which passes for a ‘dialogue of religions’ in these challenging times?»

På «Egypt» samarbeidet N’Dour med egyptiske musikere, i et forsøk på også å vise båndene mellom de to kulturene. Et slags åndelig fellesskap i musikken: Arabiske instrumenter som oud, side om side med sabar-trommene. Det er dansemusikk som treffer sjelen sterkere enn kroppen.

Mottakelsen i internasjonal presse var panegyrisk. Albumet ga ham den andre av i alt tre Grammy-priser. Men på hjemmebane møtte han motstand. Selv lokalpressen anklaget ham for å vanære islam. Beskyldningene var at pop og religion ikke skulle blandes. Motstanden var imidlertid kortvarig – Grammyen hjalp noe på gemyttene, men det som virkelig monnet var en duett med en av landets fremste lovsangere. Det hele er dokumentert i filmen «I Bring What I Love».

N’Dour er Afrikas rikeste musiker, med god margin. Og i tillegg til å være politiker, er han også forretningsmann. I 2003 lanserte Youssou N’Dour sin egen radiostasjon, Radio Futurs Medias (RFM). Samme år startet selskapet Futurs Media opp avisa L’Observateur. I 2010, etter et par års trenering fra myndighetshold fikk selskapet også konsesjon til å starte sin egen tv-stasjon: Television Futurs Medias (TFM).

«Jeg gjør som alle andre som tjener penger burde gjøre: Jeg bruker pengene mine til å investere i mennesker.»

For Youssou er det kort avstand mellom musikkindustrien og mediebransjen. Parallellene er flere, mener han.

– Kunstneres rolle er å skape. Å skape kunst er å bidra. Det er å fortelle det som skjer. Skape innsikt. Møte mennesker. En griot forstår folk. Vest-Afrikas grioter er, når alt kommer til alt, sosialarbeidere. Det er ikke ulikt hva en journalist gjør. Du må være på vakt, årvåken.

Men det er selvsagt ikke ren altruisme som driver ham. Medieeierskap er også et virkemiddel for å fremme noen verdier. I dette tilfellet hovedsakelig sufi-verdier – og musikk. Musikk er, både for Youssou og Senegal, langt fra pyntet på samfunnskaka. Musikk er bindemiddelet og fyllet, musikk er det som gir smak og tyggemotstand. Å være musiker, griot, forplikter. En rolle N’Dour er seg bevisst.

– Jeg gjør som alle andre som tjener penger burde gjøre: Jeg setter dem ikke bare i banken, eller investerer i eiendom, men bruker pengene mine til å investere i mennesker – i noe som kan bygge opp og bety noe for folk, for kulturen. Mediebedriftene jeg eier er profesjonelle. De fremmer kunsten, de viser sport. De er en uavhengig nyhetskilde. Jeg er ikke involvert i det daglige. Jeg er bare eier og styreleder, forteller N’Dour.

– Det er heller ikke snakk om et tradisjonelt mediehus. Det er et hus med mening og formål utenfor seg selv. Senegal er et demokratisk land, et land med mye på stell. Folket er fritt. Men det er også utfordringer. Vårt største problem er arbeidsledigheten blant unge. Som leder i et land er det din plikt og ditt ansvar å gjøre noe med utfordringene. Min motivasjon er å skape jobber og å gi unge mennesker muligheter til å skape noe for seg selv.

Noe han også gjør. Men ikke alt har foregått uten kontroverser. Virksomhetene har blitt familieforetak, med hva det innebærer av kritikk om forrang for slekt og venner. Samtidig har N’Dour utvilsom vært en sentral aktør både for profesjonaliseringen av det lokale kulturlivet – og som medhjelper og pådriver for en rekke andre senegalesiske musikeres karrierer. Blant annet navn som Cheikh Lô og Vivienne.

«De yngre afrikanske musikerne har ikke mindreverdighetskomplekser. De føler seg trygge.»

Inntil nylig pleide N’Dour å spille med bandet sitt hver helg på et lokalt spillested i Dakar. De siste årene har det ikke blitt tid til faste konsertserier. Men han forsikrer om at han fortsatt øver jevnlig sammen med musikerne i orkesteret. Øvingene ender ofte opp som noe som likner en konsertbegivenhet, sier han mens ansiktet sprekker opp i et barnlig begeistret smil. For alle andre roller til tross: Det er å synge, i et band, som ligger hjertet hans nærmest.

– Jeg har en viktig rolle. Jeg er bevisst på den. Men det er ikke snakk om å være noen veiviser eller veileder. Det handler om det som skjer i fellesskapet. Det er et samspill. Og dette samspillet er hva som gjør livet, kulturen, interessant.

Senegal og spesielt Dakar er helt på nivå med markedsledende Nigeria og Sør-Afrika når det kommer til blomstrende musikkliv, hevder N’Dour. Han mener at en afrikansk mentalitetsendring er i emning.

– Mindreverdighetskompleksene, som noen av oss kanskje hadde før, har ikke de yngre musikerne. Nå snakker alle det samme språket. De føler seg ikke utenfor, men er trygge og kan de kulturelle kodene både lokalt og internasjonalt. De unge har de artistiske ferdighetene som trengs akkurat nå, både for å gjøre det stort på det afrikanske kontinentet og rundt om i verden.

Det er uklart om han viser til det engelske språket, eller om det er snakk om en musikalsk målform, når han snakker om de felles referanserammene. Kanskje er det begge deler, for han fortsetter:

– Språk kan være en utfordring. Men det er ikke noe musikalsk problem. Du glemmer at du ikke forstår ordene. Musikken er språket. Melodien er det som taler. Det er perkusjonen, groovet, dansen og mye mer. For interesserte, nysgjerrige og kultiverte mennesker er dette hvor løsningen på utfordringene ligger. Musikk er det første språket. Det er det opprinnelige målet. Mitt morsmål er wolof. Og det i seg selv gir noen musikalske kvaliteter. Språket gir musikken noe interessant eget, sier han, før han høflig legger til, helt uoppfordret, og sannsynligvis som sedvanlig:

– Jeg liker landet ditt. Jeg gleder meg til å spille der igjen en gang.

At han ikke husker at den forestående Oslo World-konserten var foranledningen til samtalen, er det lett å tilgi ham. Han har tross alt forberedelser å gjøre til det som skulle vise å være en av de mest minneverdige festforestillingene jeg har opplevd. Youssou N’Dour – statsmannen – er først og fremst en benådet formidler og artist.

For neste kveld henvender han seg til Paris-publikummet med en autoritet som minner oss om at også stadionformatet kan framstå intimt. Det er ham og deg og dine aller nærmeste venner, bare at det er flerfoldige tusen av dem. Allsangen tar ingen pauser. Dansen fortsetter, og fortsetter. På scenen kommer en dansetrupp og viser hvordan slikt virkelig kan gjøres. Youssou N’Dour skifter fra dress, til kamuflasjedrakt, til senegalesisk festdrakt, til gulldress. Et eventyrlig koranummer gir en pustepause og understreker at dette også er et karismatisk vekkelsesmøte. Perkusjonistene herjer med hjerterytmen.

Svetten renner. Smilene sitter stadig bredere. Klokka tikker inn tre timer med konsert. Fire timer. Fem. Det trengs vannglass i heten igjen. Alt er ømt, og ømmest er stemmen som spør: Klarer dere en sang til? Svaret er hver gang et rungende ja – for Senegal, for Afrika, for alt og alle.

Kanskje det er sant, som en pianist sa til meg en gang, at å heie på musikk er å lytte. Opplevelsen i Paris er en påminner om at hørselen ikke bare sitter i ørene. Levende musikk er mer enn lydbølger. Det er fellesskap og kropp og sjel i bevegelse. Det er et effektivt virkemiddel for nasjonsbygging over landegrensene. Men når konserter blir behandlet som en gave du kan gi videre, er de på sitt aller mektigste.

Youssou N’Dour spiller på Sentrum Scene under Oslo World 4. november.

Git: main, Build env: production, running in production mode, Sanity: production