Barn på anbud har ingen barnevernsfaglig, kun en markedsmessig, begrunnelse. Barn behandles som kasteballer i et system som ikke er bygd rundt dem, men rundt markedet. Markedsorganiseringen gir dårligere samhandling, tjenestene stykkes opp, og barna kategoriseres og prises. Fagmiljøene er enige om at stabilitet og minst mulig flyttinger er best for barna. De trenger langsiktighet, tverrfaglighet og samarbeid. Likevel ble 261 barn i institusjonsbarnevernet i 2020 og 2021 flyttet til sammen 2000 ganger (Aftenposten 07. juni).

Sviket mot barn i barnevernet er dokumentert av Barneombudet, Riksrevisjonen og Helsetilsynet.

Antallet barn i institusjon har holdt seg stabilt rundt pluss/minus tusen, i mange år. Først de siste årene er det en tydelig nedgang. Likevel har fortellingen om institusjonsbarnevernet vært at dette er et svært komplekst system med så store variasjoner at det ikke er mulig å forutse behov. Det har begrunnet at bistandsplikten skal ivaretas med lav offentlig beredskap og tjenestekjøp.

Fortellingen ville ikke blitt akseptert for andre velferdstjenester. Tenk om det offentlige skulle sagt at kirurgi er så komplekst at her kan vi ikke ha beredskap, men må sette pasienten ut på anbud når akutte behov oppstår?

Siden barnevernsreformen i 2004 har Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) på vegne av skiftende politiske flertall styrt et konkurransesystem via anbud og innkjøpsstrategier. Barnevernsreformen kom samtidig med flere nyliberale reformer. Sykehusene ble til helseforetak, og dette ble diskutert også for barnevernet. Resultatet ble forvaltningsmodell, men i praksis har utviklingen av Bufdirs rolle minnet mer om foretaksstyring.

Markedsretting av velferdstjenester kan over tid gi en ledelse som fjerner seg fra kjerneoppdraget. Bufdirs ledelse er et glimrende eksempel, med markedsspråk, markedslogikk og et PR-apparat til å ivareta omdømme. Bufdirs offentlige årsrapporter gjennomsyres av dette og av selvros. Den tidligere direktøren sa sågar at det statlige barnevernet skulle være en «benchmark» i markedet (VG 30. desember 2019). Da Bufdir i 2020 mottok en rapport fra Oslo Economics som viste alvorlige svakheter i institusjonsbarnevernet, skrev DNs Bård Bjerkholt at «Mens det lyser rødt på flere områder, presenterer Bufdir konsekvent de punktene som lyser grønt. Det er bare i PR-avdelingen at et spark i baken kan bli til en klapp på skulderen.» (23. januar 2020).

«Barnevernskonsernene vil ikke gi seg uten kamp.»

De statlige institusjonene drives av Bufdirs underliggende etat Bufetat. De kommersielle og ideelle får rammeavtaler gjennom anbudskonkurranser.

Rammeavtalene og den offentlige beredskapen dekker ikke behovene til barna, og svært kostbare enkeltkjøp har økt kraftig. Enkeltkjøpene går som regel til de kommersielle aktørene. For de mest sårbare barna har de tilnærmet monopol. Når situasjonen er akutt, kan selskapene omtrent diktere pris. Det offentlige har svekket sin egen beredskap og kompetanse, og står svakere både som drifter og innkjøper. Dette er offentlig ansvarsfraskrivelse for en tjeneste det offentlige har fullt ansvar for, som driver myndighetsutøvelse og er hundre prosent offentlig finansiert. Kompetansen i barnevernet er fagfolkene som jobber der, og utdanningene skjer i det offentlige. Kompetanse er selvsagt ikke avhengig av markedsorganisering, heller tvert imot. Kommersialiseringen har svekket kvaliteten gjennom press på lønns- og arbeidsvilkår og et system der ansatte ofte opplever lite handlingsrom til å sikre barna medvirkning og rett hjelp.

Det er på høy tid at regjeringen nå vil bort fra denne ansvarsfraskrivelsen for samfunnets mest sårbare barn. Men de møter hard motstand fra de kommersielle aktørene og fra toppbyråkratene. I korrespondanse mellom Bufdir og departementet om utfasing av kommersielle aktører, foreslår Bufdir igjen foretaksorganisering. Begrunnelsen er at det vil styrke de statlige institusjonene i konkurransen, fordi foretaksorganisering åpner en mulighet for å svekke offentlig ansattes arbeids-, lønns- og pensjonsvilkår.

Bufdir foreslår også at de kan gå ut med en «aktiv oppfordring og veiledning til markedet» om at kommersielle kan bli ideelle for å oppfylle regjeringens mål. Det kan se ut som Bufdirs aktive veiledning, stikk i strid med regjeringens politikk, har virket. Det største norskeide barnevernsselskapet, Aberia, endret i juli formål og er nå et ideelt AS. Selskapet er eid av de styrtrike Adolfsen-brødrene, som har bygd et velferdsimperium på skattefinansierte velferdstjenester. De er nå registrert som ideelle aktører uten profittmotiv i Bufdirs bok. Det står ikke til troende og kan ikke aksepteres.

De fire store kommersielle barnevernsaktørene er NHO-medlemmene Stendi, Team Olivia, Humana og Aberia. Stendi og Humana inngår i konserner som er børsnotert i Sverige. De største eierne er holdingselskap, investeringsfond og banker. I det svenske storkonsernet Team Olivia Group er hovedeieren det finansielle oppkjøpsfondet Procuritas som opererer via Sveits og Guernsey. I Humana sitter NHO Geneos direktør Karita Bekkemellem i det internasjonale styret.

De som påstår at selskapene ikke driver barnevern for fortjeneste, er himmelropende naive, ideologisk blinde eller har selv interesser i markedet. Selskapene har nå så stor markedsmakt at de kan presse frem enkeltkjøp, høye priser og videreføring av tiltak som burde avsluttes. For selskapene er inngripende tiltak mer lønnsomt enn forebygging. For barna og samfunnet forholder det seg motsatt.

Barnevernskonsernene vil ikke gi seg uten kamp. Til nå har toppbyråkratene spilt på lag, med høyreregjeringenes støtte. Det er en mektig allianse regjeringen må overkomme. Denne harde kampen må Stortingsflertallet, fagbevegelsen og andre med mål om et bedre barnevern, bidra til at regjeringen vinner. Barnevernet må styres av de folkevalgte til det beste for barna, ikke av markedsbyråkrater og kommersielle interesser.