Paradoksal fredspris

Niels Erik Opdahl, cand.polit.

Er det ikke et paradoks at Norge deler ut fredsprisen samtidig som vi sender krigsmateriell til Ukraina? Fredsprisvinnerne Ales Bjaljatski, Memorial og Center for Civil Liberties får et enda vanskeligere liv etter pristildelingen. En av representantene for Memorial uttalte sågar at prisen på ingen måte ville bidra til en avslutning av krigen i Ukraina.

Aftenposten skrev i januar 2019 at menneskerettighetssituasjonen forverres i Ukraina. I både 2001 og 2010 påpekte Amnesty International at ukrainske myndigheter fortsatt har mye å forbedre på menneskerettighetsfronten. Så hvordan var egentlig forholdene i Ukraina før den russiske invasjonen?

Arbeidet til Center for Civil Liberties, stiftet i 2007, med base i Kyiv, Ukraina, kan ikke i løpet av disse femten årene oppnådd særlig meget når det gjelder å forbedre menneskerettsforholdene i landet sitt. Fredsprisens symbolverdi er stor, men hva betyr det når den faktiske menneskerettssituasjonen bare har forverret seg de siste tjue årene?

Og hva slags samfunn vil Ukraina være den dagen krigen er over?

DebattBarnevern

«Ta ansvar» for hva?

Liv H. Wiborg, Oslo

«Rot, mangler og lovbrudd». Slik lyder overskriften i Klassekampen lørdag om barnevernet i Bergen, eller om den politiske krisen i byen. Byrådsleder Roger Valhammer tar ansvar for at alvorlige barnevernssaker ikke er behandlet i tråd med loven. Jeg både har og tar ansvar for det som er skjedd, sa byrådslederen på pressekonferansen fredag. Det ville vært interessant å få vite på hvilket grunnlag han både har og tar ansvar.

I barnevernssaker har barnevernets administrative leder som har det øverste ansvaret. Byrådslederen har ikke innsyn i hverken meldinger eller avgjørelser i sakene i barnevernet. Hvis byrådslederen går inn i sakene, er det et lovbrudd.

Mer forståelig er byrådslederens beklagelse hvis han har pålagt barnevernet budsjettkutt og omorganisering, som derved har medført at det har blitt umulig å utføre et godt barnevern. Det samme gjelder hvis byrådet heller ikke har sørget for nødvendig opplæring og veiledning i barnevernet. Beklagelsen er forståelig også dersom barnevernslederen ikke fritt har fått mulighet til å gi bystyret en redegjørelse om tilstanden i barnevernet, slik loven krever.

Barnevernets administrative leder har en rolle som er ulik ledelsen i andre kommunale etater. Barnevernsloven er overordnet lov om budsjettering. Barnevernet er pliktig til å fatte vedtak selv om budsjettet er overskredet, i tråd med barnets beste.

En overskridelse skal meldes opp av barnevernets leder og saken skal legges frem – som her, for Bystyret. Hvis byrådslederen ikke har sørget for at en slik melding er kommet til Bystyret, har han enda mer å beklage. I tillegg ville han ha forhindret bystyret å bevilge tilstrekkelige midler for at barnevernet kunne utføre sitt arbeid i tråd med loven.

Barneminister Kjersti Toppe uttaler seg i artikkelen lørdag og viser til endringer i barnevernloven. Endringer kan være gode.

Men hvis kommunal ledelse presser lovbrudd på barnevernet for å spare penger, er jeg redd det har liten effekt. Og dette skjer.

Liv@tussilago.org

DebattFagbøker

Fastpris sikrer pensum på norsk

Arno Vigmostad, forlegger Fagbokforlaget

I det stille kjempes en kamp om en liten, men viktig del av Bok-Norge: pensumboken. Boken spente studenter møter når de begynner på et universitet eller en høyskole. Boken som er et første steg inn i et fagområde de kanskje skal jobbe med hele sitt yrkesaktive liv, og som kan vise seg å være grunnleggende for deres arbeidsspråk.

For nesten tretti år siden forlot jeg Norges Handelshøyskole som ferdig utdannet siviløkonom. Fortsatt er jeg faglig språkforvirret. De engelske uttrykkene jeg lærte den gangen, er fremdeles langt fremme på tungen, på tross av norske alternativer. Jeg er dessverre på ingen måte unik. De engelske fagtermene florerer blant norske studenter, i akademia og i arbeidsliv. Dette truer det norske fagspråket.

Vi vet at det å lære på morsmålet øker forståelsen og gjør læring lettere. Vi vet at studentene foretrekker å lære på norsk, spesielt på bachelornivå.

Ønsker vi et sterkt, norsk fagspråk? Ønsker vi å kjempe for at den norske læreboken ikke lider domenetap? Da må vi sørge for at den har gode vilkår.

Fastpris på pensumbøker og fagbøker har lenge vært en bærebjelke i lærebokpolitikken i Norge og mange andre europeiske land. Fastpris i Norge betyr at butikkprisen ikke kan endres før 1. mai året etter at boken er utgitt. Slik bidrar fastprisen til å sikre forfatternes og forlagenes vilkår og til et sterkt forhandlernettverk som gjør at studentene alltid har oppdatert pensumlitteratur. Fastprisen bidrar til at norske fagbøker, også innenfor små fag, blir skrevet og publisert. Den er viktig for at det norske fagspråket ikke skal tape terreng.

En ny boklov er under oppseiling, og utformingen av denne vil ha stor betydning for fremtiden til norsk litteratur, også pensumlitteraturen. Fastpris er en sentral komponent i høringsforslagene.

Den norske forleggerforeningen ønsker å fjerne fastprisen for pensumbøkene. Det vil være dramatisk for den norske pensumboken. Bokhandlere er krystallklare på at det vil føre til nedleggelse av fysiske butikker på campus. Tilstedeværelse er kritisk for bruk. Resultatet blir at studentenes tilgang til norsk pensumlitteratur blir klart dårligere.

Forleggerforeningen argumenterer for å fjerne fastprisen ved å hevde at den hindrer digital forretningsutvikling. Det er interessant å merke seg at den samme foreningen ønsker at fastprisen for skjønn- og generell litteratur opprettholdes.

Er det så store forskjeller på disse markedene? Nei, det er det ikke. Ivaretagelse av forfatteren, utvikling av det norske språket og et sterkt forhandlernettverk er like viktig for utbredelsen av pensumlitteratur som for skjønnlitteratur. Forskjellene er ikke av en sånn art at det skulle tilsi ulik regulering av de to markedene.

Det er også fullt mulig å digitalisere i et fastprismarked. Se bare på strømmetjenestene for skjønn- og generell litteratur, det mest eksplosive markedet de siste årene. Å redusere tilgjengeligheten til studentenes fortsatt viktigste læremiddel, den trykte boken, ved å fjerne fastprisen, er ikke veien å gå. La fastprisen være, la papirboken og de digitale læremidlene utvikle seg side om side. Studentene vet selv hvordan de best lærer, og vil selv velge. Å fjerne fastprisen vil være et tilbakeslag for forfattere, studenter, forlag, bokhandlere og det norske fagspråket.

arno.vigmostad@vigmostadbjorke.no